Hvordan har det vært å jobbe med dette stykket?

Det har vært veldig gøy. Vi er et ganske stort team bak "Turbulent Flows", og alle er fantastiske å jobbe med. Selv om jeg er den eneste danseren på scenen, føles det ikke som en solo i det hele tatt: alle har vært involvert fra starten og fortsetter å forme arbeidet.

Denne måten å jobbe på er ny for meg. Jeg tror faktisk ikke jeg har jobbet alene med Karolina i mer enn tre dager til sammen. Men det har vært veldig inspirerende å samarbeide tett med folk fra ulike fagfelt og perspektiver. Vi jobber så tett at forestillingen virkelig er avhengig av at alle elementene fungerer sammen. Noe som gjør det ekstra givende når alt faller på plass.

En av de mest spesielle tingene for meg er at “den andre danseren”, laseren, er helt usynlig for meg. Jeg bruker briller som blokkerer den, noe som også gjør at jeg generelt ser veldig lite. Så jeg er veldig avhengig av lyd, lys og scenografi.

Karolina er veldig åpen og nysgjerrig som koreograf, og dypt interessert i samarbeid og i å utforske nye ideer. Det sprer seg virkelig gjennom hele teamet. Og jeg må si: jeg har sjelden ledd så mye i en prosess. Det føles mer som å jobbe med venner enn kollegaer.

Hvis forestillingen var en type vær, hva ville det vært?

Mer enn en spesifikk værtype, vil jeg si at det er en slags dag. 

Jeg er fra Stavanger, og da jeg vokste opp hadde vi ofte dager hvor været kunne endre seg helt i løpet av en time: sol, regn, sol igjen, vind, varme, så plutselig kaldt. Kanskje til og med torden eller hagl. Så klar himmel igjen. Man trodde man visste hva som kom, men hadde virkelig ikke peiling.

Fra innsiden føles forestillingen som en sånn dag. Selv om vi har en struktur og koreografi, så reagerer elementer som røyk, sensorer og brillene jeg bruker på temperatur, publikum og kroppen min. Det påvirker det visuelle, lyden, hva jeg ser og hvordan jeg beveger meg. Så hver forestilling blir litt annerledes og uforutsigbar.

Hvem eller hva inspirerer deg?

Musikk er en av de sterkeste drivkraftene for fantasien min. Når jeg hører noe jeg liker, begynner jeg umiddelbart å forestille meg en verden, en stemning, et øyeblikk eller en bevegelse. Det kan fullstendig endre hvordan jeg beveger meg og føler meg. Og det motsatte: musikk jeg ikke liker blokkerer meg. Heldigvis elsker jeg musikken i "Turbulent Flows". Å jobbe med Simen har vært utrolig givende. Vi gjorde mye improvisasjon sammen under prosessen, og jeg tok meg ofte i å tenke: “Wow, hvordan gjør han det?”. Han er skikkelig flink. 

Ellers blir jeg blir inspirert av billedkunst og film, spesielt innenfor horror-sjangeren, eller ting som er litt forskjøvet eller urovekkende. Selv om det ikke alltid er direkte synlig i arbeidet mitt, er jeg veldig tiltrukket av den typen stemninger. Og i dans blir jeg inspirert av arbeid som er både fysisk og teatralt. Jeg elsker for eksempel Peeping Tom og La Veronal. De skaper sterke, oppslukende universer som definitivt gjør at jeg får lyst til å utforske lignende retninger i mitt eget arbeid.

Hva eller hvem irriterer deg?

Ikke danse-relatert, men jeg blir veldig irritert når jeg ringer et sted og bare kommer til et automatisk system. Spesielt når man går gjennom alle valgene og likevel ikke får snakke med et menneske. Det er utrolig frustrerende. Og byråkrati generelt er ikke min sterke side.

Mer alvorlig, reagerer jeg sterkt når mennesker ikke blir behandlet med omtanke eller respekt. Det er noe jeg har vanskelig for å overse. 

Hva er din verste opplevelse som utøver?

Jeg har mange dramatiske eller kaotiske historier fra scenen, som å få en albue rett i ansiktet, eller å få håret mitt hektet fast i noens kostyme og måtte fortsette å danse med dem til vi fikk det løs backstage. Men det blir som regel morsomme historier i ettertid.

Den vanskeligste opplevelsen min som utøver var mer personlig: å stå på scenen i månedene etter at broren min døde. På den tiden jobbet jeg fullt i et kompani med en veldig krevende timeplan. Jeg sov lite, begynte å få skader og ble ganske utbrent.

Å være en del av et kompani er fantastisk, men strukturen gir ikke alltid så mye rom for det som skjer i privatlivet. Og dette var en av de gangene det ble veldig tydelig. Med tiden ble det lettere å stå på scenen igjen, men det endret definitivt forholdet mitt til det å være på scenen for en periode. Fra noe som føltes helt naturlig og lystbetont, til noe som ble mye mer krevende.

Hva er din beste opplevelse som utøver?

Jeg er ikke sikker på om det er den aller beste, men et øyeblikk som virkelig skiller seg ut er da jeg ble med i Inbal Pinto and Avshalom Pollak Dance Company for mange år siden.

Jeg fikk tilsendt videoer av stykkene jeg skulle lære meg, uten å få vite hvilke roller jeg skulle gjøre. I alle stykkene var det en danser som virkelig skilte seg ut for meg, jeg hadde faktisk lagt merke til henne flere måneder tidligere da jeg så kompaniet opptre også. Så jeg ble helt ekstatisk da jeg fant ut at det var hennes roller jeg skulle lære. Det som gjør det enda mer spesielt er at jeg noen år senere ble skadet og ikke kunne opptre på en periode. Da endte hun opp med å ta over min rolle i et stykke jeg var medskapende danser i. Det føltes som en fin sirkel, og det betydde mye for meg at hun danset noe jeg hadde vært med på å skape.

I tillegg er mange av mine sterkeste minner mine “første ganger”: Min første jobb, som var å turnere med Batsheva Dance Company og Riksteatern i Sverige. Og mine første frilansjobber i Oslo med Hege Haagenrud og Ingun Bjørnsgaard. De øyeblikkene føltes ganske overveldende på den best mulige måten, og det er noe helt spesielt med første ganger.