Hva leter du etter?

Sam(inn)levelse

Om Ingri Fiksdal og Fredrik Floens prosjekt Spectral.

Spectral Collage2 av Fredrik Floen

Jeg velger, som mange av mine (mer eller mindre) dansende kollegaer, å starte teksten med et vanskelig og lite brukt ord: Samleve. Ordet samleve er et ord man sjelden bruker i det norske språket i dag. Å samleve, som beskriver sameksistens mellom mennesker, kommer fra riksmål og dansk. I det danske språket beskriver samlevelse samboerskap. Du spør kanskje: Hvorfor tørker han støvet av riksmålsordboken? Er dette enda en av (samtids)danseverdenens verbale utsmykninger? Det er det jo på sett og vis, men det er også et passende utgangspunkt når man skal tre inn i arbeidet til koreograf Ingri Fiksdal og kostymedesigner Fredrik Floen.

Foto Tale Hendnes 50

I 2017 skapte de to forestillingen Diorama, som siden premieren i den britiske fiskelandsbyen Brixham har turnert verden rundt. Forestillingen er preget av en omstendelighet i form av ro og konsentrasjon. Det er i utviklingen av og i det faktiske samspillet mellom rom/landskap, utøvere og kostymer at koreografien manifesteres. Utøvernes handlinger defineres av å skulle manipulere kostymene, som både skjuler, kamuflerer og utvider utøverkroppen, samt repetisjoner med ulik intensitet og dynamikk. Da jeg i juni i år intervjuet Fredrik Floen om kostyme og kostymedesign for Norsk Shakespeartidsskrift, beskrev han arbeidet til Ingri Fiksdal slik: «Fiksdal vil med sitt arbeid gjerne oppnå at koreografien skal bli et resultat av bidragene til alle agentene i prosjektet». Floen oppsummerer altså Fiksdal sitt koreografiske produkt som et resultat av samarbeid og samhandling der alle involverte samlever aktivt i et slags «samskapende» og symbiotisk økosystem. Denne idéen lager grunnlaget for Spectral, der alle elementer skal få synge like høyt.

Riksmålsutgaven av word de jour, samleve – altså med- og mellommenneskelig sameksistens – beskriver relasjonelle koblinger som strekker seg fra vennskap og ekteskap til samfunnsgrupper og nasjonal tilhørighet. Her er det mennesket og mellommenneskelige relasjoner som står i fokus, og det handler om hva som ligger til rette for og definerer sameksistens; hva dette produserer og hvordan dette er med på å definere de innvidde. I dagens politiske klima, der man omsider har startet å vurdere hvordan sameksistens fungerer rent praktisk for alle (!) mennesker, er sensitivitet, sensibilitet, inklusivitet, raushet og respekt nøkkelen til fremskritt. Fiksdals og Floens arbeid undersøker og åpner opp for sensitivitet og sensibilitet, to faktorer som er med på å legge til rette for inklusivitet og medmenneskelig hederlighet. Slik oppfatter jeg det hele som en måte å skru opp vår felles oppmerksomhet til et høyere nivå; noe som kanskje kan endre vår måte å se på omverdenen.

Foto Tale Hendnes 2020 14

Om man kikker på noen slektninger av ordet samleve, som for eksempel samspill, samliv og samarbeid, åpnes nye dimensjoner som omhandler felleskap gjennom (sam)handling. Om man i tillegg drar ordet symbiose inn i buketten, åpnes en luke der det levende mennesket er mindre gjeldende. Gjennom det som kalles de-centering of the human – som kan handle om å likestille og gi alle objekter og elementer (både menneskelige og ikke-menneskelige) like mye oppmerksomhet – undersøker Fiksdal og Floen ulike måter å maskere mennesket på. Dette kan endre fokuset i forestillingen og resultere i en slags demokratisering av de ulike elementene i scenerommet. Nå inkluderes og likestilles rom, lydbølger, adrenalin, hjemmebakte kroppsdeler, slyngplanter, sminke, tepper, lamper, tentakler, lukter, hår, plastikkposer og uendelig med madrassbeskyttere med det iscenesatte mennesket. Prosjektet muliggjør slik en total utflating av verdien til enkeltelementene som bygger opp forestillingen; fra den faktiske planten i scenografien til atomene som finnes i planten.

FF-duoen kaller den strategiske sameksistensen av elementene for koreografisk assemblage. Assemblage, som oversettes til samling på norsk, er navnet på collager der ulike materialer settes sammen til en helhet. Fiksdal og Floen utforsker også uttrykket context explosion. Begrepet er utformet av den objektorienterte filosofen Timothy Morton, som undersøker skjæringspunktet mellom objektorientert tanke og økologiske studier. Her ser man igjen på potensialet i hvordan alt er sammenkoblet og kan tilrettelegge for affekt. Prosjektet er en videreføring av Fiksdal sitt PhD-prosjekt Affective Choreographies, som omhandlet utviklingen av koreografiske prinsipper rundt skapelsen av affekt og påvirkning blant publikum.

Arbeidet legger altså opp til å kunne gi seg hen og åpne opp for å likestille lukter, lyder og kinestetiske inntrykk på lik linje med det man kan se og oppfatte gjennom synet. Kan lukten som fremstilles av temperaturøkningen fra scenelyset spille en like stor rolle for forestillingen som den levende kroppen? Og kan den levende dansekroppen transformeres vekk i fra sin egenart og slik smelte sammen med bomullstråden i kostymet og parfymen til en av publikummerne? Ser man igjen på Floens beskrivelse av Fiksdals kunstneriske ambisjon, er Spectral kanskje manefisteringen av denne ambisjonen tatt til det ekstreme. Etter en tid preget av avstand og isolasjon er det å kunne samleve og gå inn i en slags symbiose med alt og alle en svært ettertraktet tanke. Fraværet av mellommenneskelighet utløser en sult etter felleskap som omsider kan mettes.

Spectral, 1.–6. september

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus