Hva leter du etter?

Tøybar feminisme

I Metasexy hacker Inés Belli seg inn i publikums forståelse av hva femininitet, kvinnelighet og kvinnekropp kan være i dans og populærkultur.

00651

QUIZ: Strategiske blikk på kvinnekroppen
Hvorfor ikke starte en artikkel med noen spørsmål? Tenk på dansen som vises i populærkulturen; altså i film, tv og på musikalscenene. Hvilke kvinner er det du ser for deg danser? Hvordan beveger de seg?

Et siste spørsmål: Hvem er det som har bestemt at det er nettopp disse kroppene som får dominere din oppfatning av dans, populærkultur og innrammingen av en slags spesifikk form for kvinnelighet.

Det siste spørsmålet er formulert på en slik måte at jeg antar at du tenker på lignende kropper som meg – noe jeg tror stemmer. Det er disse forutinntatte bildene dansekunstner Inés Belli ønsker å utfordre med sitt siste prosjekt Metasexy. Med prosjektet, som kan defineres som en blanding av aktivisme og hyllest, vil hun foreslå alternativer til hva den dansende kvinnen i jazzdansen skal få lov til å være. Belli insisterer på at det eksisterende bildet, som hun ikke kjenner seg igjen i, må bli omgjort og utvidet. Prosjektet rommer blant annet radikal feminisme, techno-feminisme og marxistisk tankegods i tillegg til leggvarmere og chassés.

The male gaze mot røkla
Fremstillingen av kvinnelighet i dansen man ser i vestlig populærkultur er ganske spesifikk: En kroppsliggjøring av «å bjuda på» i ulike variasjoner; fra harmløs tongue and cheek til det mer eksplisitte, altså tits and ass. The male gaze – et term introdusert av den britiske filmkritikeren Laura Mulvey i essayet Visual Pleasure and Narrative Cinema (1975) – er et viktig begrep innenfor feministisk teori da det beskriver skildringen av kvinner og verden generelt gjennom en maskulin og heterosek linse. Dette mannlige blikket presenterer kvinner som seksuelle objekter som kun er til for den mannlige betrakters nytelse. Begrepet brukes for å forklare hvordan den standardiserte synsvinkelen er maskulin og heteroseksuell; en kontrollerende sosial kraft med røtter dypt i patriarkatet og i kristen, islamsk og jødisk ideologi. Dette høyst strategiske blikket – som enkelt forklarer strukturelle ulikheter mellom kjønnene, sexisme, kvinneundertrykkelse og kvinnehat – knyttes til voyeurisme; å se som seksuell nytelse.

«Wouldn't you like to have fun, fun, fun
How's about a few laughs, laughs
I could show you a good time
Let me show you a good time!
»
(Utdrag fra Big Spender fra musikalen Sweet Charity av Cy Coleman og Dorothy Fields)

I dagligtalen heter det: «Å se, men ikke røre». Dette henger igjen fra vårt kristne verdisyn og idéen om at synd i stor grad er lenket til den fysiske kroppen. Belli ønsker å gi publikum en ny måte å se, oppfatte og forstå den dansende kvinnen. Slik benytter hun koreografi som et verktøy for feministisk aktivisme og for å forstyrre publikums allerede innøvde øyne. Målet er å ta med publikum til et sted der alternativer kan utvikle seg i kontrast til tradisjonelle forventinger.

Et personlig retrospekt: The male gayze
Jeg fortsetter artikkelen med mine egne forventinger og et par personlige historier i fra min barndom og ungdom. Fars hjemmevideo av min første julaften – vi er i det gode året 1988 – viser meg sittende ved juletreet. Jeg strekker meg – kanskje instinktivt – mot mitt søskenbarn Katrines barbiedukker. Tante sier: «Du skal få mange dukker du Jonas». I årene som kommer trekkes jeg mot alt i fargen bubble-gum-pink, My Little Pony, neglelakk, min bestemors perlekjeder, min bestevenninnes ballkjole og selvsagt barbiedukkene; det jeg har lært av samfunnet definerer det jentete og feminine. Samlingen av blonde og blyanttynne dukker er på et sted mellom 24 og 27 stykker innen jeg har fylt åtte år. Snart ser jeg takt- og trofast på Topp 20 og Hit 40 på fjernsynet. Musikkvideoene er som en oase i en heller lite glamorøs hverdag hjemme i industristedet Høyanger. Madonna, Britney og Christina – og senere Lil Kim, Beyoncé og Kelis – viser meg en oppførsel og en væremåte gjennom sang, dans og bevegelse som jeg leser som like befriende som sjokkerende. Tekstene til disse artistene chanter for individualitet, indre styrke, selvtillitt og sex-appeal. For meg oppfattes både uttrykk og budskap styrkende og gir meg en form for selvtillitt som jeg kan ta frem når det trengs:

«I can't wait
I need a hit Baby, give me it
You're dangerous
I'm lovin' it».
(Utdrag fra Toxic av Britney Spears).

Det er først når jeg som 17-åring reiser til England for å gå på ballett- og musikalskolen The Hammond School, at jeg innser hva denne høyst unyanserte fremstillingen av kvinnelighet og feminitet gjør med en hel industri. Ved første skoledag viste flere av de kvinnelige tredjeårsstudentene stolt frem sine nyopererte neser, pupper og tummytucks. Attenåringene var klare for å gå inn i sitt siste år ved skolen, og ikke minst møte auditionlivet med desto større giv. Her måtte altså unge jenter gå under kniven for å ligne på Britney og CO for å stå sterkere i en bransje som var, og fremdeles er, nådeløs når det kommer til skjønnhetsidealer. Selv ble jeg veid hver måned, og jeg fikk klapp på hodet for at jeg holdt en BMI under 19. Kosmetiske inngrep var ikke nødvendig.

Metasexy0034

It’s Britney Butler Bitch!
Gjennom hele barndommen og ungdomstiden ble jeg altså trukket mot musikkvideoene der damene bruker kroppene sine på en måte som jeg i dag forstår er en del av et kapitalistisk system. Og det ble jeg for så vidt for noen uker siden også, da sangen WAP (Wet Ass Pussy) med tilhørende «fuktig» musikkvideo av pop-rap-artistene Cardi B og Megan Thee Stallion ble lansert. Mange vil hevde at systemet disse artistene er en del av er kvinneundertrykkende av den grunn at den aktive og strategiske objektiviseringen av kvinnekroppen bygger på et kapitalistisk og kommersielt tankesett. Helt enkelt byttes kropp inn mot penger, noe vi har mange måter å beskrive på i språket.

«I just can't control myself
More
They want more?
Well, I'll give them more (oh)
»
(Utdrag fra Gimme More av Britney Spears)

Vi er så trent i å observere kvinner og kvinnekropp gjennom male-gaze-linsa at vi sjelden reagerer på disse fremstillingene. Iscenesettelsen av kvinnekroppen som et høyst tilgjengelig objekt er strategisk og systematisk. Selv om definisjonen av sexy er X – ukjent – har populærkulturen bestemt seg: Sexy kvinnekropp er performativt. Det er her Britney må vike for Butler. Judith Butler er filosofen, kjønnsforskeren og feministen med stor F som gjennom bøkene Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity (1990) og Bodies That Matter: On The Discursive Limits of «Sex» (1993) utfordrer forestillinger om kjønn og utvikler teorien om kjønnsperformativitet. Denne teorien sier at vår forståelse av kjønn baseres på fremstillingen av kjønnene gjennom performativitet. Dette er gjort strategisk og systematisk gjennom repetisjoner, noe hun beskriver som «stylized repetion over time». Det ligger mye potensiale i repetisjon, da repetisjoner etablerer sannheter.

Metasexy0052

Flip the script
Repetisjon er også et nødvendig verktøy for å gjennomføre endringer og å etablere og konstatere alternativer. Belli benytter repetisjon og langsomhet som koreografiske verktøy inn i sitt arbeid med Metasexy, og vil slik forvirre og destabilisere den normative representasjonen av kvinnekropp og femininitet på scenen. Dette ved å mellom annet se til, cyber-, glitch- og xenofeminisme. Alle disse ser til teknologien som verktøy for å foreslå et nytt verdensbilde som ikke er definert av den hvite mannen. Xenofeminisme ser etter alternativer til naturen, da naturen blir definert som enda en samling av satte tolkninger definert av patriarkatet. I xenofeministmanifestet A Politics for Alienation av feministkollektivet Laboria Cuboniks, argumenteres det for å distribuere eksisterende teknologier strategisk for å re-konstruere verden: «Nothing should be accepted as fixed, permanent, or ‘given’– neither material conditions nor social forms … If nature is unjust, change nature!» Inspirert av dette og glitch-feminisme, ønsker Belli å skape sceniske inntrykk som igjen vil skape glitches – svikt – i våre programmerte hoder. Glitchfeminisme undersøker hvordan svikter i alt i frå menneskehjernen til datasystem er med på å igangsette endringar i form av nye oppfattingar og perspektiver. Glitchfeministene ønsker at disse feilgrepene skal bli brukt i revolusjon.

Metasexy0032

If you can’t beat’em, join’em
I stedet for å se etter alternativer velger mange å heller utnytte eksisterende systemer som en egen form for feminisme; flipping the script ved å flytte fokuset over på selvstendighet som kommer av å eie egen kropp og seksualitet. Svært mange artister, blant annet Beyoncé og Cardi B, bruker dette som en viktig del av egen artistisk praksis. Låta Can’t Hold Us Down av Christina Aguilera og Lil Kim er et eksempel på dette. Lil Kim rapper:

«Here’s something I just can’t understand
If the guy have three girls then he’s the man,
He can even give her some head, or sex her off
But if a girl do the same, she’s a whore
But the tables about to turn
I bet my fame on it
»

Denne formen for myndiggjøring skaper også et mulighetsrom for hva den seksualiserte kvinnen kan være. Motstanden mot dette blir definert som slut shaming, noe både kvinner og menn er skyldige i. Kulturkommentator i Dagsavisen, Ida Madsen Hermansen, skrev et innlegg titulert Provoserende fittesnakk? i kjølvannet av WAP-lanseringen til Cardi B og Megan Thee Stallion. Hun skriver: «Hvis det å eie egen seksualitet er å være hore, så er vi vel alle horer». Hermansen poengterer: «… fortsatt ser det ut til å komme som en slags overraskelse på noen, at spesielt de kvinnene som befinner seg innafor den mest kvinnenedsettende og objektiverende sfæren for mannlig blikk, tar i bruk vokabularet som menn bruker, for å ta kontrollen, og harselere med sexprat … Det eksplisitte språket blir nettopp viktig i sin estetiske form. Det blir politisk». Et annet viktig aspekt rundt kvinnekropp og fremstilling i populærkultur, er at kroppsliggjøringen i stor grad er appropriert fra afrikansk og karibisk kultur. Jazzdansen er i aller høyeste grad et resultat av afro-karibiske-danseformer. Og i disse kulturene viser man hud og benytter hoftebevegelser, polyrytmikk og en fysikalitet som i veldig lang tid ble sett på som usømmelig i et vestlig perspektiv. Den objektiviserte kvinnekroppen, som har blitt strategisk satt på utstilling, har også blitt sensurert av de samme kreftene.

Velg én: hore eller dydig
I sitt avsluttende poeng skriver Hermansen: «Det har alltid eksistert en dobbelt standard for kvinner: Kvinner som koner som må lide av et jomfru-Maria-kompleks, mens ektemenn har kunnet gått på horehus eller hatt elskerinner. Med andre ord har det eksistert førsterangs- og annenrangskvinner. Førsterangs-kvinnene er de som ansees som dydige «jomfru Mariaer». Annenrangskvinnene er «horer», bare fordi de ligger med flere menn».
Finnes det altså ikke nivåer av hva kvinnen kan få være. Er det bare ett av to? Dette er en problematikk som Belli også ønsker å undersøke i Metasexy. Belli sier selv at hun ikke kjøper den overnevnte formen for empowerment. Hun ser det som et direkte resultat av en kapitalistisk strategi. Samtidig ønsker hun å ikke virke moraliserende i sin inngang, men heller lete etter måter for å komme med flere forslag enn de to polariserte kvinnetypene som defineres av å enten være på- eller avkledd. I arbeidet ser hun blant annet til danser og danse-challenges på Tik Tok, og utforsker også hvordan dansen endres når den portretteres på film. Målet er altså å skape nye kontekster og nye arbeidsmetoder som potensielt kan endre hvordan vi tenker og jobber i og med jazzdans.

Kilder:
https://www.idunn.no/nmt/1997/02/laura_mulvey_visual_pleasure_and_narrative_cinema

https://snl.no/Judith_Butler
https://laboriacuboniks.net/manifesto/xenofeminism-a-politics-for-alienation/
https://monoskop.org/Laboria_Cuboniks
https://www.versobooks.com/books/3668-glitch-feminism
https://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/provoserende-fittesnakk-1.1756966

Metasexy, 12.–15. november

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus