Hva leter du etter?

Dyster men håpefull feiring

Forestillingen Some Hope for the Bastards av den kanadiske koreografen Frédérick Gravel minner om en rockekonsert, men er like mye en fest.

6 Some Hope For The Bastards Photo De Stephane Najmanphotoman Avec J Wright L M Jackson K De Jong A Martel F Ducharme D Albert Toth D Desjardins

Vanligvis fungerer en fest som en planlagt og kortvarig bedøvelse som får oss gjennom enda en uke med meningsløst arbeid. Gravel ønsker imidlertid at festen skal være en hendelse som omfavner mørket, som holder den skeptiske og rebelske siden av oss i live.

Frédérick Gravel er en kanadisk danser, koreograf, musiker og lysdesigner basert i Montreal. I 2009 ble han med i Daniel Lévevillé sitt kompani, DLD. Her var han huskoreograf helt fram til 2018 da han ble utnevnt til kunstnerisk leder for kompaniet. Gravel er kjent for å inkludere elementer fra rock og performance-kunst inn i forestillingene sine. Han har turnert en rekke produksjoner og mottatt gode kritikker både nasjonalt og internasjonalt. Noen av forestillingene hans er Gravel Works (2009), All Hell is Breaking Loose, Honey (2010), Usually Beauty Fails (2012) og This Duet That We`ve Already Done (so many times) (2015). Sistnevnte ble vist ved BIT Teatergarasjen i Bergen. Han skapte også Ainsi parlait... (2013) og Logique du pire (2016) sammen med forfatteren Étienne Lepage, og i 2015 skapte han Cabaret Gravel der han inviterte med seg intet mindre enn tjue gjesteartister.

Dansens Hus aktuelle Some Hope for the Bastards hadde premiere i Montreal i juni 2017. Den er skapt av GAG (kort for GroupedʼArtGravelArtGroup), et kollektiv av dansere og musikere ledet av Frédérick Gravel. Koreografien er utviklet av Gravel i samarbeid med de ni medvirkende danserne. Philippe Brault har komponert musikken i samarbeid med José Major og Gravel selv.

frédérickgravel_2019_somehopeforthebastards_photo-Laurent Philippe4.jpg

Frédérick Gravel har base i Montreal, byen med flest innbyggere i den kanadiske fransktalende provinsen Quebec. Montreal utviklet seg til å bli en sentral arena for samtidsdans allerede på midten av 80-tallet. Byen hadde både større etablerte kompanier og et mylder av selvstendige dansekunstnere. Blant annet startet Eduoard Lock det som skulle bli kompaniet La La La Human Steps i 1980. Kompaniet har blitt verdenskjent for sin energiske og akrobatiske stil, og har tidligere også gjestet Oslo. De har også samarbeidet med en lang rekke rockemusikere, blant annet David Bowie og Frank Zappa. Sånn sett er det kanskje ikke så overraskende at Gravel har oppgitt nettopp Eduoard Lock som en stor inspirasjonskilde. La La La Human Steps store stjerne, Louise Lecavalier, danset med kompaniet i nesten tjue år. Hun gjestet Dansens Hus som en del av CODA-festivalen i 2009 med forestillingen Is you me. Av den yngre generasjon dansekunstnere med base i Montreal kan nevnes Dana Michel som har vist flere av sine forestillinger på Black Box teater. Fordi Montreal har hatt gode støtteordninger for dans har miljøet fortsatt å vokse og utvikle seg kontinuerlig opp gjennom årene. Likevel måtte La La La Human Steps legge ned sin virksomhet i 2015, på grunn av dårlig økonomisk støtte.

9 Some Hope For The Bastards Photo De Avec D Albert Toth K De Jong F Tavernini J Wright

Prosessen med Some Hope for the Bastards begynte med en studie av pulsen i den barokke komponisten Johann Sebastian Bach sine musikkstykker, med hovedvekt på Johannespasjonen. Pulsen, altså grunnrytmen eller den jevne telleenheten som ligger bakenfor musikken og angir tempoet, ble så bearbeidet kroppslig. Gravel jobbet med repetative bevegelser som ble mer og mer brå. Etter hvert tok han også for seg andre musikksjangre, men fortsatte å fokusere på pulsen. Målet med forestillingen var at den skulle kroppsliggjøre pulsens insisterende stahet. Gravel ville dessuten bruke rytme til å skape små ufullkomne øyeblikk i bevegelsen som likevel kunne inngå i helhetens musikalitet. Det hele ble skapt i friksjonen mellom nøye koreograferte bevegelser og improvisasjon, og det ble etter hvert tydelig for Gravel at denne forestillingen kom til å kreve musikk framført live.

Gravel har uttalt at han koreograferer dans slik en komponist ville komponert et musikkstykke. Han tenker på en koreografisk ide som en melodi, og komponerer linjer som danserne utøver med sin egen klang. Gravel selv er frontfigur for bandet vi ser på scenen i Some hope for the Bastards. Han spiller gitar og står for vokalen, og har med seg Vincent Legault på bass og José Major på trommer. I den skapende, musikalske prosessen lot de seg inspirere av det britiske rockebandet Joy Division som var aktive på slutten av 70-tallet. Deres sound støtter opp om ideen om en fest som en dyster feiring.

Foto Tale Hendnes 2 2

Frédérick Gravel skrev i 2009 en masteroppgave ved Universitetet i Quebec og Montreal med tittelen The role of the dance artist in a democratic society. Han opplever at utviklingen i dagens samfunn går feil vei og drives av frykt. Den rådende ideologien i samfunnet vektlegger hvor unike vi er, hvor klartenkte og ansvarlige vi er. Folk som kan endre ting, som har utdanning og kan tilby ulike perspektiv på tingenes tilstand er de samme folka som er publikum på danseforestillinger. Men ingen av oss vet hva vi skal gjøre. Vi deltar i og bidrar alle til en situasjon som vi avskyr. I et øyeblikk av pessimisme tenkte Gravel at det eneste han som kunstner kunne forsøke å gjøre var å skape noe som var vakkert og kanskje til og med motiverende. Som han sier: «The title refers to that emotion, that moment when I feel that I am of no use, that the only thing I do is to offer a bit of hope to some assholes – myself included».

Kilder:

https://www.dancemagazine.com/the-montreal-dance-scene-2306881496.html

Some Hope for the Bastards, 23.–25. august

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus