Morens beskrivelse av Armin står seg godt. I dag er han en kunstner som beveger seg fritt mellom dans, teater og liveperformance. Arbeidene hans har høstet flere priser, og han omtales som en modig og begavet kunstner med en særegen evne til å krysse grensene mellom ulike kunstneriske uttrykk. Han begynte karrieren som skuespiller i Irans frie teatermiljø i 2009, før studier og arbeid førte ham videre ut i verden. De siste årene har han levd i eksil, med Oslo og Berlin som sine to baser.

Blant venner, lærere og kolleger fremstår Hokmi som en intellektuell tungvekter. Samtidig har han en uvanlig finstemt sensibilitet for omgivelsene og menneskene rundt seg. Det er noe ved ham som virker tiltrekkende: en sjenerøsitet, en mykhet og en sarthet som gjør ham både imøtekommende og åpen. Han møter verden med en oppriktig interesse, og synes å romme en sjelden vilje til å la seg forandre av den.

Moren kjenner igjen de samme trekkene fra barndommen.

– Armin var energisk og svært pratsom, ville finne ut av alt, og det var ikke lett å overbevise ham med enkle svar, sier hun.

– Han handlet selvstendig og kunne tålmodig bruke tid på ting han likte å gjøre. Han var svært overbevisende, og samtidig støttende overfor oss; han hjalp oss hele tiden. Han likte vakre ting og var veldig kresen i valgene sine.

Da er det kanskje ingen overraskelse at han endte opp ved en av Norges mest banebrytende scenekunstutdanninger, en skole som fikk stor innflytelse med sin eksperimentelle tilnærming til feltet. En skole som lærer studentene at verden er større.

– Jeg blir skikkelig rørt når jeg ser på kunstnerskapet hans og hvor mye han produserer. Han har utvilsomt tatt eierskap til sitt eget uttrykk. Det er rett inn i kjernen av det Akademi for scenekunst ønsket for studentene sine: å se at det virker, sier Henriette Slorer, som underviste ham ved Norwegian Theatre Academy i tidsrommet 2015–2018.

Slorer mener det blir for snevert å beskrive relasjonen deres som lærer og elev. Hun ser det heller som et møte mellom to likeverdige kunstnere.

– Armin har vært veldig dødskul å jobbe med, sier hun.

Det viktigste for Slorer som danselærer har vært å gi studenten mulighet til å finne sin egen stemme, sitt eget bevegelsesspråk, sin egen kropp. Da må du både utfordre og veilede, og samtidig gi veldig mye rom.

– Det krever stor tillit begge veier, for når man er i en utforskende fase, kan hva som helst skje. Jeg tenker at Armin med den innflytelsen også fikk plass til å være hele seg.

– Det er det vakre her: at han viderefører det han ble introdusert for, tar plass, og samtidig strekker seg etter mer.

Akademi for scenekunst lå i den gamle skolebygningen i Gamlebyen i Fredrikstad og var en del av Høgskolen i Østfold. – Det var en spesiell skole, forklarer Slorer.

Skolen var Norges eneste tverrfaglige utdanning innen fysisk og visuell scenekunst før den ble lagt ned. Den rekrutterte studenter fra hele Europa, og undervisningen foregikk på engelsk. Den holistiske modellen koblet skuespillere og scenografer i en felles praksis i stedet for å isolere fagene.

Skolen ble ekstra spesiell under ledelse av Karmenlara Ely. Hun kom fra New York med et stort nettverk og bygde opp bacheloren sterkt på egne kolleger og forbindelser. Utdanningen var i stor grad kuratert ut fra dette nettverket, som kom fra hele verden.

– Og da snakker jeg om HELE verden, sier Slorer entusiastisk.

På den tiden søkte folk seg til Akademi for scenekunst fra hele verden, blant annet fordi det ikke kostet noe å gå på skolen. Men i den perioden kom det også kunstnere langveisfra, blant annet fra Russland, Pakistan og Nepal, og holdt workshops.

Skolens eksperimentelle profil og metodikk preger også Armins måte å tenke på. Her ble internasjonale lærere hentet inn, og det ga studentene et svært åpent utgangspunkt.

– Jeg tenker at den innflytelsen som ble skapt der, la et grunnlag for at han kunne få lov til å utforske seg selv. Du blir hele tiden eksponert for at verden er større. Du blir fortalt: «Sånn gjør vi det her. Sånn gjør vi det her.» Og så oppdager du at det finnes hundre andre måter å gjøre det på. 

Og er det ikke nettopp dette som bør være målet i et kunstnerskap som virker? spør Slorer. Hokmi tenker internasjonalt, han tenker uten grenser, han tenker crossover, og dermed finner han sin egen stemme.

– Han utvider grensene i tenkningen sin. Om ikke blir jo dette feltet veldig snevert. Dansefeltet i seg selv er jo en veldig liten verden. Og i den verdenen vi lever i nå, som er global, er det enda viktigere på mange plan, mener Slorer

Det internasjonale blikket preger både kunsten og livet hans, i fysisk så vel som mental forstand. Etter tre år i Fredrikstad tok Armin master i Solo/Dance/Authorship ved HZT Berlin, og han er i dag assosiert kunstner ved Montpellier Danse for 2024–2026. Også i arbeidet velger han bevisst å jobbe med utøvere fra ulike tradisjoner, for å bygge bro mellom kulturer.

– Det å skape relasjoner er han dødsgod på, sier Henriette. – Bare det at han er iransk og tar med seg den kulturen rundt i verden, reiser rundt og viser fram det han holder på med. De koreografiene han lager … Wow. That’s peace work.

Shiraz er hans mest omtalte verk, og det er hentet fra en nesten glemt side av iransk kulturhistorie. Stykket er inspirert av Shiraz Arts Festival, som ble holdt i byen Shiraz i Sør-Iran fra 1967 til 1977, i nærheten av ruinene av Persepolis. 

Festivalen var et sted for kunstnerisk eksperimentering, der tradisjonelle og avantgardistiske uttrykk møttes og kunstnere fra hele verden deltok, blant dem Béjart, Cunningham, Xenakis, Wilson og Brook. Festivalen tok slutt med den islamske revolusjonen i 1979.

Mottakelsen var overveldende. Stykket gjorde sterkt inntrykk på publikum, kritikere og fagfolk da det ble vist under Montpellier Danse i 2024. En anmelder kalte det en «dristig briljant» forestilling, og fant det både hypnotisk og forførende i sin minimalisme. Han leste det også som en indirekte politisk uttalelse som ga håp om at folkets puls består. 

Andre anmeldere har beskrevet det som en selvkritisk kjærlighetsgjerning, og som presist rombygging, nærmest et gullsmedarbeid. Verket har siden turnert, blant annet til Maison de la danse i Lyon.

Bazm (Repertoire) tar tematikken videre. Verket er et forfalsket danserepertoar og en koreografi for elleve dansere, og det har blitt til i et samarbeid mellom blant andre Montpellier Danse, Radialsystem Berlin, Dansens Hus i Oslo og Théâtre de la Ville i Paris. Her utforsker Hokmi videre spørsmålet om hva som får en kropp til å bevege seg

Du kan se Armin Hokmis forestilling Bazm (Repertoire) 6. - 8. november på Dansens Hus:

Det finnes i det hele tatt stor sensibilitet for ulike uttrykk i arbeidet hans, noe flere av samarbeidspartnerne har lagt merke til. Nils Petter Mørland var teatersjef på Brageteatret da Armin var skuespiller i en produksjon der, antakelig hans første jobb etter skolen.

– Det var en veldig teksttung forestilling, og jeg husker han la ned en voldsom innsats for å håndtere språket, minnes Mørland.

– Men først og fremst var det hans myke og varme tilstedeværelse og dype interesse for arbeidet som slo meg. Han hadde en umiddelbar nærhet og varhet på scenen som ga arbeidet hans en sårbarhet jeg likte veldig godt. Det sto veldig klart for meg at om han ville, så fantes det en viktig og interessant posisjon for ham.

En av danserne i en av produksjonene hans trekker fram den samme kvaliteten:

– Armin har en ro i seg som skaper et rom der man føler seg avslappet og kan være seg selv. Han er en sart sjel med et stort hjerte for kunsten og menneskene rundt, og kanskje hvem han er sier Daniel Sarr, danser og koreograf som har danset i Armins verdensomreiste verk Shiraz. 

Kanskje er det fredsarbeid Hokmi driver. Hvis vi skal tillate oss å tenke litt større, slik vi bør i en verden der kunsten stadig må legitimere sin rett til å eksistere, er det en nærliggende tanke.

I et intervju med The Berliner forklarer Hokmi hva det persiske ordet bazm betyr. Der razm på sin side kan bety konflikt, krig eller slagmark, er bazm er det som kommer etterpå. Det er ikke nødvendigvis en feiring av seier eller en sorg over nederlag, men en måte å forsøke å gå videre på. 

Hokmi ser dermed på koreografi like mye som en samling eller en fest, en sosial begivenhet som kan romme poesi, dans og musikk. Det leder til en av hans mer poetiske formuleringer: «Det er i disse øyeblikkene, når det finnes et tomrom, at de mest dumme og latterlige tingene kan dukke opp.» 

Den tanken har røtter i barndomshjemmet. Moren forteller at musikk og dans alltid var en del av hele familien, og av de tradisjonelle samlingene deres, det samme gjaldt poesi. 

–Armins bror og far spilte sine spesielle fredagskonserter hjemme da han vokste opp; det var en måte for oss å tilbringe tid sammen på, minnes moren. – Jeg tror kanskje alle de kveldene kan ha påvirket ham.

Henriette Slorer trekker fram den lyse, optimistiske tonen Hokmi bærer med seg.
– Han har en lyshet i vesenet sitt som gjør ham lett å bli tiltrukket av. Man blir oppriktig interessert i mennesket, fordi det er så mye lys der. Han har aldri vært forknytt. Han er lys og åpen, sier hun, før hun fortsetter:

– Han har vesenet sitt med seg, og jeg tror det betyr veldig mye for ham. Samtidig er han god til å snakke med folk og skape nærhet. Han inviterer til dialog og samarbeid. Jeg tror væremåten hans har vært med på å forme kunstnerskapet, nettopp fordi den gir ham innpass hos andre.

Også moren til Armin har noen avsluttende ord om sønnen:
– Jeg er veldig stolt av hvor mye innsats han legger ned for å virkeliggjøre drømmene sine.