Hva leter du etter?

Danseforestillinger med live musikk på scenen!

Hele fem forestillinger inneholder levende musikk denne våren. Musikalsk er spennet like stort som forestillingene er ulike.

Musikken følger dansen og danserne på ulike måter, fra solotrompetist til persisk trio, fra keltisk tromming til dekonstruksjon av Mozarts Requiem.

Les mer og se smakebiter under.

Bára Sigfúsdóttir / Eivind Lønning - TIDE
Etter flere år hvor de to kunstnerne hver for seg har utviklet metoder for improvisasjon innenfor strukturerte rammer, deler Bára og Evind nå denne utforskningen i forestillingen TIDE. To utøvere, to kropper og to masser beveger seg langsomt mot hverandre og skaper en finslipt lek av musikk og bevegelse. Som tidevannet som stiger eller synker avhengig av avstanden til månen og sola, drar og skyver lyd og bevegelse forsiktig i hverandre fram og tilbake, bundet sammen og stadig påvirket av hverandre. Den vibrerende sammenhengen mellom lyd og stillhet, bevegelse og stillstand flyter fritt og legger igjen sine spor. For publikum er TIDE en forestilling som ikke bare kan oppleves via syn og hørsel, men kanskje like mye fysisk og ved tilstedeværelsen i rommet.

Dans:
Bára Sigfúsdóttir

Trompetist:
Eivind Lønning

Jan Martens - Rule of Three
Rule of Three en er slags vill meditasjon som i likhet med den tiden vi lever i bygger på kontrastene mellom stillhet og eksplosjon, presisjon og intuisjon, hjerte og fornuft. I Rules of Three samarbeider Jan Martens for første gang med den amerikanske produsenten og perkusjonisten NAH. Han blander levende og programmert musikk til et fett lydbilde med tungt manipulert sampling. På scenen utspiller det seg en dialog mellom utøverne Steven Michel, Julien Josse og Courtney May Robertson med NAHs eklektiske musikk som en drivkraft for samhandling og stimuli.

Dans:
Baptiste Cazaux/Steven Michel
Dan Mussett
Courtney May Robertson

Trommeslager:
NAH

Hooman Sharifi - The Dead Live on in Our Dreams
Musikken som skapes på scenen i Hoomans forestilling er en videreutvikling av grunnprinsipper i hans bevegelsesmateriale; fall, falle ut, falle ned, falle opp, falle bort. En målsetning er at musikken vil være som en scenografi. Den skal påvirke fysikken, fantasien og valgene Hooman tar som danser, og bevegelsene skal gi musikken motstand. Musikken vil slik være i kroppen og en vegg å kaste kroppen mot. Den persiske musikken vil representerer et sted (et annet sted) og også skape et sted: stedet vi som kunstnere og publikum er sammen i tiden forestillingen varer. Musikken vil være live. Utforskningen vil blant annet gå ut på å skape bevegelsesmateriale fra å møte meg selv gjennom musikken; å gå tilbake til noe som er så fjernt at det er et minne nær sagt som en poesi. Dette handler om å gå dypere inn i strukturene og logikken i måten den persiske musikken komponeres og hvordan poesien i denne musikktradisjonen fortelles.

Den persiske musikken er bygd på faste fraser som læres fra mester til student. Når du mestrer disse frasene kan improvisering starte. Samtidig har disse frasene direkte utspring fra persisk poesi. Et dikt kan være et grunnlag for en frase.

Formatet på forestillingen er inspirert fra persisk historiefortelling. Man forteller en tematikk og bygger det som en historie som beveger seg mellom fortid, nåtid og fantasi. Når historiefortellingene finner sted på ulike plasser er det de inviterte kunstnerne fra dette stedet som får fortelle sin historie. Verket er slik en moderne versjon av middelalderens trubadur som reiste rundt og fikk fortellingene på stedet frem. Dette er inspirert av Shânâmeh (Kongens brev) som er en persisk bok av Ferdousi som samlet alle de persiske historiene etter den islamske erobringen av Persia (Iran).

Koreograf og utøver:
Hooman Sharifi

Musikere:
Habib Arash Moradi
Meftah Bousheri
Mehdi Bagheri


Inger Cecilie Bertrán de Lis - Tumble in the Jungle
En visuell og sanselig forestilling for barn med fokus på fellesskap, humor og anerkjennelse, skapt for to dansere og musikeren Rita Lindanger. Tumble in the Jungle er tilpasset hørselshemmede og døve barn, som har fått altfor lite tilbud av dansekunst. Samtidig er forestillingen også for barn som ikke har denne funksjonshemmingen, og kan slik sett være en samlende forestilling for alle barn.

På scenen møter vi to dansere og en døv musiker. Vi følger deres oppdagelsesferd gjennom absurde humoristiske og poetiske tablåer, fulgt av musikk.

Dansere:
Julie Moviken og Cesilie Kverneland

Musiker/aktør:
Rita Lindanger


Les Ballets C de la B - Requiem Pour L.
14 eksepsjonelle musikere med bakgrunn fra Afrika, Brasil og Europa rekonstruerer Mozart. Musikken er påvirket av afrikanske rytmer, jazz og opera. En gripende, visuell verden av død og ritualer utfolder seg med en mektig filmatisk gjengivelse av en kvinnes dødsleie som bakteppe.

I likhet med religiøse riter kan teatret hjelpe oss gjennom død og tunge tider. Bare i teatret og i kirken kan vi tro at de døde kan gjenoppstå. Requiem pour L. av Fabrizio Cassol og Alain Platel inneholder denne teatralske kraften, men samtidig er forestillingen avhengig av trøsten man kan finne i musikk, særlig i Mozarts Requiem. Han døde før han fikk gjort ferdig sitt requiem, og Franz Xaver Süssmayr, en venn og komponistkollega tok på seg å ferdigstille verket. Fabrizio Cassol har gått tilbake til Mozarts originale partitur, og fullført verket på sin måte, og ikke på Süssmayers kanskje mer selvutslettende vis. I likhet med hva han gjorde i Coup Fatal (2014), hans forrige samarbeidsprosjekt med Alain Platel vist på Dansens Hus i 2015, benytter han seg også denne gangen av musikere fra Afrika, Portugal og Belgia. Men dette verket krever en helt annen inngang til musikken; i stedet for et klassisk orkester benyttes trekkspill, piano, elektrisk gitar og eufonium. I tillegg erstatter Cassol korpartiene med individuelle stemmer, og noen av de latinske tekstene er oversatt til afrikanske språk. Fra dette oppstår noe helt nytt som hverken kan betegnes som afrikansk eller vestlig musikk.

Musikkens vitalitet står i sterk kontrast til en stille svart-hvitt film av en døende kvinne, som dominerer scenen som et memento mori – eller en kontinuerlig påminnelse om døden. Og det er i denne konfrontasjonen mellom film og musikere at det oppstår noe ganske unikt. Mozart er ikke det eneste de afrikanske musikerne nærmer seg på en annen måte enn vesteuropeere. Deres holdning til sorg og død er også annerledes. Borte er de triste ansiktene og det forstenede kroppsspråket. De feirer døden med livsglede! Den ekstatiske fortolkningen av musikken inspirer dem nesten automatisk til å danse. Alain Platel har fanget og forstørret denne livsgnisten. Når kvinnen på lerretet dør, bryter musikerne ut i en nærmest sprudlende finale. Det er som om de sier: dette livet er over, men minnene består. Kveld etter kveld gjenoppstår kvinnen på denne måten. Likevel ikke egentlig som et individ. Tross alt vet vi som ser på så godt som ingenting om henne. Men gjenoppstandelsen er likevel ikke bare i fantasien. Kvinnen signerte en avtale av tillit ved å tillate filmingen av sitt eget dødsleie. Der ligger forestillingens tyngdepunkt, der er den virkelige magien, ikke bare teater.

Av og med:

Rodriguez Vangama (gitar og elektrisk bass)
Russell Tshiebua (vokal)
Stephen Diaz/Rodrigo Ferreira (lyrisk vokal)
Joao Barradas/Charles Kieny (accordion)
Kojack Kossakamvwe (elektrisk gitar)
Niels Van Heertum (euphonium)

Silva Makengo (likembe)
Michel Seba (percusjon)

Nobulumko Mngxekeza

Owen Metsileng
Bouton Kalanda
Boule Mpanya
Fredy Massamba
Erick Ngoya


icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus