Hva leter du etter?

Bak ryggen på Hooman

Vi snakker med moren, kollegaer og parfymedealeren til danseren og koreografen Hooman Sharifi for å finne ut hvem han er og hvorfor han representerer et tidsskille i norsk dansekunst.

Foto Tale Hendnes 2 9
Hooman Sharifi kom til Norge som ung asylsøker på 80-tallet. Nå danser han i sin egen forestilling "The Dead Live On in Our Dreams" med premiere på Dansens Hus 28. mars 2019. - Foto: Tale Hendnes

Hvordan det er å jobbe med Hooman? Forferdelig provoserende. Han gjemmer seg bak puter når han er nervøs. Han sover på sofaen når han er trøtt. Han ser. Han sier hva han tenker, noen ganger på riktig tidspunkt, andre ganger slettes ikke. Han reflekterer over hva han har sett. Han hilser alle velkommen med en high five. Han spør deg hvordan du har det. Han takker alle for arbeidet. Noen ganger, når han blir emosjonell, gråter han. Han gir ut små firkanter med mørk og bitter sjokolade. Han hopper i været og begynner å danse. Han lager lunsj til alle sammen. Han har en elektrisk sykkel.
-Timothy Bartlett, danser i Carte Blanche mars 2019.

Hvis du har lest noe om Hooman Sharifi før har du kanskje fått med deg at han beskrives som en integreringsministers drøm, en enslig mindreårig innvandrer som endte opp som prisbelønt koreograf. Du vet kanskje at han har vært kunstnerisk leder i Carte Blanche de siste fire åra, og at han kom alene som flykning fra Iran til Fornebu som fjortenåring en dag i 1987. Men vi ville vite mer, vi ville bak posterboy-imaget som den velintegrerte norsk-iraneren som bor på Grünerløkka og lager politisk kunst. Hva slags type er han egentlig og hvorfor er han en viktig stemme i norsk kunst? Vi har snakket med venner og kolleger av Sharifi og spurt: hvem er Hooman?

Først: Barndom i Iran.
Hooman har ikke elektrisk sykkel, han trenger ikke det. Han kjører bil!

–Da han var 10 år var han veldig glad i å kjøre bil. Jeg tenkte det var bedre å vite litt om å kjøre bil og ringte kjøreskolen, men de sa -nei, vi har ikke lov å lære bort bilkjøring til en unge. Jeg reiste til hjembyen min og snakket med en lokal kjøreskole. Der fikk han gå, forteller Hoomans mor Parvin. Planen hennes er at Hooman skal reise til onkelen i England. Hun planlegger flukten. Han er syv år, kanskje mindre, og skal ombord i et fly til England.

–Onkelen hans skulle møte Hooman på flyplassen i London. Alltid når Hooman skulle legge seg om kvelden ba han meg om et glass vann. Han spurte meg: Hvordan skal jeg si at jeg er tørst til onkel? Da begynte jeg å gråte, ikke la han gå på flyet, sa jeg. Det var tilfeldig at det ble Norge senere, en kunde nevnte Norge til meg, jeg leste om utdanningsystemet, at det var små klasser og ikke så lange dager.

La oss spole forbi flukten til Norge via Italia og Libanon, til årene 1995-1998. Hooman jobber i jeansbutikken JC på Oslo City og danser hip hop på Karl Johan på lørdager.

Parvin, Hoomans mor, driver systue på Majorstua, hun har søtten læringer i 3 etasjer, det går så det suser. Hun lærer Hooman å legge opp bukser, forteller at han må være forsiktig med penger og stå opp for seg selv. De har blitt gjenforent etter flukten hun planla for Hooman, og Hooman har fortalt henne at han ønsker å satse på dansen. Hooman blir kjent med Rikke Baewert, de går sammen på ettårig forstudium i dans.

Rikke reiser etterhvert videre til Amsterdam for å gå på skole og Hooman kommer inn på Statens Balletthøgskole i Oslo. I år 2000 er Sharifi en av tre koreografistudenter som er i ferd med å avslutte en tre-årig utdannelse ved skolen. Klassekamerat Henriette Pedersen står i trappa på Balletthøgskolen med Hooman. Han står ett trinn over en lærer, ser ned på læreren og sier: Dette er ikke en diskusjon, jeg gir deg en beskjed. Hen trengte å bli satt på plass så det var herlig! forteller Pedersen om situasjonen.

-Hooman viste oss rett og slett makt og avmakt. Han avdekket for oss hvordan makten styrer deg og hvordan du da kan bli passiv hvis du ikke reiser deg og gjør opprør sammen.

Når sommeren kommer og han går ut av skolen, etablerer Hooman kompaniet Impure, hvor de arbeider med å synliggjøre samfunnsengasjement og politikk i kunsten. Rikke Baewert flytter tilbake til Oslo og begynner å jobbe som medskapende utøver i Impure, aller først i «hopefully someone will carry out great vengeance on me» (2004), en heftig forestilling som krevde mye av de fysisk. Hun og Hooman blir som søster og bror.

- Det blir som en livsskole å jobbe med Hooman, forteller Baewert. -Jeg har kjent Hooman siden han hadde et lite flippskjegg på haka som så ut som kjønnshår og ikke visste hvem Pina Bauch var. Vi kjenner hverandres svake og sterke sider. Å jobbe med Impure har vært som å drive en familiebedrift, hvor Hooman har insistert på å jobbe med de samme menneskene over lenger tid. Jeg visste at det ville kreve et ansvar og modenhet av meg når jeg begynte å jobbe med Impure. I skolesammenheng blir man lært opp i å tilpasse seg en form, en estetikk som de fleste kjenner til.

I Impure har vi jobbet med å bryte ned satte mønstre vaner og form, tillate oss å være lost. Lost i en bevegelse, i et materiale, i en kunstnerisk prosess. Det å insistere på tid å tillate seg å være sårbar. Jeg har lært masse av å kunne vise sårbarhet på scenen, vi prøver ikke å bevise eller overbevise. Vi er med på å dele med publikum, og vi ønsker å snakke sammen med dem. Vi har dialog, og det skal være mulighet og plass for dem og deres tanker. Vi har aldri vært der for å underholde og overbevise.

Skjermbilde 2019 03 25 Kl 13 11 13
I 2014 fulgte Dansens Hus Hooman Sharifi og Impure Company på turné til Zagreb.

Politisk kunst
-All kunst har den iboende kraften til å være politisk ved å vise en annen måte å se verden og individer på, sier Henriette Pedersen.

-Så har du kunsten som eksplisitt jobber med politikk som tema, dette har Hooman gjort i flere av sine forestillinger. Han har gjennom kunstnerskapet vært opptatt av kroppen som felleskap, ikke som individ, og hvordan vi kan gjøre opprør/motstand sammen.

Pedersen mener Hooman er en viktig stemme i scenekunstfeltet på grunn av hans tydelige kraft, hans dype interesse for dansekunsten, hans generøsitet og hans enorme pågangsmot og vilje.

Sharifis bevegelsesspråk er ofte fysisk utfordrende, intenst og kraftfullt, og som koreograf er han opptatt av å utforske de dypere følelsene bak makt, politiske systemer og vold. I 2014 får Sharifi jobb som teatersjef i Bergen, hos det nasjonale dansekompaniet Carte Blanche. Han flytter fra Oslo til Bergen og begynner på nytt igjen. I Bergen begynner han å jobbe tett med danserne i kompaniet. En av dem er Timothy Bartlett, som har vært ansatt som danser i Carte Blanche siden 2011. Han beskriver seg selv som en streit, hvit, britisk-født mann fra middelklassen.

-Jeg husker at jeg i begynnelsen følte meg lost fordi jeg ikke visste hva som skulle skje. Jeg var usikker på hva som ville skje med arbeidet mitt, hva jeg ville bli bedt om å gjøre og om jeg kunne bidra. Men for det meste følte jeg meg ikke lost etterhvert som jeg arbeidet for Hooman, fordi han alltid var der. Når jeg trengte det hadde han alltid et klart og støttende synspunkt, selv om vi kunne være uenige.

Carte Blanche
Arbeidet Sharifi gjør med Carte Blanche irriterer på seg enkelte anmeldere. Aftenpostens Maren Ørstavik får en «emmen smak av politisk korrekthet» når hun ser Carte Blanche gjøre forestillingen Jerada.

Sharifi har møtt den marokkanske koreografen Bouchra Ouizguen tidligere, i Paris i 2008 med Impure, og når han blir teatersjef for Carte Blanche inviterer han Ouizguen til Bergen for å koreografere Jerada i 2017. Forestillingen får Kritikerprisen for beste danseforestilling og Klassekampens Elin Høyland skriver at «forestillinga er et godt eksempel på den mer samfunnsengasjerte og eksperimentelle retningen Carte Blanche som kompani har beveget seg i under kunstnerisk ledelse av Hooman Sharifi – et retningsskift det kreves mot og vilje, men ikke minst hardt arbeid, for å gjennomføre.»

Men Aftenposten mener få blant publikum får verdenssynet sitt utfordret av forestillingen “tvert i mot får de det heller bekreftet. Og det er ikke sterk politisk kunst» skriver Ørstavik i sin anmeldelse.

- Jeg tror han prøver å få publikum til å stille spørsmål ved hva de faktisk ser, altså å ta del i det som skjer foran øynene deres, uten at det legges opp til en bestemt reaksjon. Hooman ber deg om å se, sier Bartlett. -Når Hooman sier han lager politisk kunst tror jeg han tenker på potensialet i dialogen mellom mennesker.

Bouchra Ouizguen beskriver Hooman som en kunstner og leder som tar risiko i det han blander ulike folk, land, generasjoner og estetiske verdener som vanligvis ikke kommuniserer. Hun mener han har stor kapasitet i å overbevise andre om å ta del i nye eventyr.
-Det er gjennom personligheten hans at han klarer å overbevise oss til å samarbeide. Han inviterer deg ikke på møte på kontoret, men han er tilstede hele tiden, i studio, når vi spiser middag. Det er flere som nevner mat når de blir spurt om Hooman.

Timothy Bartlett forteller at Hooman elsker fancy kaffe, og gjerne inviterer på middag hvor han koker opp store gryter med aromatisk og krydrete vegetariske retter.

-Uten oppskrift! Ifølge hans mor, som mener kunstnere ikke trenger oppskrifter.

Black Afghan
Henia Sofie Gamborg Kjørsvik jobber på parfymeriet Heaven Scent forteller at Hooman liker en parfyme som heter Black Afghano.

Velduftende
Henia Sofie Gamborg Kjørsvik jobber på parfymeriet Heaven Scent i Oslo og selger parfyme til Hooman.

- Hooman blander parfymer. Han finner sin egen vri på det.

Hun beskriver parfymestilen til Hooman som mørk, mye, krydra og orientalsk, altså litt som han selv.

-Han er en ekstremt engasjert, kunnskapsrik og morsom kunde. Han kan finne på å kjøpe en bitteliten og kjempedyr arabisk Oud, fordi det er sjeldent og noe annet. Jeg tror han synes det er gøy at ting lukter animalsk og lær, noe som utfordrer nesa. Han er ikke en deodorisert type som bare skal lukte rent og nyvasket, som veldig mange andre i Norge er, forteller Kjørsvik.

Hun kan fortelle at Hooman er forut for sin tid i parfymestilen sin.
-Vi er ikke så kontinentale i Norge. Han liker en parfyme som heter Black Afghano, det henspeiler på en type hasj, men det lukter ikke som om du har røyka hasj, altså. Jeg kan også tenke meg at han liker de nye oud duftene fra Frederic Malle.

Men bestselgere er ikke det som slår best an hos Hooman.
-Bal D'Afrique er en bestselger fra Byredo. Den er litt frisk, litt dyp, litt krydra, litt søt, litt furu, ikke for mye av noe. Det skjer ingenting i hodet ditt, du trenger ikke tenke. Den duften mener ingenting, selv om den i sin sjanger er et mesterverk. Den ville han aldri funnet på å kjøpe, forteller Kjørsvik.

The Dead Live On in Our Dreams, 28.–31. mars

Showman
-Hooman var veldig sporty da han var liten gutt i Iran. Han danset og pratet masse i mikrofon. Søstra mi sa: han kommer til å bli showman! forteller Parvin.

Kollegene beskriver han som en fantastisk danser, men også som en god lærer. Koreografen Kristin Helgebostad husker ærlige samtaler rundt matbordet på Kunsthøyskolen, der Hooman etterhvert underviste og Helgebostad var elev.

-Første gang jeg møtte Hooman tror jeg var på bachelorstudiet. Jeg husker vi spiste mye ridderost, godt brød, kvalitetskaffe og satt og pratet mye. En del ting fra de samtalene husker jeg ennå veldig godt, det gjorde intrykk! Som lærer var han tydelig og befriende ærlig. Han representerte noe helt annet enn noen av de andre, ga meg følelsen av å gå bakenfor mekanismer, synliggjøre fenomener. Han hadde en helt egen språklig sjargong som malte opp dramatiske, uvørne men for meg to the point bilder av tanker som gjorde meg nysgjerrig. Han har vært både lærer og veileder og hvis det har oppstått situasjoner hvor noen trenger å være litt bulldog, tar han på seg den rollen. Det kan svi kraftig der og da, det kan være ubehagelig, men fy søren så generøst det egentlig er av han å ta den jobben, det har jeg tenkt på mange ganger. Noen ganger trengs det at noen setter ting på spissen, sånn at man kan komme seg videre flere hakk i slengen. Som det på grensen til drøye ja-mennesket jeg er, har jeg opplevd det som fruktbart med hans tydelighet og pushing. Og viktig: Jeg har alltid hatt en intuitiv tillit at det han sier og gjør springer ut fra et genuint engasjement for det kunsteriske! Det var noe med å nyte forvirringen. Å danse forvirringens dans, å være uredd. og å være ærlig med hva prosessen trenger og å gå inn i det med hud og hår. Pushe på. En annen setning som har satt seg som jeg føler har vært viktig er: alt er materiale. Jo flere ting som potensielt kan bli en del av materialet i arbeidet, jo mer lyttes det til det som skjer.

Rikke Baewert mener Hooman har blitt mye tydeligere med alderen og erfaring, og forteller at når Hooman var yngre brukte han veldig mange ord på å få fram hva han mente.

-Jo mer sikker han har blitt i sitt kunstnerskap, så er han mer tydelig selv om det er vanskelige ting han jobber med, sier Baewert. Han kan være totalt rotehode, men på scenen er han ekstremt «neat». Han ser for seg scenen lang tid i forveien, det er veldig ryddig. Hooman er en generøs person, han er innmari snill. Han er egosentrisk. Han hadde ikke vært der han er i dag hvis ikke. Han er en ensom ulv, men som trives med å ha folk rundt seg. Han er kompromissløs! Han er på et annet sted etter å ha vært sjef for Carte Blanche, kanskje litt roligere. Det er godt å være bevegelig, finnes flere muligheter da. Han er en jeg stoler på.

Impure
Hooman Sharifi på turné med streetdanscrewet dEEp doWN dopEiZM og hans eget kompani Impure Company.

Tidsskille
“Dette verket er aggresjonsskapende, og hvis det er Sharifis mål, har han nådd det. For øvrig er det ikke et minutt for kort” skrev Mona Levin kvast i Aftenposten etter forestillingen Shadows Remain Silent som ble vist på Operaen i 2014. Det var Hooman Sharifis første forestilling som koreograf for det nasjonale kompaniet i Bergen. Men han fikk også mye ros. «Jeg har i årevis avskrevet denne institusjonen som danseteknisk bra, men kunstnerisk uinteressant. Men etter dette kommer jeg til å ta Carte Blanche mer på alvor, skrev Lisa Nøttesæter på scenekunst.no om Av Carte Blanche med Motorpsycho og Hemmelig Tempo i 2016.

Så hva var det Mona Levin i Aftenposten hisset seg opp over? Improvisasjon? Danseinformasjonens Sigrid Øvreås Svendal forklarte i avisene at forestillingen representerte gapet mellom to forskjellige felt innen dansekunsten, og mellom generasjoner av publikum. «For første gang inntar en danserdrevet og improvisasjonsbasert forestilling Hovedscenen på Operaen. Slike skifter skjer ikke ofte og aldri uten protest.» skrev Sidsel Pape på scenekunst.no, og kalte det «Et tidsskille i norsk dansekunst». Hun forklarte hvordan Maktforholdet mellom frie grupper og danseinstitusjoner og deres respektive danseteknikker og estetikker ble omrokkert med Shadows Remain Silent, og kalte forestillingen fullendt.

-Hvis publikum ønsker tilfredsstillelse så burde de heller gå og ta seg en massasje. Ordene tilhører Hooman Sharifi selv og er tatt ut av kontekst, men hvis vi skal se for oss Sharifi kommentere, ville han kanskje sagt noe slikt.

Kristin Helgebostad har koreografert flere forestillinger for Carte Blanche under Hooman Sharifi, og forteller at han gikk rett inn i de bakenforliggende spørsmålene, hva er Carte Blanche, hva er mandatet til dette kompaniet.
-Hva vil det si å være et kompani, hvilke strukturer kan man utfordre både innad i kompaniet, i kommunikasjonen utad og i de kunstneriske prosjektene og hvordan henger disse tre sammen, hvordan kan man faktisk materialisere alle disse spørsmålene? Jeg husker jeg var i Operaen og så Av Carte Blanche. Vi satt midt iblant noen Motorspsycho fans og jeg tenkte: så fett at denne programmeringen fører ulike kontekster sammen på denne måten!

-Som kunstner bringer han en motstand inn i miljøet, et brennende engasjement, sterk emosjonalitet, han ser etter et alvor, sier Rikke Baewert om Sharifis tid i Bergen. Han har alltid hatt lyst til å ha humor inn og ikke fått det helt til. Mens i Carte Blanche har han fått andre til å gjøre det for seg. Det var en sti å tråkke opp, det har nok vært harde kamper, men jeg synes ensemblet er mye mer samlet i dag enn det var før. Du ser hver enkel kunstner og deres selvstendige kunstnerskap i ensemblet. Han tar alle på alvor, du får lov til å eksistere. Han har sine formeninger, men han respekterer deg, selv om det er tøffe tak, man vokser som kunstner med han.

The Dead Live On in Our Dreams, 28.–31. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus