Hva leter du etter?

Kunst i pandemi: Caroline Eckly og Marcelo Evelin

Hvordan påvirker pandemien kunstnerne? Eckly og Evelins forestilling som skulle spilles i januar ble avlyst, men vi fant heldigvis plass til den i mai.

Verden har vært annerledes i snart ett år på grunn av pandemien. Hvordan har dette påvirket deg som kunstner? 

Caroline: Som danser i Carte Blanche har jeg hatt muligheten til å jobbe i hele perioden, noe som selvfølgelig er en stor lettelse rent økonomisk. Det ble tillatt å arbeide i nærkontakt fra juni, noe som gjorde at vi kunne møtes i studio og ha prøver som vanlig. I tillegg til alt annet gir dette en kjærkommen mulighet til å berøre hverandre. Det å bo i Bergen i Norge ga meg mer frihet enn mange andre rundt om på planeten, vi kunne være utendørs så mye vi ville, for eksempel. Men vi opplever jo fremdeles en begrensning på aktivitet, mange avlyste forestillinger og prøver, og arbeid med tidligere forestillinger som ikke blir vist. I tillegg har det vært vanskelig å finne muligheter for å få vist akkurat dette stykket som vi skal vise på Dansens Hus, selv om vi fremdeles jobber med det...Situasjoner som vi alle kjenner til så altfor godt.
Mer generelt, ved siden av å opprettholde fast fysisk aktivitet, stilte jeg en rekke spørsmålstegn ved min egne rolle og funksjon i samfunnet, hvordan rettferdiggjøre den, hva salgs forhold har vi til publikum og hvordan finne relevant motivasjon for arbeidet i studio når sluttresultatet ikke nødvendigvis er i fokus. Jeg opplevde for første gang grensene mellom land, og hvor problematisk og overflatisk kommunikasjonen raskt blir når fysiske møter ikke er mulig.

Har det kommet noe positivt ut av dette for ditt vedkommende?
Caroline:
En positiv ting er kanskje å innse at ting ikke skal tas for gitt. Jeg har opptrådd mye mindre i fjoråret enn i noe annet år, og det opplevdes som ekstremt verdifullt de sjeldne gangene vi hadde mulighet for å møte publikum live. Jeg tror også jeg utvidet forståelsen og takknemligheten for alt arbeidet som gjøres, og som muliggjør disse sjeldne møtene.

Marcelo: Jeg mener at det var på høy tid å tenke nytt på kunstnerisk praksis og kunstnernes tilstedeværelse i verden, for å åpne opp for nye måter å skape kunst på i fremtiden. Som kunstner fra den tredje verden er jeg ikke så optimistisk. Jeg tenker nokså pessimistisk rundt hvordan vi som mennesker forholder oss til andre levende vesener og tror at vi er suverene herskere over verden. Nylig hørte jeg en beskrivelse av situasjonen av en brasiliansk, transseksuell kunstner som satte ting i perspektiv for meg. Hun sa: «Vi er alle på samme hav, men i forskjellige båter.» Og jeg kunne ikke vært mer enig. Det positive i dagens situasjon er kanskje at vi inn ser at vi er på samme hav, og ikke kan beskyttes av vår hvithet, vår rikdom, vår egen heteroseksualitet, vår organisasjon, utdannelse, sikkerhet, det som virker fornuftig for akkurat oss, støttet opp hegemonistisk av vår egen kultur, historie og særegne måte å tenke på. Kanskje er det positivt at selv om vi befinner oss i (veldig) forskjellige båter, så er havet det samme og det er på tide å innse at verden er én og vi begynne å bry oss om andre mennesker, andre måter å leve på, annen kunnskap, andre kapasiteter. Vi må slutte å være så sikre på hav vi har erobret og oppnådd som individer, for å åpne opp for et felles grunnlag og å se på ulikhet og annerledeshet som den eneste måten for overlevelse.

Hvis du skal gi andre tre tips til noe inspirerende (ev. oppløftende) man kan se digitalt, hva vil du foreslå?
Caroline:
Jeg syns det er vanskelig å finne den rette settingen for å se streamede eller filmede forestillinger. Likevel syns jeg det er inspirerende å høre andre kunstnere snakke om prosessene sine. CDN (Centre National de la Danse) offentliggjorde nettopp en serie videoer med forskjellige kunstnere om hvordan de arbeider for tiden, eller om deres arbeid generelt (på fransk, da...) Jeg har også hatt glede av ulike podcaster eller foredrag, nye eller gamle: Cullberg, Blac Box teater, Brakkensakk, Ok Radio fra Nature Theatre of Oklahoma.

Hva ser du mest fram til når pandemien en gang er over?
Caroline:
Det selvfølgelige: å kunne reise for å besøke familie og venner utenlands. Å kunne se forestillinger, være med på ting, å være nær mennesker i det hele tatt, middager hvor man kan trenge seg sammen rundt det samme bordet. Å kunne opptre for et fullt hus, ikke bare opptre nå og da, men mer, og å kunne opptre ulike steder for forskjellige mennesker. Å snakke med folk om alt annet enn de nye bestemmelsene og reguleringene eller hvordan de overlever under begrensningene.

Marcelo: Jeg vil ut og treffe mennesker, klemme og kysse lidenskapelig, elske igjen og igjen, overnatte på sofaen din og lage mat i kjøkkenet ditt. Jeg vil smile, og ikke måtte skjule det bak en maske. Jeg vil kunne være nær fremmede, ta på dem på supermarkedet, på gata, og se dem rett i øyene og se annet enn redsel og paranoia. Jeg vil kunne invitere noen jeg ikke kjenner hjem og fortelle dem ting jeg aldri har sagt til noen. Jeg vil være på scenen og danse naken sammen med store mengder folk rundt meg og utveksle svette og kroppsvæsker, danse nært og sensuelt. Jeg vil sitte som publikum i en full teatersal og le, gråte, rope og komme tilbake til denne intime, intense og gledesfylte måten å oppleve sammen med andre mennesker.

and yes I said yes I will yes, 7.–9. mai

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus