Hva leter du etter?

Fiksjon skapt gjennom reelle møter mellom ekte mennesker

Den anerkjente koreografen Alan Lucien Øyen og hans kompani winter guests har verdenspremiere på sin nye forestilling Story, story, die på Dansens Hus lørdag 25. mai.

Dsc02683

I Story, story, die medvirker de syv internasjonale danserne Olivia Ancona, Zander Constant, Mai Lisa Guinoo, Pascal Marty, Lee Yuan Tu, Tom Weinberger og Cheng An Wu. Et hovedtema i forestillingen er motsetningen mellom fiksjon og virkelighet.

I dagens samfunn komponerer vi livene våre om til fortellinger i enda større grad enn tidligere, godt hjulpet av sosiale medier. Vi skaper vår egne historier om oss selv og iscenesetter våre liv for hverandre i en evig jakt på anerkjennelse. Enhver selvrealisering er avhengig av andres likes. Den moderne kjærligheten vi søker i dag er ikke betingelsesløs, men alltid avhengig av en eller annen form for suksess. Slik oppstår det også et slags avhengighetsforhold mellom kjærligheten og løgnen, de små løgnene vi forteller om oss selv og slik justerer virkeligheten for hverandre.

Alan Lucien Øyen blir omtalt som en av de mest allsidige aktørene i det norske scenekunstfeltet i dag. Han fikk innsyn inn i teatermaskineriet allerede fra ung alder. Faren hans var påkleder ved Den Nationale Scene i Bergen, og Alan var ofte med ham på jobb. Her ble han eksponert for et vidt spekter av scenekunst og den store drømmen var å få jobbe i teatret. På et tidspunkt i tenårene var det likevel dansen som fanget ham og tok opp all tiden hans. Han utdannet seg til danser ved Kunsthøgskolen i Oslo og begynte etter endt utdanning å danse for Carte Blanche – vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Her ble han kjent med koreografen Amanda Miller og jobbet også en periode i hennes kompani Pretty Ugly i Köln. Hun blir oppgitt som en av hans største inspirasjonskilder, i tillegg til Robert Lepage og hans kompani Ex-machina.

Dsc03635

Alan Lucien Øyen gjorde sitt første egne arbeid, excerpts of citation without context, i 2004. Det var en monolog på 30 sider som han skrev til seg selv. Den hadde litt bevegelse også, men ikke mye, så hans interesse for og fokus på tekst var veldig tydelig helt fra begynnelsen av. Han etablerte så sitt eget kompani, winter guests, i 2006. Navnet kom fra en tanke om at aktørene ikke nødvendigvis kom til å være de samme i hver produksjon, i begynnelsen tenkte han på dem mer som gjester i kompaniet. Vinter har for ham positive assosiasjoner til noe som er både emosjonelt og stemningsfullt, men også kaldt. Så endte de opp med å likevel bli et mer eller mindre fast team, bestående av dansere, skuespillere, dramatikere, designere og teknikere. Siden 2009 har alle forestillinger blitt skrevet og utviklet i samarbeid med den britiske dramatikeren og regissøren Andrew Wale. Kompaniet turnerer i dag internasjonalt med sine engelskspråklige forestillinger.

Alan Lucien Øyen og winter guests har blitt tildelt flere priser. I 2014 ble han tildelt Heddaprisen sammen med Andrew Wale for den nesten seks timers lange COELACANTH, i kategorien for ny dramatikk. Forestillingen ble også nominert til beste forestilling og beste regi. I 2018 ble Øyen tildelt Tom Wilhelmsens opera- og ballettpris for sitt nyskapende og utfordrende arbeid innen disse sjangerne. I tillegg til sitt eget kompani jobber han også jevnlig ved teatre og med dansekompanier. Han er huskoreograf ved Den Norske Opera og Ballett og i fjor var han en av to koreografer som skapte verk for den tyske legenden Pina Bausch sitt dansekompani Tanztheater Wuppertal. Dette var første gangen kompaniet fremførte verk av noen andre enn Bausch selv.

Øyens arbeid har en emosjonell og dramatisk drivkraft, både når han jobber innenfor dans og teater. Fokus på rytme, kvalitet på bevegelser og varighet oppgir han som fellesnevnere for både teater- og danseproduksjoner. Hans koreografiske språk er komplekst og teknisk utfordrende. Han lar seg influere av sine omgivelser og blir inspirert av både høykultur og popkultur, men også personlige samtaler og opplevelser. Øyen er alltid på leten etter et oppriktig og menneskelig uttrykk. Han er interessert i en avslappet utøvelse hos danserne sine som gjør at ikke bare dansen, men også danseren kommer fram. Slik nærmer man seg en balanse mellom formen og mennesket.

Foto Tale Hendnes 2 123

Arbeidet hans har også endret og utviklet seg opp gjennom årene. I begynnelsen var det mest dans men noen små tekstblokker innimellom som var relativt åpne. Teksten fungerte da mer som poesi. Opp gjennom årene har han begynt å jobbe mer og mer med overgripende narrativ, og som en konsekvens av dette jobbet mer med skuespillere enn dansere. Øyen har også et ønske om å jobbe mer med film. Han tar ofte i bruk filmatiske elementer i forestillingene sine. Bruken av korte scener er et eksempel. I tillegg er han kjent for at musikken i hans forestillinger fungerer som et soundtrack, eller nærmere sagt kontentum; lydeffekter og -kulisser som brukes til å støtte opp om opplevelsen av illusjon.

Story, story, die tar tak i den offentlige ensomheten som oppstår i kjølvannet av vår tids higen etter kjærlighet og anerkjennelse. Følelsen av å være isolert og ensom selv når man ikke er alene. Øyen har i arbeidet vært interessert i ekstrem teatralitet som uttrykk og nye fortellerstrukturer hentet fra blogger og sosiale medier. Forestillingen blir utviklet i tett dialog med utøverne, den er en fiksjon skapt gjennom reelle møter mellom ekte mennesker, slik også våre historier om oss selv er basert på ekte behov for å bli sett og elsket.


Kilder:

http://www.winterguests.com

https://www.dansenshus.com/artikler/ti-spørsmål-til-alan-lucien-øyen

Story, story, die., 25.–28. mai

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus