Hva leter du etter?

Mer om forestillingen - Requiem pour L.

34 Requiem Pour L  Chris Van Der Burght 14 1

I likhet med religiøse riter kan teatret hjelpe oss gjennom død og tunge tider. Bare i teatret og i kirken kan vi tro at de døde kan gjenoppstå. Requiem pour L. av Fabrizio Cassol og Alain Platel inneholder denne teatralske kraften, men samtidig er forestillingen avhengig av trøsten man kan finne i musikk, særlig i Mozarts Requiem. Han døde før han fikk gjort ferdig sitt requiem, og Franz Xaver Süssmayr, en venn og komponistkollega tok på seg å ferdigstille verket. Fabrizio Cassol har gått tilbake til Mozarts originale partitur, og fullført verket på sin måte, og ikke på Süssmayers kanskje mer selvutslettende vis. I likhet med hva han gjorde i Coup Fatal (2014), hans forrige samarbeidsprosjekt med Alain Platel vist på Dansens Hus i 2015, benytter han seg også denne gangen av musikere fra Afrika, Portugal og Belgia. Men dette verket krever en helt annen inngang til musikken; i stedet for et klassisk orkester benyttes trekkspill, piano, elektrisk gitar og eufonium. I tillegg erstatter Cassol korpartiene med individuelle stemmer, og noen av de latinske tekstene er oversatt til afrikanske språk. Fra dette oppstår noe helt nytt som hverken kan betegnes som afrikansk eller vestlig musikk.

Musikkens vitalitet står i sterk kontrast til en stille svart-hvitt film av en døende kvinne, som dominerer scenen som et memento mori – eller en kontinuerlig påminnelse om døden. Og det er i denne konfrontasjonen mellom film og musikere at det oppstår noe ganske unikt. Mozart er ikke det eneste de afrikanske musikerne nærmer seg på en annen måte enn vesteuropeere. Deres holdning til sorg og død er også annerledes. Borte er de triste ansiktene og det forstenede kroppsspråket. De feirer døden med livsglede! Den ekstatiske fortolkningen av musikken inspirer dem nesten automatisk til å danse. Alain Platel har fanget og forstørret denne livsgnisten. Når kvinnen på lerretet dør, bryter musikerne ut i en nærmest sprudlende finale. Det er som om de sier: dette livet er over, men minnene består. Kveld etter kveld gjenoppstår kvinnen på denne måten. Likevel ikke egentlig som et individ. Tross alt vet vi som ser på så godt som ingenting om henne. Men gjenoppstandelsen er likevel ikke bare i fantasien. Kvinnen signerte en avtale av tillit ved å tillate filmingen av sitt eget dødsleie. Der ligger forestillingens tyngdepunkt, der er den virkelige magien, ikke bare teater.

Requiem pour L, 8.–9. april 2019

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus