Hva leter du etter?

Kunst i pandemi: Ida Haugen

Hvordan påvirker pandemien kunstnerne? Går ting som de skal - og som Ida Haugen håper - ankommer månefolket Gunerius P-hus 27. april.

Ida Haugen

Verden har vært annerledes i snart ett år på grunn av pandemien. Hvordan har dette påvirket deg som kunstner?
Jeg har nok rettet blikket mer innover, for å få mer innsikt i meg selv. Samtidig har tiden åpnet opp for å se utover. Det var selvmotsigende, haha. Men det er faktisk en motstridende prosess som har vært befriende. Dette gjelder både som person og som kunstner, men dette kan vel heller ikke skilles helt? Jeg har blitt mer og mer trukket inn mot kjernen, kanskje. Prøvd å forstå hvorfor ting er som de er, undret og filosofert mye. Hva kan jeg gjøre for å bidra til en bedre verden? Hvordan kan jeg kanalisere min energi ut i verden, ut fra det jeg allerede har?
Jeg begynte å tenke i litt nye baner, mange av oss ble jo tvunget til å tenke nytt. Det har også gått en del tid til omstillinger og planlegging i en uforutsigbar verden. Det er hardt i blant, men jeg har også troen på at en lærer noe av det. På mange måter er en frilanser robust, siden vi er vant til å tilpasse oss. Det er ingen som sier at det er lett, men det er muligens en type mentalitet som vi er trent på.

Arbeidssituasjonen har vært veldig variert, fra perioder med svært mye å gjøre, til roligere, åpne tider. Jeg har blitt bedre på å finne gode strukturer og rutiner, og forsøker så godt jeg kan å bruke dagene til noe verdifullt. Jeg har også kombinert tiden med jobb og studier, og kjent på et oppsøkende kunnskapsbehov. Tekster og litteratur har i denne tiden vært viktig for meg. Akkurat nå leser jeg en god bok skrevet av Ocean Vuong - On Earth We're Briefly Gorgeous.
Jeg har opplevd mye frustrasjon over ting som skjer i i verden. Det jeg ser, hører og leser om. Det er tilfredstillende å kunne kanalisere frustrasjonen over til dansekunst. Jeg opplever det som en måte å kommentere det bakenforliggende og å kunne bidra til å se verden på nye måter. Det å kunne fremstille sin egen verden, framfor den av og til bestemte, gitte verden foran oss.

Mange tanker rundt kunsten. Hva er kunstens rolle i dag? Hva slags betydning har den for samfunnet i dag? Jeg opplever at kunsten er viktigere enn noen gang. Både for de som lager den og de som ser den. Vi må fortsette med å kjempe og insistere på vårt eget uttrykk, ikke la oss bli trukket ned, selv om det alltid vil finnes motstridende meninger. Kunst er en evig diskusjon, fordi den alltid vil være i endring, slik som samfunnet.

Har det kommet noe positivt ut av dette for ditt vedkommende?
Ja, det vil jeg si. Jeg har kjent meg igjen i ordtaket «Nød lærer naken kvinne å spinne». Å omstille seg, tilpasse seg og gjøre det beste ut av situasjonen. På mange måter har denne tiden skapt mer tid og rom for å bli inspirert på andre måter.
Mye takknemlighet. De små tingene har fått mer verdi i hverdagen, de små glimtene av lyspunkt, det lille jeg kan glede meg til i løpet av en dag. Jeg har oppsøkt nye hobbyer og testet ut nye ting å finne på.

Har for eksempel fått en svak fremgang i sjakk, og har begynt å lage mer vietnamesisk mat, som jeg har vært så heldig å vokse opp med. Har kjøpt meg dampkoker og lært meg å lage Banh Bao, en av mine favoritter. Å dampkoke maten er visst også veldig bra for helsa. Flere burde gjøre det.

Hvis du skal gi andre tre tips til noe inspirerende man kan se digitalt, hva vil du foreslå?
Jeg har begynt å bruke KHiO-biblioteket (Kunsthøgskolen i Oslo) hyppig ved å låne DVD-er og se gamle filmer. Jeg vil gjerne trekke frem en fransk regissør jeg har fått øynene opp for i det siste; Agnès Varda med filmene Cleo from 5 to 7 (1962) og Vagabond (1985). Det er forfriskende å se en mer tålmodig rytme, som oftere ble brukt på film før. Og andre fargekombinasjoner, lydbilder og spillestil. Mindre polerte og glatte scener, noe som blir røsket litt tak i. Det blir jeg inspirert av. Varda snakker også om tid, om den objektive og den subjektive tiden – eller kronos og kairos på greske begreper. Det liker jeg å tenke på i overført betydning til scenekunst, selve opplevelsen av tid.

Vil også trekke frem Opening Night (1977) av John Cassavetes. Undersøkelsen mellom fiksjon og virkelighet. Kameraet fungerer også som et slags usynlig blikk, så en får følelsen av å være i rommet der det skjer. Dette liker jeg å tenke på i dansekunsten også; hvordan kan vi skape et rom som inviterer publikum tett på og gir en følelse av nær tilstedeværelse.
Så ja, jeg vil foreslå å oppsøke andre plattformer en kun de store strømmetjenestene. UbuWeb (ubu.com) er blant annet et digitalt sted en kan surfe rundt og se et stort spekter av kunst laget i både tidligere og nyere tider.

Hva ser du mest fram til når pandemien en gang er over?
Å få klemme folk igjen. Ikke tenke på å måtte holde avstand. Gleder meg til å ta en fest med gode venner, være mer sosial igjen, kunne besøke familie uten å bekymre seg for korona. Og ja, ikke minst kunne dra ut og se danse- og teaterforestillinger igjen – live. Ser frem til å få kunne dele opplevelser igjen med andre.

Hot Moon, 27. april

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus