Hva leter du etter?

Dette gleder jeg meg til

Med 19 forestillinger bare i vår er det mye å orientere seg i, men vi har spurt tre publikummere hva nettopp de gleder seg ekstra til. Her er Gro, Are og Camilla.

554870 10151938126655557 1079591133 N 1

Gro Haram - Seniorrådgiver Miljødirektoratet

Jeg har allerede planlagt å tilbringe en god del tid på Dansens hus dette halvåret. Jeg gleder meg kanskje mest til Enter Achilles, som jeg skal på med tre venninner. Vi skal også få med oss paneldebatten i etterkant, om menn, mannlighet og maskulinitetsnormer. Når ord som "clever" og "disturbing" dukker opp i anmeldelsene, så blir jeg jo litt ekstra nysgjerrig da! I mai blir det forestillingen North-Korea Dance som er en gave til en venninne (og meg selv), og den ser deilig fargesprakende ut! Sønnen min har vært på et par forestillinger på Dansens hus opp gjennom også, og sitter alltid musestille og med munnen halvåpen, blikket fokusert på scenen. Det er fint å se. Jeg har planer om å ta han med Cirka Teaters forestilling Garage, som skal være en "skrotete og morsom" teaterforestilling. Det høres ut som noe både mor og sønn kan like godt. Og jeg må bare si til slutt at noe av det jeg liker spesielt godt med Dansens hus i tillegg til forestillingene er baren og utsikten til Akerselva fra store vinduer! Det er så fint å kunne bli igjen i stemningsfulle lokaler og ta et glass eller to med følgesvenner etter en forestilling.

Are Saastad 1

Are Saastad, daglig leder i Reform – Ressurssenter for menn.

Etter å ha sett A Love Supreme i høst, ble jeg helt satt ut. Her ble jo et av mine desiderte favoritt jazzalbum både spilt, og danset, samtidig. Da capo!

Nå gleder jeg meg noe helt utrolig til Enter Achilles. Etter det jeg lest og har sett på YouTube er dette en fantastisk forestilling, som tar for seg komiske, alvorlige og forhåpentlig også noen gode sider ved maskulinitet, på en veldig spennende måte. Mitt fagfelt, men her er jeg klar for å rystes. Bring it on!

Og dessuten kommer jeg nærmest til å slåss for å få billetter til Eun-me Ahns North Korea Dance i mai. Dette ser utrolig gøyalt ut.

57198802 10155782977747820 4772839994601504768 O
Foto: Jorunn Sjølli

Camilla Svendsen Skriung

Jeg jobber i ZERO som er en miljøstiftelse. Vi har fokus på klima, og løsninger for å møte utfordringene knyttet til klimaendringene og for oppnå et nullutslippsamfunn. Som de fleste som jobber med klima er det lett å kjenne på tungsinn og motløshet innimellom slaga. Hvis ikke er man nesten ikke menneskelig. Samtidig er det så mye bra som skjer og mange gode krefter å sving for å klare denne kampen og bidra for å snu utviklingen på en konstruktiv og rettferdig måte. Det er dog ikke til å komme bort fra at brannene i Brazil og Australia det siste året, for eksempel, påvirker en rent kroppslig. Og mentalt. Jeg blir slått i bakken av omfanget. Jeg blir kvalm, sinna, rastløs og slapp på en gang.

Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan slike opplevelser, her av brann, kan uttrykkes gjennom dans. Jeg tror When Monday Came er en sterk og rensende forestilling. Jeg har stor respekt for nettopp Ina Christel Johannessen og ser for meg at hun behandler tematikken godt. Som en kontrast (og nettopp derfor) gleder jeg meg også til Vogueball. Jeg elsker å danse og er veldig opptatt av musikk. Med tenårene i 80-åra er jeg unektelig preget av den tidens musikk og estetikk. Jeg husker selvsagt da Madonna/Bowie gjorde oss trege oppmerksom på Vogue som fenomen og for de som undersøkte: at det var en egen verden knyttet til dette. Jeg digger "Pose"-serien som går nå, og innbiller meg at "The Duality Kiki Ball" er både utfordrende og en deilig vitamininnsprøytning av glede. "Let's have a kiki", som fantastiske Scissor Sisters sier det, slarve og danse.

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus