Kåt og kvalm

Den seksuelle frigjøringen på 70- tallet handlet om å gi jenter rett til nytelse. I 2018 ligger kvinnen øverst, men det er en ung, hårløs, plettfri kvinnekropp med operert underliv som ligger der i en pornografisk tvangstrøye. Vi trenger en ærlig undersøkelse av hva vår tids pornografiske kontekst gjør med oss. 

3 21Pornographies C Marc Domage
Fra Mette Ingvartsens 21 Pornographies, vises på Black Box våren 2018 - Foto: Marc Domage

Den amerikanske komikeren Louis C.K har en sketsj som går noe sånt som dette: Når kvinner onanerer så er det på myke laken og puter – og de ser ut til å ha det deilig. De nyter. Når menn runker så er det med desperasjon, de må, og når ekstasen er nådd kommer depresjonen. Menn skulle gjerne ha sluppet å være så sprengkåte. C.K får folk til å le av menn skammer seg etter at de har lurt på hvordan det ville være å komme i ansiktet på bibliotekaren når de låner barnebøker til døtrene sine. Kvinner tror de er perverse og insisterer med kokette stemmer, sier han, men de har ingen idé. Kvinner er gjester i det seksuelle perverse, mens menn er fanger. Historier om mannlig seksuelt begjær i kombinasjon med selvforakt har gjort Louis C.K til en stor komiker. Det er denne selvrefleksive kombinasjonen som har gjort TV-seriene han har skrevet og regissert til suksesser. Pussig nok er det også han som best beskriver best min relasjon til pornografi, en kombinasjon av begjær og selvforakt. Et behov for å lukke igjen dataskjermen med et smell. Kåt av å se på sex og mennesker som tilsynelatende er med på alt. Samtidig uggen i uvissheten om hvilke liv og historier pornoens aktører har og har hatt. Skeptisk til hva jeg selv har funnet så opphissende, og en snikende følelse av skam. Jeg, og jeg tror mange med meg, kjenner seg igjen i Louis C.K historier om kåtskap og forakt, og det er derfor vi ler. 

Hva handler min uggene relasjon til porno om? Sex skal jo være gøy, ikke farlig, kropper som møtes i rytmiske bevegelser til gjensidig nytelse. Slik vil vi at det skal være. Og sex kan være alt det; lett, gøy og deilig. Det kan være befriende og berikende, men under benektelsen om hvor ufarlig og uproblematisk porno er finnes det en visshet om fare. For begjær kan bli til skam for eksempel når heteroseksualiteten råder. Sex kan bli farlig når det ikke er gjensidig, når den enes vilje presses på den andre. Sex kan bli til vold og maktmisbruk. Sex kan brukes som våpen i krig. Den samme handlingen som kan føre til ekstase og nytelse også er et effektivt våpen for å ødelegge relasjoner, lokalsamfunn og danne sår som kanskje aldri gror. Det er derfor seksuell frigjøring må defineres som friheten til og friheten fra.  Friheten til å ha en seksualitet, til å ha et begjær, en vilje og til å bestemme over egen kropp. På den andre siden friheten fra å bli objektivert, utsatt for strenge kjønnsstereotyper og overgrep. Disse frihetene er allment aksepterte som del av et likestillingsideal. Det finnes en dobbelthet i selve seksualiteten, både om retten til å være med og retten til å ha seg frabedt. Og det finnes en kollisjon mellom disse to i vårt individualistiske samfunn. 

Den seksuelle frigjøringen handlet om å gi jenter rett til nytelse. ”Vi vil ligge øverst”, sto det på en av de mest siterte parolene fra 70-tallets kvinnesakstog. Det handlet om friheten til. Nå ligger kvinner øverst, men det er kanskje ikke en hvilken som helst kvinne som ligger der. Det er bestemt versjon av kvinnekroppen og seksualiteten. Hun er ung, hårløs, plettfri og med operert underliv. Kvinnen ligger øverst i en pornografisk tvangstrøye, og vi trenger en ærlig undersøkelse av hva vår tids pornografiske kontekst gjør med oss.

Friheten fra og friheten til smeller sammen i synet på pornografi. For hvis kvinner skal ha en frihet fra seksuell skam; burde jeg ikke slippe å bli kvalm av porno? Burde ikke kåtheten fjerne kvalmen?  Jeg er fullt klar over at det finnes ulike sjangere, men her står normalpornografien som finnes tilgjengelig på ulike nettsider til alle døgnets tider i sentrum for samtalen. Den som først og fremst kjennetegnes av kvinners seksuelle tilgjengelighet. Kvinner vil og vil og vil, i alle tenkelige og utenkelige situasjoner, og med alle menn og kvinner som vil ha sex med dem. Den seksuelle tilgjengeligheten vises gjennom en estetikk, glinsende halvåpne lepper, fremskutte pupper, synlig kløft, sprikende ben og slørete blikk.

Det finnes kvinner som omfavner denne formen for seksualitet med begge hender som en lek. En av dem er forfatteren Diablo Cody som jobbet ett år som stripper. Som vellykkede mennesker i lavstatusyrker har gjort før henne, har Cody skrevet bok om livet på jobben. Med et distansert språk beskriver hun hvordan hun gnikker seg opp til menn. Den åpenbart ressurssterke kvinnen beskriver i likhet med andre strippere følelsen av å bli begjært og ha kontroll. For eksempel under en «lapdance»: en dans på tre minutter hvor stripperen gnir seg inntil en mann og langsomt tar av seg klærne, som hun beskriver slik:

Jeg gned baken min over en manns skambein i løpet av lapdancen, befølte puppene mine og stirret opp på den store lysekronen. (…) Jeg ville knapt nok ha kjent igjen jenta som stirret tilbake på meg, om det ikke hadde vært for tatoveringene. (…) Hun var mester over sin egen kropp, noe jeg aldri hadde kunnet påberope meg å være. Jeg hadde alltid vært klumsete og bekymret over begrensningene ved kroppen min. (…) Men denne jenta, mitt speilbilde, visste ikke noe om dette. Strippingen hadde stjålet minnet hennes, strippet vekk membranen, og gjort henne til et nytt dyr.[I] 

7 Pleasures Credit Marc Coudrais1
Fra Mette Ingvartsens 7 Pleasures, vist på Dansens Hus våren 2016 - Foto: Marc Coudrais

«Hun er mester over sin egen kropp». Hun er blitt «et nytt dyr». Forvandlingen fra den kjedelige jenta som guttene ikke kikket på, til den som får menn til å gå av skaftet, beskrives med kraft. Den stygge andungen blir en svane når hun kler av seg for menns beundrende blikk. Danserne må selge og selge, ekspertkunnskapen blir å tilpasse seg det begjærende blikket: å finne ut, på kortest mulig tid, hva kunden ønsker seg, for så å gi dem drømmen, uavhengig av hva den består i. I dag finnes det nett tjenester med webkameraer med kvinner som byr på alt kunden vil betale for. Cody insisterende beskriver dette som uproblematisk, som et rollespill. Det er noe fristende og befriende med dette synet på sex, salg og pornografi, at det er en befriende lek. 

Samtidig som en stripper er en selger, og hun selger ikke hva som helst: «Tenk deg hvor mye mer det kreves for å opprettholde en vennlig, forførende oppførsel og god selvtillit, når produktet som kunden ikke vil kjøpe, er deg» [II], skriver sosiologen Bernadette Barton i en studie av strippere. De fleste stripperne hun intervjuet, hadde opplevd menn som klådde og viftet med penger foran ansiktet på dem, for i siste øyeblikk å legge pengene pent tilbake i lommeboken og le av dem. Mennene leker med sin maktposisjon som kjøper. Noen menn dyrket kvinnene fordi de har gjort seg til villige begjærsobjekter, mens andre menn foraktet og trakasserte kvinnene nettopp fordi de er villige begjærsobjekter. Veien mellom beundring og forakt er kort, og kvinnene vet det. Å bli begjært er ikke det samme som å bli respektert. 

Problemet med å finnes for noen andre, og ikke for seg selv, er at den eller de som ser får definisjonsmakten. For etter en stund – Bernadette Barton setter tidsperioden til tre år – vil de positive effektene av å føle seg sexy og mektig utvikle seg til et vrengebilde. De gjentatte avvisningene, innblikket i destruktiv seksualitet, stadig å gå på akkord med egen integritet – dette gjør noe med kvinnene: «(…) Over tid [vil] strukturene i sexindustrien med sitt overveldende objektiverende mannlige blikk tvinge henne til ’å bli nummen’ og fremmed overfor egen kropp, slik hun var fra begynnelsen,» [III] mener Barton. De strippende kvinnene er der for ham. Ikke for seg selv. Det er hans fantasier de tjener penger på å spille ut.  Han er kåt og de blir etter vært numne av den manglende gjensidigheten. Når behovet for å smelle dataskjermen igjen og føle på selvforakten, så finnes mennesker som må selge og selge på andre siden av skjermen. Som ikke kan stenge av. Min kvalme i møte med pornografi handler om hva som finnes der i ytterkantene av skjermen, om utnyttelse av kvinner i sårbare situasjoner som sexindustrien unektelig står for.

21 Pornographies Jens Sethzman 2
Mette Ingvartsen, 21 pornographies - Foto: Jens Sethzman

Louis C.K falt for sitt eget grep rundt penisen. I kjølvannet av tsunamien av saker om seksuell trakassering og overgrep i #metoo kampanjen ble Louis C.K anklaget for å ha presset fem kvinner til å ha sett på han masturbere. Han har ved ulike anledninger bedt kvinnelige komikere under han i næringskjeden om å se på han for omtrent ti år siden. Han har beklaget i et åpent brev og alle hans nåværende prosjekter er lagt på is. Det er ikke mulig å se på sketsjene hans om runking, om mannlig perversitet og selvironisering over mannlig privilegier med det samme blikket. Vi ser noe annet, vi ser en mann som har tatt for seg og brukt sin posisjon til å seksuelt utnytte unge kvinnelige komikere. Det er ikke lenger morsomt. Selvironiens distanse er blitt fullstendig redusert. De sier at humor er summen av tid og tragedie, men i dette tilfellet har tiden innhentet tragedien.  Konteksten er endret og vi ser ikke lenger det samme.

Porno uten kontekst er tomt og platt. Derfor må det være et imperativ at kunst som undersøker porno må gi oss kontekst. Det kan godt være at pornoens møte med dansekunsten vil føre til kåte folk på første rad, men håpet er at forestillingene fortsetter når ubehaget melder seg. 

 [I] Diablo Cody, Candy girl: A year in the life of an unlikely stripper (New York: Penguin Group,2007), s. 68-69.
 [II] Barton, B. (2006), Stripped, s. 92, min oversettelse.
 [III] Barton, Stripped, s. 93.

to come (extended), 26.–28. januar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus