Hva leter du etter?

Langt fra alle mindreårige asylsøkere ender på NAV

Intervju med Hooman Sharifi i Dagbladet Magasinet.

Skjermbilde 2019 03 27 Kl 13 40 24

En annen dans for Hooman Sharifi (46).
Han ser ikke ut som noen typisk danser. Han er lavere enn forventet. Armer og bein er ikke påfallende lange og slanke, slik de ofte er hos dansere. Og under den romslige, lange skjorta er det tydelige tegn på at dette er en mann som er glad i mat. Men når han forflytter seg ut på stuegulvet og tar noen trinn, skjer det noe. Armbevegelsene blir føyelige og elegante, halsen liksom lang og slank, skrittene raske og lette, ja, det er nesten som tyngdeloven oppheves. Hooman Sharifi er ikke en vanlig danser. Og han har en høyst uvanlig historie å fortelle.

– Jeg flyktet fra Iran som fjortenåring. Ble sendt alene med libanesiske menneskesmuglere som skulle hjelpe meg å komme til London.

– Men helt slik gikk det ikke?

Sharifi smiler.

– Nei, helt slik gikk det ikke.

Denne uka står koreografen og danseren som ledet dansekompaniet Carte Blanche fram til i fjor, alene på scenen i Dansens Hus i Oslo. Forestillingen «The Dead Live On In Our Dreams» er et prosjekt som har pågått i flere år, blitt moderert og endret underveis, men i et forsøk på å si hva det går ut på er «fordomsfullhet», «sammenkomst» og «imøtekommenhet» stikkord.

– Jeg har alltid brukt bakgrunnen min, har alltid jobbet biografisk. Men jeg har aldri satt mine private historier i sentrum.

– Hvorfor ikke?

– Jeg vet ikke. Det har bare ikke blitt sånn, sier han og trekker på skuldrene.

– Det var en periode jeg var veldig opptatt av ikke å bli sett på en utlending som lager kunst. Jeg ville ikke at det skulle stå noen steder i programmet at jeg opprinnelig kommer fra Iran.

– Og nå?

– Jeg føler meg hjemme et sted i brytningsfeltet mellom det norske og det iranske. Det har beriket meg og det er veldig produktivt.

Året var 1987 og krigen mellom nabolandene Iran og Irak hadde allerede pågått i sju år. Ingen kunne være sikker, men det var tegn på at den nærmet seg slutten. Som i alle kriger, når militærmakten begynner å gå tom for egnede menn å sende til fronten, flyttes aldersgrensa på soldater nedover. Hooman fylte 14 dette året og nå var foreldrene – som verken var spesielt religiøse eller systemvennlige – redde for at sønnen skulle bli kanonføde. I all hemmelighet ble det lagt planer, og etter en del fram og tilbake ble det avgjort at Hooman skulle sendes til sin onkel i London. Så Hooman og moren reiste til Damaskus i Syria på «ferie». En litt spesiell ferie, siden det bare var moren som kom tilbake til Teheran.

– Jeg ble sendt fra Damaskus til Beirut, der jeg først ble plassert på et hotell. Men det trakk ut. Det som skulle ta et par uker hadde da tatt mange måneder, sier han.

Det Sharafi ikke visste var at moren hadde truet med å komme og hente ham hjem igjen hvis ikke smuglerne fikk fart på sakene. Da ble han flyttet fra hotellet og hjem til lederen for smuglerne og hans familie.

– Jeg var jo kidnappet på en måte, menneskesmuglerne ville ha mer penger av familien min. Men jeg visste ingen ting om dette. Jeg var helt rolig og hadde det helt greit. Ja, jeg lærte å lage mat og ble praktisk talt behandlet som et familiemedlem, sier han og rister på hodet.

Sharifi understreker at dette begynner på bli lenge siden og hans opplevelser er veldig annerledes enn det de mange flyktningene som forsøker å komme seg til Europa i dag opplever.

– Og så hadde jeg nok en solid dose flaks som havnet hos menneskesmuglere som faktisk behandlet meg pent. I forhold til de skrekkhistoriene for eksempel båtflyktninger forteller i dag, må jeg vel kalles en slags «luksusflyktning», sier han og smiler.


Skjermbilde 2019 03 27 Kl 14 10 33

Han underslår likevel ikke alvoret i situasjonen.

– Det er noen ting i dette jeg bevisst har valgt ikke å gå veldig dypt i. Et sår jeg med vilje har latt være å pirke i, sier han.

Selvfølgelig var det tøft for en ung gutt å bli revet opp fra sitt nærmiljø, familie, venner og alt det der, og å måtte forholde seg til vilt fremmede mennesker og ei framtid som var fullstendig uviss.

– Jeg lærte meg å takle både redsel og savn. Lærte meg å skyve det i bakgrunnen og ikke la det dominere. Og det var nyttig lærdom.

Fra Beirut gikk veien videre til Roma. Men ikke uten krøll, naturligvis. Fem ganger stoppet reisen i passkontrollen på flyplassen i Beirut – enten hadde ikke smuglerne gjort en god nok forfalskningsjobb med papirene hans, eller så hadde de ikke betalt de offentlige tjenestemennene godt nok. Men etter noen uker kunne han se landjorda forsvinne bak seg lande i Roma – og derfra videre til Oslo.

– Hvordan var det første møtet med Norge?

Sharifi tenker seg om.

– Det var greit. Jeg bodde på forskjellige mottak, før jeg og en gruppe andre i samme situasjon, ble tatt hånd om av Barnevernet.

– Hvordan var det?

– Jeg har bare positive ting å si om Barnevernet. Det er en slik institusjon man bare leser om når det er noe som ikke fungerer. Jeg er ekstremt takknemlig for hjelpen og støtten jeg fikk.

Med tiden ble målet, som opprinnelig hadde vært London, mer diffust. Han hadde begynt å lære seg norsk, hadde fått nye venner og begynt på skolen, ja, han begynte å trives. Begynte å få røtter. Han hadde allerede en gang forlatt alt han kjente, hvorfor skulle han gjøre det igjen?

– Alt som hadde skjedd fram til jeg kom til Norge var det min mor som hadde styrt. Nå var jeg for første gang min egen sjef. Jeg styrte mitt eget liv.

– Tre år etter kom din mor også til Norge. Hvordan gikk det?

– Vel, sier han og stryker seg i skjegget. – Jeg har veldig stor sans for min mor. Hun er et fantastisk menneske. Tøff, selvstendig og med en stå på-vilje som er utrolig. Men da hun kom hit var jeg nesten atten og hadde levd et helt annet liv enn det jeg hadde i Iran i flere år. Hun ville vi skulle flytte sammen, men jeg var ikke klar for det. Jeg var – og er – veldig glad i henne, men det handlet først og fremst om at jeg var i ferd med å bli voksen og var klar for å bestemme over mitt eget liv.

Skjermbilde 2019 03 27 Kl 14 12 23

Ingeniør. Eller aller helst lege. Det er det som er det ideelle yrkesvalget for mange iranske menn. Sharifi siktet seg også inn mot legestudiet, valgte de riktige fagene på videregående – men det gikk relativt dårlig. Samtidig hadde han oppdaget dansen, det gikk hovedsakelig i hip hop den gangen, og mens han fikk dårligere og dårligere resultater på skolen, ble han flinkere og flinkere å danse. Hobbyen tok overhånd og i 1997 ble Sharifi en av tre som ble funnet god nok til å komme inn på koreografilinjen på Statens Balletthøyskole. Så fulgte stiftelsen av dansekompaniet The Impure Company og etter hvert et treårig engasjement som leder for det velrenommerte dansekompaniet Carte Blanche. Kultur-Norge hadde fått sin første ikke-vestlige leder.

Sharifi rynker litt på nesen.

– Det er mange med ikke-vestlig bakgrunn som lykkes. Man glemmer ofte at alle, også flyktninger, kommer fra samfunn som har både bra og dårlige sider. Saken er at media – og noen politikere – synes bare å være opptatt av dem som ikke lykkes. De som faller utenfor og ikke blir integrerte.

– Du er opptatt av politikk?

Han ler.

– Da jeg startet The Impure Company laget jeg også et manifest som kort oppsummert satte likhetstegn mellom dans og politikk. Men når man først havner i båsen «politisk kunstner», er det lett å bli sittende fast der. Så nå er jeg ikke like opptatt av politikk i forestillingene jeg lager. Det handler mer om dans som kommunikasjon.

– Men du er stadig politisk engasjert?

– Vanskelig å ikke være det. Og jeg mener autoritetspersoner må være forsiktig med hvilke holdninger de sprer. Altså, jeg kom til Norge som fjortenåring og har vært her siden, altså i over tretti år. Men jeg har aldri følt meg som en utlending før den perioden Sylvi Listhaug var integreringsminister. At politikere fyrer oppunder konflikter i stedet for å dempe dem er nytt i Norge. Men det skjer nå. Og det er ikke bra.

– Og dans er noe som kan brukes for å bekjempe det?

Sharifi tenker seg om et øyeblikk.

– Om ikke å bekjempe det, så kan dans åpne opp for kommunikasjon. Og kanskje få publikum til å tenke på ting de ikke har tenkt før.

Intervjuet er publisert i Dagbladet og kan også leses her. Gjengitt ved tillatelse.

The Dead Live On in Our Dreams, 28.–31. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus