Millioner av mennesker ble satt i en slags kollektiv ventetilstand. Vi ventet på vaksiner, på hva neste pressekonferanse skulle fortelle oss, på at noen skulle få kontroll. Kanskje ventet vi også på at noen andre skulle redde oss.

Med dagens geopolitiske uro, klimakrise og konstante strøm av katastrofer er det lett å kjenne på den samme avmakten. Problemene oppleves så store at passivitet nesten kan fremstå som den eneste rasjonelle responsen. «Hva kan jeg egentlig gjøre?» blir et spørsmål som lukker seg selv.

Mennesker skaper mening gjennom handling og sammenheng. Når man venter, settes livet på vent frem til forløsningen man håper skal komme. På overflaten kan venting se passivt ut, men innvendig kan det være en intens tilstand. For å vente på noe, må man tro at det faktisk kan skje. Samtidig begynner tvilen å vokse jo lenger tiden går uten forandring.

Det er nettopp dette som gjør venting til et så rikt dramatisk tema hos den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov. Flere av stykkene hans handler om mennesker fanget mellom lengsel og handlingslammelse. Ikke fordi de mangler innsikt, men fordi handling krever risiko. Drømmen om et annet liv er tryggere enn forsøket på å virkeliggjøre det.

I hans stykke Tre Søstre møter vi søstrene Olga, Masja og Irina, som bor i en provinsby og lengter tilbake til Moskva, der de egentlig er fra. Moskva blir et symbol på mening, bevegelse og et liv som ennå ikke har begynt. Gjennom stykket mister de gradvis troen på at de faktisk skal komme seg dit, men de slutter aldri å vente. For å gi opp håpet ville også være å erkjenne at livet slik det er, kanskje forblir som det er.

Intelligentsiaens paradoks
Hos Tsjekhov er det ofte intelligentsiaen som rammes hardest av denne handlingslammelsen – mennesker med både utdannelse, refleksjonsevne og ressurser til å handle, men som likevel blir sittende fast i analyse, selvbevissthet og komfort. Det ubehagelige hos Tsjekhov er derfor at passiviteten ikke skyldes uvitenhet, men feighet, trygghet og selvbedrag. Det er lettere å leve med seg selv dersom man kan skylde på omstendighetene: 

«Vi kan ikke reise til Moskva ennå fordi …» Det finnes alltid en grunn til å vente litt til.

Det er kanskje derfor Tsjekhov fortsatt oppleves så moderne. Mange i dag kjenner på den samme følelsen av å være overinformert og handlingslammet samtidig. Man vet hva som skjer i verden, man vet hva som står på spill, men opplever likevel en merkelig passivitet.

Ventingens absurditet – The Checkhov
Forestillingen The Chekhov av Nicola Gunn gjenbruker temaer og fortellerstrukturen fra Tre søstre og flytter dem inn i vår egen samtid. Her møter vi tre ventende utøvere som beveger seg mellom komedie og tragedie, mellom aktivisme, punkmusikk og eksistensiell uro.

Venter på at Greta Thunberg skal løse klimakrisen.
Venter på at krigen i Ukraina skal ta slutt.
Venter på at Bergen skal åpne en ramen-restaurant.

Det komiske og det tragiske eksisterer side om side fordi venting ofte er absurd. Livet fortsetter mens menneskene venter på at det egentlige livet skal begynne.

Tsjekhov dømte aldri karakterene sine. Han møtte dem med medfølelse. Men kritikken ligger i selve strukturen: tiden går, livet fortsetter, og Moskva forblir en drøm.

Og kanskje er det nettopp derfor det fortsatt svir.