Hva leter du etter?

Hei og HELLO!

HELLO springer ut fra danserne Abir, Bao og Miko sine personlige historier, erfaringer og minner. Jeg møtte dem og koreograf Therese Slob til en samtale om arbeidet med forestillingen.

Helloslob3

Therese, kan du fortelle litt om utgangspunktet for prosjektet og hvordan det ble til?
Therese: Abir, Miko og jeg har vært venner i flere år. Mye av inspirasjonen kom fra dem og oppstarten til prosjektet kom da jeg nettopp hadde blitt kjent med dem. Jeg har blitt berika av å ha dem som en del av hverdagen min, og ser at historiene de bærer med seg er viktige; også fordi mange kan relatere til dem. Utgangspunktet har vært danserne på scenen. Forestillingen er basert på deres historier og bevegelsesspråk, og jeg har fått lov til å være med på reisa. Jeg kjente på en stor respekt i å få lov til å forvalte deres historier. Bao kom inn på et senere tidspunkt og har fått lov til å påvirke prosjektet på samme måte som de to andre. De skaper en fin trio som utfyller hverandre veldig; både ved at de er tydelige og forskjellige personligheter, men også fordi de er ulike dansere.

Prosjektet har et tydelig autobiografisk utgangspunkt som bygger på levd liv og erfaringer, men også utenforskap og hvordan dette er med på å markere annerledeshet, felleskap, møtepunkter og så videre. Hvordan var det å arbeide frem dette?
Abir: I starten var det vanskelig å tilnærme seg prosjektet og å skulle presentere seg gjennom for eksempel hvordan jeg kom til Norge, hva som markerer kulturforskjellene og sånne historier. I starten opplevde jeg det som veldig utfordrende å skulle fortelle dette gjennom dans. Dans for meg er en «safe spot» og når jeg danser så vil jeg bare danse og ha det gøy – eller uttrykke sinne og tristhet når jeg trenger det. Det å skulle utforme og fortelle en historie gjennom bevegelser er noe jeg aldri har gjort på denne måten før.

Miko: Hvis det ikke var for at det var Therese som spurte meg om å bli med hadde jeg nok aldri gjort denne forestillingen. Det var et vanskelig prosjekt å gå inn i: Ikke fordi jeg var redd for å dele historiene mine, men fordi det lå en slags motstand i tanken på at publikum ville forstå på grunn sympati og ikke av forståelse eller forbindelse.

Helloslob

Hva ligger bak tittelen HELLO?
Therese: Forestillingen kommer fra de tre dansernes ulike historier, bakgrunner, steder, kulturer – og at hello er det første man sier i et møtepunkt. Det handler mye om møter mellom mennesker og ikke minst møtet mellom publikum og danserne. Det var kjempeviktig for meg – jeg forstår veldig godt det Miko sier om skepsisen av å bli presentert på en måte som gjør at man automatisk blir gjort til et offer – og det er også noe jeg føler at vi har fått til; at de tre på scenen får være like sterke som sårbare. En kritikk av forestillingen sa at de framsto som helter. Mye er jo på tross av, men det de har trossa gjør dem sterkere i seg selv.

Bao: For meg handler tittelen om å se og bli sett på samme tid. Historiene i forestillinga handler om å tørre å være sårbare og å kunne åpne oss opp for publikum. Det er noe jeg oppfatter at vi ikke gjør i samfunnet; der vi heller er redde for å vise frem sårbarhet. Forestillinga viser publikum at det er greit å være nedfor og føle på ting som er vanskelige, men at man har hverandre i det; akkurat som vi har publikum og publikum har oss. Vi på scena har hverandre, noe som kanskje kan inspirere publikum til å gjøre noe tilsvarende.

Miko: Jeg er en åpen person, men det er likevel mye jeg ikke vil dele med absolutt alle. Når det kommer til tidligere erfaringer, så er det ikke fordi de nødvendigvis er sårende eller vonde, men fordi minnene mine er huset mitt. Jeg hadde aldri noe før jeg kom hit og derfor gir jeg minnene mine en viss verdi – noe som gjør at jeg deler disse med folk jeg kjenner og har en spesifikk forbindelse med og tillit til.

Helloslob1

Hvordan var det for dere som dansere å arbeide sammen og hvordan vil dere beskrive hverandre på scenen?
Abir: Jeg elsker hip hop og crumping, mens Miko er kanskje mer flowy og flytende i sin stil. Det var veldig fint for meg å se hvordan Miko åpnet seg i prosessen og følte seg hjemme. Bao er en super fyr med en crazy dansestil; han er et power house når det kommer til breakdance. Om jeg og Miko føler oss litt slakke i freestyle-delene, får vi alltid Bao til å ta over rommet.

Miko: Det var viktig å finne utøvere med en viss individualitet til prosjektet. Både jeg og Abir danser hip hop, men vi danser veldig ulikt. Jeg tror det er veldig positivt at Bao er en breakdancer. I forestillingen, som består av ulike historier, er det positivt at man kan ha tre ulike dansestiler og stemmer til å fortelle disse historiene.

Bao: Både Abir og Miko er utrolig dyktige og erfarne hip-hoppere, men dette prosjektet er første gang jeg gjør hip-hop-koreografi. Jeg prøvde å være en motsetning til de andre danserne – både i rommet og i historien – så i soloene prøvde jeg å være mye i lufta eller helt nede på gulvet. Slik kunne vi sammen være the whole package i både uttrykk, dynamikk og bevegelse. Siden jeg kom inn i forestillingen senere enn de to andre hadde jeg mindre koreografi å lære og flere soloer å gjøre. Måten jeg beveger meg på baseres på egne følelser og fornemmelser, der jeg prøver å få dem under huden og la dem påvirke måten jeg beveger meg på. Soloene baserte seg gjerne på ensomhet og frustrasjon, mens i fellessekvensene ville jeg påvirkes av følelsen av felleskap.

Helloslob4
Therese Slob: Hello

Hvor mange ganger har dere fremført denne forestillingen nå?
Therese: Jeg tror det er litt i overkant av 60 ganger.

Dere har vel møtt veldig mange forskjellige mennesker med like mange ulike reaksjoner og tilbakemeldinger. Kan dere fortelle litt om det dere har opplevd på veien?
Miko: Det har vært veldig forskjellig. Jeg var som sagt veldig skeptisk til prosjektet, og av oss tre danserne er kanskje jeg den som har minst erfaring med norsk kultur. Dette er jo ikke bare en danseforestilling; det er like mye en historiefortelling og historiedeling. Jeg trodde ikke at publikum ville forstå; at de ville se forestillingen, gi applaus og glemme det like fort. Om man ser på Norge, der deler av publikum ikke har tilsvarende erfaringer og opplevelser, så kan man ikke klandre dem for å ikke forstå eller koble seg på forestillingen. Men det jeg opplevde var at vi fikk utrolig mange ulike reaksjoner og tilbakemeldinger. Det var veldig mye positivt.

Therese: Vi har fått veldig mange sterke tilbakemeldinger. Folk snakker generelt forskjellig om forestillingen, men mange kjenner seg igjen i ting og føler at de har fått en stemme. Det blir satt ord på ting som man kanskje ikke helt vet hvordan man skal si, og hvor man ser at det går an å finne sin vei på tross av hva man møter. På et sted ble det i ettertid diskutert om forestillingen ble for sterk og om det var forsvarlig å vise den. Da tenker jeg at det nettopp er på høy tid å vise forestillingen. Det er så mange mennesker som lever tilsvarende historier og om det da blir sterk kost å høre dem, så er det desto viktigere. Dette forteller mye om behovet om å si ting høyt. Vi har vært mye på skoler, og på en av de siste vi besøkte på østkanten i Oslo sa en lærer at danserne hadde fortalt historiene til mange av dem som satt i salen. Dette gjør arbeidet enormt meningsfylt, noe som krever mye av utøverne som går på scenen og er sårbare i det de gjør. Forestillingen legger i utgangspunktet opp til andre fokuspunkter enn de typiske dansekonseptuelle tingene, noe som gjør at jeg har en enorm repsekt for Miko, Bao og Abir som gjør det igjen og igjen. Det oppleves veldig viktig.

Hello, 20.–21. februar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus