Hva leter du etter?

Øyeblikkets kunst

TIDE er en duett mellom danser, Bára Sigfúsdotter, og musiker Eivind Lønning. Med bakgrunn fra hvert sitt kunstfelt kombinerer de i denne forestillingen sine erfaringer i improvisasjon.

Den travle livsstilen som mange fører i vårt samfunn i dag kan gjøre et menneske nummen. Vi kan fort ende opp med å respondere på omgivelsene våre på automatikk. TIDE er et forsøk på å vekke opp menneskers sensitivitet ved å gi publikum en helhetlig sanselig opplevelse. Dans og musikk smelter sammen til ett uttrykk, som ikke bare kan oppleves med øyne og ører, men med hele sanseapparatet.

Sigfúsdotter og Lønning har med sin forskning begge hatt fokus på improvisasjon i satte strukturer. Gjennom deling og kombinasjon av metoder tar de i bruk improvisasjon for å finne og bygge materiale. Deres utveksling av kunnskap er selve utgangspunktet for arbeidet, og det hele tar form som en strukturert improvisasjon.

Musikk og dans har likeverdige roller på scenen, og de to utforsker friksjonen mellom det visuelle og det auditive. Lyd og bevegelse er bundet sammen og påvirker hverandre fram og tilbake. De skyver og drar i hverandre, slik som tidevannet stiger eller synker avhengig av avstanden til månen og sola. To utøvere, to kropper og to masser beveger seg sakte mot hverandre.

Bára Sigfúsdotter er en islandsk danser og koreograf, hun har studert både i hjemlandet, i Amsterdam og i Brussel. Som danser har hun jobbet med blant andre den norske koreografen Janne-Camilla Lyster, men de siste årene har hun fokusert mest på sitt eget koreografiske arbeid. Improvisasjon er utgangspunktet hennes, og herfra skaper hun et helt unikt bevegelsesmateriale som stadig fortsetter å utfolde seg. Det består av flere lag som til sammen utgjør en vev av ulike referanser. Hun har også et sterkt fokus på isolasjon av ulike kroppsdeler, som hun påfører ulike rytmer.

Tide 1 Hrnanna D S
Foto: Nanna Dis

Arbeidet til Sigfúsdotter tar for seg individet i relasjon til andre, til samfunnet og til naturen. Hun ønsker å oppnå en direkte, men likevel poetisk kommunikasjon med sitt publikum. I hennes første soloforestilling On the other side of a sand dune fra 2012 tok hun inspirasjon fra tradisjonell islandske historiefortelling og minnene til eldre, islandske kvinner. I hennes aller nyeste arbeid being samarbeider hun med to iranske kunstnere, Masoumeh Jalalieh og Seyed Alireza Mirmohammadi. Her fungerer kroppen som et møtested der vest-europeisk og iransk kultur og samfunn er i dialog. Sigfúsdotter er tilknyttet den koreografiske plattformen GRIP i Belgia, og er en del av Circuit X-nettverket som organiserer omfattende turnevirksomhet i Flandern og Nederland for utvalgte scenekunstnere.

Eivind Lønning er en anerkjent norsk musiker og komponist. Hans instrument er trompeten og han har med sine utvidede teknikker for trompetspill et helt unikt repertoar med stort spenn. Lønning er utdannet ved Norges Musikkhøgskole i Oslo og NTNU i Trondheim, og spiller med en rekke ulike band og ensembler, som Streifenjunko, Motif, Christian Wallumrød Ensemble og Trondheim Jazz Orchestra med flere. Han har gjennom sin aktivitet i disse både vunnet Spelemannsprisen for samtidsmusikk og Young Lindeman Award, og vært nominert til Nordisk Råds Musikkpris to ganger.

Musikalsk improvisasjon er å komponere i øyeblikket. Det krever en spontan tilnærming til hvordan musikalske elementer, som for eksempel melodi og rytme, kan settes sammen. Improvisasjon i musikk har ulike grader av frihet. Sjanger, musikalsk tema og form er mulige rammer som setter begrensninger. De musikalske strukturene som oppstår når musikere improviserer sammen kan ses på som komposisjon. Det er altså ikke nødvendigvis en motsetning mellom improvisasjon og komposisjon, men heller et spørsmål om når de ulike valgene tas; på forhånd eller i øyeblikket. Improvisasjon er ofte et viktig element i musikkformer som tradisjonelt er basert på muntlig overføring og ikke som skrevne noter. Dette gjelder blant annet sjangerne blues, jazz og folkemusikk.

Improvisasjon i dans handler ikke bare om å skape nye bevegelser, men også om å frigjøre kroppen fra bevegelsesmønstre som har blitt til vaner. Improvisasjon som både metode og uttrykk gjorde seg først gjeldende innen vestlig, scenisk dans på slutten av 1800-tallet. Den har fått en mer og mer sentral rolle innen dansekunsten de siste hundre årene. De moderne danserne tok i bruk improvisasjon på mange ulike måter innen sine respektive teknikker. I USA på 60- og 70-tallet utviklet de postmoderne danserne både gruppeimprovisasjon og kontaktimprovisasjon som sjangre. Sistnevnte er en samdans, der begge parter lener vekten sin inn mot et felles kontaktpunkt, og lar dette punktet definere veien, og bevegelsene, videre.

Bara Portrait Color21Of1
Bára Sigfúsdóttir

Det afro-amerikanske miljøet har også skapt og utviklet flere danseformer som er basert på improvisasjon; både jazzdans, step og hiphop. Improvisasjon blir også i dag tatt i bruk på veldig ulike måter av ulike dansere og koreografer. Noen bruker det som en metode for å skape bevegelsesmateriale, andre som et modus å utøve selve forestillingen gjennom. Danseimprovisasjon er altså ikke en ting, men kan heller ses på som et helt landskap fylt av ulike muligheter. Også her kan man tenke seg at den største forskjellen mellom improvisasjon og koreografi er selve tidspunktet for når et valg taes, og at de fleste danseforestillinger består av en kombinasjon av disse to. Dette gjelder også TIDE, der lyttingen mellom de to utøverne i øyeblikket har like stor verdi som strukturen som har blitt bestemt på forhånd.

Kilder:

https://www.kunsten.be/dossiers/internationaal-samenwerken-2/rtifacts/8836-being-on-the-move
https://en.wikipedia.org/wiki/Dance_improvisation
https://snl.no/improvisasjon_-_musikk

Tide, 7.–10. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus