Hva leter du etter?

Et stykke om forståelse

9 av Cas Public og Kopergietery er en danseforestilling om døvhet der Beethovens musikk dominerer lydbildet.

9 15C Phile Deprez
9 er et eventyr av en forestilling med eminente dansere og Beethovens episke musikk.

Skrevet av Elias Stokkmo-Magnus, 15 år

Danseforestillingen 9 er veldig god til å formidle følelser rundt døvhet på en forvirrende, men allikevel forståelig måte. Musikken er godt integrert i forestillingen, og Beethovens gjenkjennelige niende symfoni fungerer godt når den er sammenstilt med det ofte uforståelige visuelle uttrykket. Den litt forvirrende dansen på scenen brytes ofte opp av filminnslag på skjermen bak, og muligens uttrykker disse videoene temaet litt for eksplisitt. Samtidig er det også en del av meg som liker det, siden det skaper kontraster, og jeg tenker at kontrastene gir en god balanse i stykket som en helhet.

Interaksjon mellom medier
Forestillingen alternerer mellom korte filmsekvenser som skildrer en gutt som er døv og dans med Beethovens musikk i bakgrunnen. På begynnelsen virker det som om det eneste som kobler disse partiene er tematikken om døvhet, men mot slutten blir det tatt i bruk ulike former for interaksjon mellom mediene.

For eksempel var det en del hvor filmen viste en gutt som gikk på gaten mens flere biler passerte i bakgrunnen. Samtidig kunne man kunne se en lekebil kjøre rundt på scenen. Dette er et eksempel på forestillingens interessante lek med dybde.

I mange tilfeller kunne man blant annet se et tydelig lys i forgrunnen som belyste scenens hovedfokus, med et svakt lys som viste hva som skjedde i bakgrunnen. Noen ganger var det to ting som skjedde på hver sin side av scenen, og lyset gikk fra side til side mellom de to historiene som ble fortalt i dansen. Det minnet om kryssklipping i film, og jeg tenkte spesielt på regissøren Sergei Eisenstein. Hans bruk av kryssklipping (spesielt i Potempkin) er ofte preget av raskt sammenstilte bilder, hvor det er selve komposisjonen, mer enn handlingen, som forteller en historie.

Representasjon og symboler
Dansen er en visuell representasjon av følelsen av å være døv, alle følelsene det medbringer, og en måte å få publikum til å forstå hvordan det er. Musikken fungerer som en god kontrast til dansen, siden kunnskapen om at stykket skildrer døvhet og at dansen uttrykker følelser rundt temaet, gjør at man blir tvunget til å reflektere mer rundt hvordan man selv hører og oppfatter musikk og lyder.

Jeg tror også at stykket forsøker å trekke paralleller til Beethoven selv. Stykkets konsept går ut på at en av danserne, Cai Glover som har hørselsskader, tar av seg høreapparatet sitt og danser uten å høre noe som helst. Akkurat slik som Beethovens niende symfoni var skrevet etter at Beethoven var blitt døv. Kanskje stykket prøver å si at musikk ikke bare er lyd, men kan være noe mer. Er det bare selve lyden av musikk som fremkaller følelser, eller eksisterer følelsen uavhengig av lyden?

Scenografien til stykket er sterkt preget av stoler, og spesielt stoler som lener seg på hverandre. Jeg tenker at stolene er et motiv i forestillingen som er brukt for å åpne for flere tolkninger. I enkelte partier lener danserne seg på hverandres skuldre som om de søker forståelse, og stykket slutter med et filmklipp av barn som synger klimakset til Beethovens niende symfoni, sammen med et døvt barn. Jeg tolker dette som et symbol på det å søke hjelp og forståelse under forvirring.

Forestillingen 9 prøver å vise hvordan det er å ikke bli forstått. Samtidig skaper den en mulighet for å forstå på en annen måte, gjennom dansen.

9, 12.–15. desember 2019

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus