Hva leter du etter?

Lånte fjær

– Vi tror kanskje vi er mer åpne enn vi er, sier forsker. For hvor blir det av de skeive i norsk popkultur?

Souflette Foto Helge Hansen 7268

I norsk historie er vi opptatt av milepæler. Vi forteller om fremskritt, kamper vi har tatt og rettigheter vi har vunnet. Toleranse og mangfold, og ikke minst likestilling, både mellom kjønnene og ulike legninger, er synonymt med norsk kultur og norske verdier. Men er formell likestilling det samme som frigjøring og normendring? Ja, kvinner fikk stemmerett i 1913, homofili ble lovlig i 1972 og transpersoner slapp å kastrere seg for å skifte kjønn i 2016. Men betyr det automatisk at alle kjønnsuttrykk og -identiteter er like mye verdt og eier en like stor del av offentligheten, kulturen, skjermene, scenene og høyttalerne, i dag?

Artister som Cezinando, Lars Vaular og for den saks skyld Turboneger bruker sminke og klær tradisjonelt sett brukt av kvinner, og leker dermed med et skeivt uttrykk på scenen. Men hvor mange norske mainstream popartister er egentlig åpent skeive? Vi har ingen Bowie i Norge. Ingen Antony/Anohni. Ingen Elton John. Ikke en gang noen Perfume Genius. Vi har en motvillig åpen Anne Grete Preus. Og tidligere i år fortalte Sondre Justad at han tror han kan forelske seg i både kvinner og menn i sofaen hos Anne Lindmo på NRK. Men det er bare Nils Bech som har klart å nå massene samtidig som han har vært åpent skeiv. Da han spilte i Operaen, rørte mange i TV-serien SKAM, og besøkte selveste Kvelden før kvelden på NRK1, drev han faktisk pionerarbeid.

Konform og grensesprengende
– Populærkulturen har alltid vært både konform og grensesprengende.
Det sier forsker og musikkviter Agnete Eilertsen, som har skrevet doktorgrad om norske artister som bruker skeive uttrykk i sineopptredener. Hun bruker begrepet straight-queering om både Kaja Gunnufsen, KUUK og Lars Vaular. De er altså skeive og streite – i mer enn de norske ordenes forstand – samtidig. Hun tror populærkulturen er fanget i de rådende kjønnsnormene, selv om kunstnere og artister kan pushe grenser. – På den ene siden er kunsten et rom der man kan være friere og mer eksperimentell enn i det daglige, og dermed utfordre normer. Samtidig speiler den de normene som sirkulerer i samfunnet. Kunstnere kan aldri løsrive seg fra sin kontekst, men de kan leke seg innenfor rammene som kulturen setter, forteller hun.

Til tross for at skeive er mangelvare på norske scener, er likevel skeivhet en viktig del av populærkulturen. Men hva er egentlig et skeivt uttrykk? Og hva gir det å bruke det? Eilertsen mener de skeive uttrykkene vi ser på scener og TV-skjermer ikke favner bredt nok.
– Vi ser noen få stereotypier. Ofte den homofile, feminine mannen, som er litt ekstra opptatt av stil og mote, glam og glitter, men som ellers har de 'rette' familieverdiene. Han er glad i barn og ønsker å leve i langvarige, monogame forhold, sier hun.
– Dette er en relativt harmløs stereotypi, fordi den ikke utfordrer grunnstrukturene i samfunnet.

Modige Lars Vaular
Under Øyafestivalen 2017 entret Lars Vaular scenen i en hvit bløtkake av en brudekjole. Han sang «kroppen min er så politisk», og om stil, sex og mannsrollen. Men Vaular er ikke skeiv, han er ikke trans. Hans offentlige persona innebærer blant annet å tilhøre en hip hop-gjeng fra Bergen og å være småbarnspappa. Han er trygt plassert innenfor den godkjente mannsrollen, trygg nok til å leke med og bryte normer.
– Jeg hyller Vaular når han gjør sine ting, sier Reidar Engesbak. Han er redaktør for Magasinet Blikks nettsider, og kjent som DJ Deadswan. Han er positiv til at skeive uttrykk får en større plass, men er samtidig ambivalent når han ser på Lars Vaular.
– Det problematiske blir at han forstås som så utrolig tøff og modig. Som at det å bruke feminine sidene sine, er modig. Hvorfor er en hvit, streit, cis-mann som gjør det tøff? Hvis jeg som er skeiv gjør det samme, er det jo forventet.

At han leker med femininitet på scenen, eller i musikkvideoen «Det ordner seg for pappa», kunne truet hans maskulinitet. I en video publisert etter nevnte musikkvideo diskuterer Vaular med Leo Ajkic, som er bekymret for hva folk vil tro. «Folk må bli utfordret. Det er deres egen usikkerhet», svarer Vaular. Han er ikke redd. Han er en moderne mann, som viser solidaritet med skeive. Han er progressiv, og går foran. Men Engesbak ser på mottagelsen, og hyllesten av den modige mannen som bruker skeive uttrykk som drag og vogueing, og mener det også sier noe annet.

– Det man egentlig sier, er at det ikke er innafor.

Skeivhet som kreativt konsept
Mange måtte google «kulturell appropriasjon» da Siv Jensen stilte seg opp i trappa hos Finansdepartementet med indianerkostyme høsten 2017. Det kan gi en viss bismak å se at noens kultur, enten det er indianerfjær eller samekofte, er karnevalkostyme. Særlig hvis de kostymet tilhører har måttet kjempe for retten til å bruke sitt eget språk, bo på sitt eget land og å leve ut sin kultur – enten det er samer i Norge eller indianere i Nord-Amerika. Streite kunstneres bruk av skeive uttrykk kan også kalles appropriasjon. Men samtidig kan det kalles synliggjøring – eller utfordring av låste kjønnsnormer.

Agnete Eilertsen tror streites bruk av skeive uttrykk bidrar til å øke toleransen for det uvanlige, og at det på sikt kan bidra til større aksept for alt som er annerledes.
– Lars Vaular viser for eksempel at streite folk ikke alltid følger kjønnsnormene. At en heterofil mann ikke nødvendigvis alltid er maskulin. Hun tviler mer i spørsmålet om den typen skeivhet hjelper marginaliserte grupper. Men Engesbak tror det kan treffe noen.
– Kanskje snakker han mest til de som skammer seg? Når unge som skammer seg kikker litt usikkert på de som er skeive i det offentlige?
– Og så kommer en som Lars Vaular på banen, så kan det være positivt. Samtidig er han bekymret for hva som skjer når skeivhet brukes som et image.
– Hvis du skal bruke våre uttrykk, vår kamp – da må det være mer enn et kreativt konsept.
– Vi skal vokte oss for å gjøre skeivhet hipt og kult, for da har det også en holdbarhetsdato. Det kan gå over.

Eilertsen er enig med Engesbak.
– Det er problematisk at streite artister kan bruke skeivhet til å booste karrieren uten å anerkjenne at de har hentet uttrykket fra et sted. Estetikken blir løsrevet fra den politiske situasjonen det oppstod i, sier hun, og påpeker også at det skeive hos Vaular passer med det maskuline idealet om å være en auteur, en kunstner som gjør hva han vil.
– Hans skeivhet signaliserer åpenhet og kunstnerisk frihet. Men han kan gå inn og ut av den skeive personaen etter hva situasjonen krever, fordi han egentlig er en «vanlig» fyr. Dette privilegiet har ikke de som definerer seg som skeive. De er skeive i alle situasjoner.

Hh 7230

Tror vi er mer åpne enn vi er
Så hvor blir det av de åpne skeive artistene i likestilte og tolerante Norge? Hvor blir det av homofili i populærkulturen? Med SKAM, Unge Lovende og Jævla Homo har homofil kjærlighet beveget seg til TV-skjermene – kanskje vil også queer kultur få en større plass? Hvis vi ser til kjønnslikestilling, som er en nærliggende parallell, er det ikke alltid en jevn utvikling fremad. I et post-feministisk samfunn, hvor mange mener at likestilling er oppnådd og at kjønnsnormer ikke lenger styrer oss og skaper ulikhet, kan vi bli blinde for hvilke praksiser som gjeninnfører og opprettholder ulikestilling. Det samme kan gjelde for toleranse for homofili, tror Agnete Eilertsen.
– Det at nordmenn har et image som pro-likestilling gjør kanskje at vi tror vi er mer åpne enn vi egentlig er. Mange typer skeivhet er ikke synlige i samfunnet eller i populærkulturen. Noen av dem ville nok utfordret mer.

Engesbak mener grunnen til at det er så få åpne skeive artister er at det er et for tydelig stigma rundt homofili i Norge.
– Fortsatt blir du en skeiv artist, og det er døllt.

Homorapperen
Da hip hop-artisten Big Daddy Karsten kom ut som skeiv i 2016, fikk han mye støtte i miljøet. Han fikk nye fans og mange spillejobber på skeive arrangementer. Karsten Marcussen, som han heter, mener både media og musikkbransjen bidrar til å hefte den skeive identiteten til artistene.
– De er veldige raske til å hoppe på stereotypene. Til å tenke at fordi en rapper er skeiv passer han bare på skeive steder.
Engesbak mener rapperen er et godt eksempel på hva skeive artister risikerer.
– Selv om han fikk flere spillejobber på skeive arrangementer, forsvant interessen fra andre spillesteder.

Ifølge Eilertsen illustrerer dette forskjellen mellom det å være skeiv artist, og det å spille på skeivhet som del av et kunstnerisk uttrykk.
– Big Daddy Karsten vil mest sannsynlig alltid være «den homofile rapperen». Privilegiet ved å være en del av den «normale», streite majoriteten er friheten til å kunne bevege seg inn og ut av ulike identiteter uten å bli stemplet for livet. Hos skeive artister blir det ofte en merkelapp som gjør dem synlige og annerledes.
Marcussen er enig.
– En skeiv rapper i skapet hadde aldri turt å spille i kjole, sier han. Per nå er Big Daddy Karsten den eneste skeive rapperen som er åpen om at han er nettopp det. Han er forberedt på å ta støyter og kamper som trengs på veien mot en mer åpen scene. Og han tror det blir bedre.
– Det virker som jeg er nødt til å være den plogen jeg var redd jeg kom til å bli, men jeg håper flere vil komme ut etter meg.

At Sondre Justad sto fram med sin legning i beste sendetid på NRK ser han som en positiv utvikling for norsk musikk.
– Jeg er veldig spent på hva som vil skje, hvordan det kommer til å gå.

Hh 7548

Norsk mainstream er ikke klar
Når sosialantropologer fra utlandet studerer Norge finner de at vårt fremste kjennetegn er likhet. Det er ikke ensbetydende med at alle er like mye verdt, snarere kan det tolkes som at alle helst burde ligne på hverandre. Jantelov, konformitet, rasisme – det kommer i mange former. I likhetskomplekset ligger feller for den reelle frigjøringen. Når homofili er normalisert og på overflaten akseptert kan behovet for forbilder som går foran og utvider grensene virke overflødig. Og når homofili formelt sett er likestilt med heterofili, hva så med kulturen knyttet til skeive, marginaliserte miljøer?

– Populærkultur må jo kunne selges til og konsumeres av et stort publikum, så hvis den blir for utfordrende faller nok folk av, sier Eilertsen.
– Hvis vi definerer skeivt som «alt som er utenfor normen», så er det mye norsk mainstream ikke er helt klar for. Populærkulturen må pushe grenser og være interessant, men ikke gå alt for langt utover det akseptable. Jeg tror at den skeivheten som virkelig utfordrer og flytter grenser er den som vekker ubehag, og som får oss til å reflektere over hvorfor vi reagerer negativt på det.



MARI LILLESLÅTTEN (F.1986) er sosialantropolog fra Københavns Universitet. Hun skriver og snakker om kjønn og likestilling i nyhetsmagasinet til Kilden, kjønnsforskning.no, og i podkasten «Kjønnsavdelingen».

Teksten er tidligere publisert i Carte Blanches Magasin 7, 2018.

Soufflette, 11.–14. oktober 2018

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus