Hva leter du etter?

Koreografreporteren - en samtale med Hege Haagenrud

Om kriser og realityTV.

På kaffebaren Supreme Roastworks på Grünerløkka i Oslo snakker koreograf Hege Haagenrud og jeg om tangeringen mellom det moderne kriseperspektivet og guilty pleasures, selv-iscenesettelse og skam, og hvordan idéer om dette har vært vesentlige i arbeidet med forestillingen I am the afterparty.

Kan du fortelle hva som ligger bak tittelen på forestillingen I am the afterparty?
I am the afterparty refererer jeg til Generasjon Z: De som kom for sent til festen og opplever at verden står for fall og at apokalypsen venter. Jeg kan kjenne meg igjen i utryggheten vi som vokste opp på 70-tallet følte. På den tiden var det derimot bare én fare, og det var atomvåpen. Hvordan er det å vokse opp i dag, hvor man hver eneste dag minnes på at det allerede er for sent, samtidig som man skal være et moralsk og uselvisk menneske som lever «riktig»? Da er det lett å trå feil. Jeg tror det er én av grunnene til at samfunnet fremstår så polarisert, og det er kanskje her reality-tv kommer inn i bildet? Når verden blir utrygg vil man stenge virkeligheten ute.

Ligger det da et snev av aktivisme til forestillingens uttrykk og utgangspunkt?
Har man ambisjoner om å endre verden er samtidsdans i korona-tiden et relativt lite bidrag i den store sammenhengen. Men, om det kan fungere som en motpol til den kollektive utmattelsen som kommer av å fokusere på mengden av urettferdighet i verden kan det kanskje ha noe for seg? Jeg har ikke utad et veldig politisk standpunkt og kan bli litt sliten av all facebook-aktivismen, kanskje mest fordi den minner meg om alt jeg burde engasjere meg mer i. Jeg synes at man ofte sparker inn åpne dører i scenekunsten, og dermed skaper et enda større «dem og oss». Så om denne forestillingen slipper andre tanker inn i ekkokammeret, så er det kanskje et snev av aktivisme her likevel?

I am the afterparty Siren Lauvdal Hege Haagenrud 3

Jeg oppfatter at det er to veldig konkrete og høyaktuelle motpoler som møtes i prosjektet ditt – noe som nesten kan representeres av forsiden til VG og typiske clickbaits: Det er det skakkjørte miljøet, og humanitære kriser på den ene siden, og så er det reality-tv representert av en samling unge, lettkledde mennesker i et dramascenario på en «sydendestinasjon» på den andre. Her sidestilles altså kriseperspektivet med guilty pleasures.
Tilsynelatende er det du nevner – kriser og reality-tv – så langt fra hverandre som man kan komme, men når man begynner å se nærmere er det flere likheter. Felles for den humanitære krisen og Love Island er opplevelsen av et konstant her og nå: De involverte kontrollerer ikke sin egen fremtid og de vet ikke hva som vil skje i morgen. Jeg tror det verste et menneske kan stå i er en uforutsigbar og usikker samtid. Her slutter også sammenligningen: Reality-tv-deltakerne vet at de om seks uker vil komme hjem igjen og kan fortsette livet med et snev av kjendisstatus om klippingen av serien har vært grei – flyktningen har derimot ingenting.
Men for å presisere er dette ikke en forestilling som tar for seg flyktningekrisen.

Heller enn å kalle arbeidet ditt for aktivisme forstår jeg det som en slags nøytral temperaturmåling av samfunnet. Du blir en slags koreograf-reporter, der du formidler virkelighetsbildet som det er, men samtidig tilbyr en annen måte å se ting på gjennom dans og koreografi som medium.
Jeg jobber alltid med dogmet «bevegelse av nødvendighet», med en ambisjon om å ikke skulle være dømmende eller førende i de temaene jeg tar opp. Jeg synes det er interessant å finne møtepunkter og søke etter situasjoner hvor ulike temaer tangerer hverandre. I dette tilfellet er det flokkdyret surikat og Love Island. Vi jobber med tekst og innhold fra reality-serien, og et fysisk uttrykk av å være i flokk, på vakt og i et konstant her og nå.
Dans kan gjerne være abstrakt, men for meg må et stykke som helhet ha noe konkret ved seg.
Det er her interessen og fascinasjonen for dokumentar-sjangeren kommer inn, noe som også byr på problemer i vår tid. Dette er en periode hvor man kritiserer den såkalte innholdsløse dansen, samtidig som man kritiserer de som prøver å gå inn i temaer de ikke er berettiget til å snakke om. Da blir man fort stående igjen med mye teori.

CROPI am the afterparty Siren Lauvdal Hege Haagenrud 2

Dette får meg til å tenke på Fredrik Solvang i Debatten i NRK. Han har fått kritikk for å virke førende i hvordan han leder den direktesendte debatten og hvordan narrativ også skapes av nyanseringen i spørsmålsstillingen.
Det kan være veldig enkelt å gjøre narr av motparten, og i dagens politiske klima virker det som om latterliggjøring er et poeng i seg. Jeg må innrømme at jeg har hatt en vei å gå når det gjelder reality-serier. Og selv om jeg blir litt lei innimellom har jeg blitt utrolig glad i deltakerne. Jeg tror faktisk at jeg hadde blitt ganske starstruck om jeg hadde møtt dem på gata.

I I am the afterparty blir publikum en viktig del av forestillingen som aktive «kikkere». Publikum blir understreket i det sceniske gjennom at lydene fra atriumet blir forstørret og gjort til en del av det faktiske lydbildet. Hva gjør dette med den fjerde veggen?
Dette grepet er et resultat av opplevelsen jeg hadde da jeg så en forestilling som startet med tjue minutter «stillhet». Denne stillheten gjorde at fokuset i salen ble veldig internalisert. Stillheten ble alt annet enn god: Det hele føltes utrolig stressende og jeg opplevde å bli anspent og usikker i rommet som ble definert av lyden av middagsromling og sensurert hosting. I I am the afterparty vil vi skape det jeg kaller hyperlyd – altså å forstørre den såkalte stillheten – noe som eksponerer publikum uten at de fysisk blir dratt fram på scenen. De skal få kjenne på sin egen tilstedeværelse. En merkelig greie med reality-tv er at deltakerne tilsynelatende glemmer kameraet når de kommer med intime betroelser, og likevel blir forbanna for at hemmeligheter blir tatt videre innad i deltakergruppa. Alt vil jo komme for en dag uansett. Denne aktive ignoransen av iscenesettelse og produksjon er fascinerende, og noe som også gir publikum muligheten til å kunne være kikkere i mørket. For å forsterke tematikken er det viktig å gjøre publikum bevisst på sin egen opplevelse av å være kikkere.

Du bruker uttrykket sosialpornografi om reality-tv. Kan man også si at reality-tv-deltakerne er martyrer av samtiden? Reality-tv er ikke nytt, og av og til opplever jeg at vi nesten har glemt hvor lenge dette har vært en greie. Første sesong av Big Brother i Norge kom i 2002 og vi begynner altså å nærme oss 20 år med reality-tv. Det som var interessant med første sesong av Big Brother var at det var et sosialt eksperiment der deltakerne var en demografisk sammensatt gruppe. Dette var en tid som ikke var definert av en strategisk selv-iscenesettelse gjennom sosiale medier og påvirkere. Konseptet «self-fame» fantes ikke, noe som vil si at de som meldte seg på i løpet av det tidlige 2000-tallet må ha hatt en helt annen ambisjon enn de som gjør det i dag. Slik er det blitt en generasjonsforskjell blant reality-deltakere. Nå er de fullt klar over den fine linjen mellom konsekvenser og muligheter. I et stort perspektiv er de kanskje underholdningsmartyrer. Ser man tilbake på dette om førti år kan det jo hende at man finner ut at det var tidsånden som fikk dem til å ta rare valg framfor kamera. Om vi fortsatt er her da.

I am the afterparty, 10.–13. desember

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus