Hva leter du etter?

Improvisert tyngdekraft

Med A Love Supreme vender Salva Sanchis og Anne Teresa De Keersmaeker tilbake til en gammel kjærlighet.

I 2005 skapte de – eller rettere sagt skrev og improviserte de – den første versjonen av John Coltranes mesterverk A Love Supreme fra 1964. Grunnprinsippene i forestillingen er de samme som i musikken: fire dansere som danser en duett med hver av de fire instrumentene i Coltranes kvartett. Tilskuere har fremdeles vanskelig for å registrere hvor koreografiene til disse to veldig ulike men samtidig likt tenkende kunstnerne blandes sammen. Eller snarere; hvor koreografi stopper og improvisasjon tar over.

Det krever mot og ydmykhet å danse Coltranes legendariske album. A Love Supremeer like mye en hyldest som en bekreftelse på Coltranes identitet som kunster og troende, en åndelig underleggelse og et kunstnerisk angrep på himmelen.

- Man aner, sier De Keersmaeker, at Coltranes plate inneholder en helt særegen opphopning av energi, et fokuspunkt for de kreative kreftene i hans kvartett, epoke og sosiale sammenhenger.

Den siste delen av Coltranes suite (Psalm) spilles ikke improvisert. Coltrane skrev først en bønn, og så brukte han bokstav for bokstav for å lage en melodi som han selv spiller. De Keersmaeker og Sanchis brukte samme metode i sitt stykke. I overføringsprosessen var utfordringene som møtte dem mer fysiske enn musikalske: å overføre note for note av Coltranes musikk til fysiske bevegelser. Sanchis, som tidligere har studert ved PARTS og som nå underviser ved samme skole, skrev ut dansernes fraser for hvert musikalske hovedmotiv i de første tre delene av suiten. Dette utgjør råmaterialet som danserne så improviserte over. I følge De Keersmaeker var den aller fineste komplimenten de fikk fra Fabrizio Cassol, saksofonisten i Aka Moon (en belgisk jazz-trio red. anm.):

- Etter å ha sett forestillingen fortalte han meg at han ikke trodde det var mulig at dette var improvisert, det var alt for presist til at det kunne være tilfelle, mente han. Og det er akkurat dette vi ønsker å oppnå: umuligheten av å virkelig skille mellom det som er skrevet ned som en base for arbeidet og det improviserte materialet.

rosas_2019_alovesupreme_photo-Anne Van Aerschot3.jpg

Hvordan forklarer du publikums manglende evne til å skille nettopp mellom det som er skrevet ned og det som er improvisert?
Sanchis: Jeg forstår spørsmålet ditt, men jeg er redd for at det avslører noen utbredte misforståelser om hva improvisasjon er. Improvisasjon er ikke en stil, det er ikke en gang et estetisk valg. Det er – som å skrive – en metode for å få seg selv til å danse. Hele grunnidéen at man ikke helt vet hva som skal skje er i så måte til hjelp. Men som koreograf gjør jeg nesten det motsatte: når ingenting er fasttømret trengs det noen retningslinjer. Dette handler mer om å gi en retning enn å begrense frihet. At A Love Supremeviker improvisert betyr ikke at det nedskrevne materialet framstår som veldig åpent. Snarere tvert imot: materialet er så presist som overhodet mulig, kanskje for å tvinge improvisatoren til å være så presis som mulig også. Jeg vil improvisere på en slik måte at du tror at det jeg gjør er den eneste måten det kan utføres på, samtidig som jeg gjør akkurat det jeg vil. Jeg vil at det jeg improviserer skal oppfattes så klart og presist, så forutbestemt som mulig.

Hva er da egentlig verdien ved improviserte bevegelser?
Sanchis: En følelse av å bli involvert, hengivelse. En danser som improviserer operer med en høyere form for intuisjon, hvor selve helhetsopplevelsen så og si står på spill. Resultatet er en mer autentisk gjengivelse av verket. Som improvisator finner du kombinasjoner av bevegelser, du gjør ting så raskt og detaljert at det er umulig å skrive det ned. Det er mulig det kan la seg gjøre, men det vil kreve enorme mengder med tid. På den måten er improvisasjon rett og slett mer effektivt.

De Keersmaeker: Et annet trekk ved improvisasjon er balansen man må ha mellom kreativitet og mottakelighet, mellom å snakke og lytte. Slik er det også for danserne i A Love Supreme. Noen bevegelser velges helt bevisst, noen «bare skjer». Noen ganger danser de, noen ganger «blir de danset». Dette er avgjørelser danserne selv står for, men det oppstår også muligheter helt spontant som i neste omgang kan bli en del av deres personlige koreografi. Som utøver opplever jeg merkelig nok en følelse av passivitet, men med motsatt fortegn: opplevelse av frihet når materialet er skrevet ut i minste detalj, som for eksempel i partituret til Piano Phase (En del av forestillingen Fase av De Keersmaeker med musikk av SteveReich red. anm.). Jo strammere struktur, jo firere er opplevelsen. Det er som om man zoomer inn på en millimeter av plass til å manøvrere på mens man danser, og så åpner det seg opp et enormt rom med en uendelighet av muligheter og variasjoner. Det er ganske nært til Salvas erfaringer når han improviserer, forskjellen er at vi kommer til dette fra helt ulike utgangspunkt.

Sanchis: Til slutt er det egentlig ingen forskjell. Men bare til slutt.

Alove Supreme Anne Van Aerschot9
Rosas - A Love Supreme

For Coltrane var A Love Supremeet uttalt åndelig prosjekt. Hvordan tilnærmer du deg som koreograf den åndelige energien han ønsker å avdekke og formidle?
De Keersmaeker: For meg handler A Love Supreme helt grunnleggende om å motarbeide tyngdekraften. Det handler om forholdet mellom menneskeheten og planeten, mellom det vertikale og horisontale. Det er det ryggraden vi som mennesker har gir oss muligheten til: å organisere et senter for tyngdekraften loddrett mot jordens overflate. Vi kan bevege oss bort fra jordens gravitasjon med maksimal effektivitet. Det er en ambivalens i dette som også finnes i Coltranes musikk. Den strekker seg mot himmelen i en hyldest til det guddommelige, men å strekke seg mot det himmelske impliserer også en dragning mot det bunnløse, for å fly, for å oppheve tyngdekraften. Det skapes et element av hybris, som kanskje gjør det hele mer menneskelig.

For det å oppheve gravitasjonen er selvfølgelig langt utenfor det som er mulig.
De Keersmaeker: Absolutt, det sier jo seg selv, på samme måten som døden som et faktum. Man kan ikke danse forbi gravitasjonen. Men man kan likevel danse med den. Det kan kanskje sammenlignes med en løper som kan løpe i en bestemt vinkel så lenge han løper fort nok. Eller kampen mellom å falle og å oppnå balanse. Det krever ikke engang noe spesielt åndelig perspektiv. . . Måten et menneske går på, ganglaget, måten å forholde seg til gravitasjonen i oppreist tilstand innebærer et emosjonelt aspekt. En kanskje henger og slenger, mens en annen går med hevet hode, eller to mennesker som går med hodet høyt hevet kan likevel møte verden med to helt forskjellige holdninger. Slik blir vårt forhold til gravitasjonen også et forhold til det guddommelige. Spenningen mellom disse to, menneskets forsøk på å nå ut og samtidig bokstavelig talt være jorda er noe av det som gjør oss menneskelige. Det utgjør en begrensing, men samtidig definerer det oss som mennesker.

rosas_2019_alovesupreme_photo-Anne Van Aerschot11.jpg

I den fjerde og siste delen, The Psalm, hvor man kanskje finner den tydeligste religiøse følelsen, ser det ut for at dere også flørter med religiøse ikoner i koreografien.
De Keersmaeker: Det er ihvertfall det første stedet hvor danserne overhodet berører hverandre i denne forestillingen. Det er først her de fjerner seg fra sine personlige kamper, deres egen dans med gravitasjonen, og gir hverandre gjensidig støtte – de må hindre at den andre faller. I tillegg løfter de hverandre opp i luften etter tur. All følelse av et internt hierarki blir borte: det handler om å bry seg, å bære hverandre. I dette ligger det en sterk følelse av fysisk empati. Danserne blir nå mer billedlige eller skulpturelle. Som tilskuer kan man kanskje oppleve at man møter en ikonisk billedverden som drar kjensel på fra kunsthistorien, uten kanskje helt å kunne sette fingeren på hva og hvordan. Til det er dansen ikke avslørende nok, for abstrakt. Eller kanskje for konkret. Til syvende og sist er det kun dansere som løfter hverandre. Fremfor alt opplever man en form for overgivelse og sårbarhet, og i dette også tillit. På den ene siden inneholder A Love Supreme en kjærlighet rettet mot det guddommelige, noe som er «supreme» eller opphøyet, på den annen side ligger det i dette at den ultimate formen for kjærlighet egentlig er den mellommenneskelige kjærligheten, å bokstavelig talt bære hverandre. Det kan også være å leke eller spille sammen, slik de gjør i kvartetten. Man setter sitt ego på vent, og gjør seg selv tilgjengelig for kollektiv kommunikasjon. Sanchis: Den siste scenen kan også uttrykken en enkel tanke: du klarer deg ikke på egenhånd. Vi ser at når folk konfronteres med store og alvorlige hendelser, som for eksempel angrepene i Brussel, så er det første de gjør å ringe noen, snakke om det, sørge sammen. Åndelighet trenger ikke nødvendigvis være noe opphøyet.

Sanchis: Mens vi laget forestillingen snakket vi mye med danserne om hva vi legger begrepet opphøyd. Ta for eksempel skalaen med fem toner som brukes i temaet til A Love Supreme. Det består som sagt av fem toner, det samme antallet fingre vi har på hånden. Det er en skala som finnes over alt i verden i menneskelig kultur, fra Japan til Afrika til Europa - som om det finnes noe der ute som alle kobler seg på over alt helt uavhengig av hverandre. Selv tradisjoner og erfaringer som har forplantet seg i vår genetikk uttrykkes gjennom oss. Du kan si at det transenderer oss, samtidig som det finnes i oss som arkaiske spor. Det finnes der som en opplevelse av verden som ligger bortenfor ord og språk. Det er derfor jeg ofte syns musikere er veldig spirituelle, fordi de kommuniserer utenfor det vanlige språklige registeret og kan uttrykke opplevelser bortenfor språk. Slik er det med dans også selv om den er mer jorda i sin natur. Dans er umulig om man fjerner grunnen vi står på. Det gjør dansen på samme tid både abstrakt og konkret: kropper som beveger seg i tid og rom, støttet av gravitasjonen som en motkraft, en frigjørende form for begrensning.

Salva Sanchis, Anne Teresa De Keersmaeker, Rosas, 26.–30. november

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus