Sosial distansering
Den danske koreografen Mette Ingvartsen gikk lenge med en idé om å lage forestillingen The Dancing Public, en forestilling om å bringe folk sammen gjennom helt konkret dans, et slags sosialt fenomen der dansen blir et verktøy for å oppleve et fellesskap med fremmede mennesker på et scenegulv. Hun kom over fenomenet med dansemaraton som oppsto i USA under den store depresjonen på 30- tallet, som var et trist skue. Lutfattige amerikanere meldte seg på for å vinne en slant penger. Noen deltok bare fordi de da fikk være innendørs og fikk servert mat så lenge de klarte å holde seg på beina. Et dansemaraton kunne vare fra noen timer til flere uker, og var en pervertert showform som døde ut mot utbruddet av 2. verdenskrig og til slutt ble forbudt da en deltaker døde av utmattelse.

Ideen med dansemaraton fikk ligge noen år da Ingvartsen også kom over et fenomen kalt koreomani eller dansemani, som refererer til noen svært spesielle utbrudd av danse-epidemier i middelalderen.
- Jeg ønsket å utforske dans i det offentlige rom, dans som en sosial sammenkomst, og dansebevegelser som er nådeløse og ukontrollerbare, som sprer seg nærmest som en smitte fra kropp til kropp. Bevegelser beveger seg gjennom kropper på fester og generelt når folk danser for nytelse. Men i koreomanier var dansen assosiert med en uhyggelig kraft, noe ukjent som drev bevegelsen utover ens egen kontroll, og dette ville jeg se nærmere på, forteller hun. Vi kommer snart tilbake til dette.

Kroppen som politisk instrument
Da koreograf Mia Habib viste forestillingen a song to... på Dansens Hus i 2015, hadde verden vært vitne til den arabiske våren der folk tok til gatene, hevet stemmen og beveget seg sammen og brukte kroppen som instrument for å protestere mot et regime. I fjor var vi vitne til store protestbevegelser i Belarus mot den sittende presidenten, og i flere europeiske land mobiliserer folk og protesterer mot Corona- tiltak i store protestmarsjer. I disse dramatiske dager rulles det opp den største geopolitiske krisen i Europa i nyere historie med Russlands krig mot Ukraina, og folk protesterer over hele verden.

- Jeg tenker det som forbinder alle disse fenomenene sammen er jo antallet fysiske kropper som samles i et fysisk rom eller fellesskap. Og jeg er interessert i massen og dens monumentalitet, sa Habib i et intervju til NRK.
Også koreograf Jan Martens er interessert i massens kraft. Hans forestilling any attempt will end in crushed bodies and shattered bones som vises på Dansens Hus våren 2023 er en stor, fysisk og dansete forestilling med 17 dansere som viser kraften i bevegelse, det å våge å gå mot strømmen og pushe grensene. Martens lot seg inspirert av den globale bølgen av protester, fra Black Lives Matter-marsjene til unge klimaaktivister og kvinnemarsjene i USA og Chile. Hvordan svømmer man mot strømmen? Eller oversatt til dansen: hvordan kan det å stå stille være en form for motstand eller opprør? Tittelen på Martens forestilling er et direkte sitat fra den kinesiske presidenten Xi Jinping, som uttalte at «any attempt (on dividing China) will end in crushed bodies and shattered bones» da de voldelige demonstrasjonene preget gatene i Hongkong. Koreograf Jan Martens ble sjokkert over at dette sitatet fra en statsleder fikk lov til å passere så lett.

Hva er det så med det menneskelige fellesskap som er så farlig og så truende?
I Russland er det arrestert tusenvis av mennesker av opprørspoliti etter demonstrasjoner mot invasjonen i Ukraina, og situasjonen tilspisser seg dag for dag.

- Alt som blir forbudt og tvunget til å være hemmelig har et politisk potensiale ved å presse grensene for hva som er tillatt oppførsel, sier Mette Ingvartsen i et intervju. Rave-kultur har blitt stemplet som 'apolitisk', men man kan se på den politiske betydningen av behovet for kropper å bevege seg sammen, til technomusikk, fortsetter hun.
Sosiologen Stanley Cohen lanserte begrepet moralsk panikk i sin bok Folk Devils and Moral Panics i 1972. Han mener spesielt at den moralske panikken oppstår når media dekker ett bestemt fenomen i så stor og omfattende grad at fenomenet blir oppfattet som et brudd på samfunnskontrakten, eller som en trussel mot våre verdier og moral. I historisk sammenheng er ikke moralsk panikk noe nytt, og massenes makt og kollektiv manipulasjon har tidligere ført til at folk tar del i en oppførsel de normalt ikke ville tatt del i under andre omstendigheter. De brutale heksejaktene i tidlig, europeisk historie er et eksempel på moralsk panikk antent av massenes påvirkning og kraft, godt hjulpet av det rådende verdensbildet, kirkens makt, reduseringen av individet og troen på trolldom.

Rave
Smak på ordet rave. Et ord mange har et forhold til, enten personlig eller bare har hørt om og har mange forestillinger om. Ord som ulovlig, dop, politirazzia, ungdomsopprør, hemmelighold, subkultur og avvik er alle ord eller følelser knyttet til rave-begrepet.

Det var en brytningstid for musikken. 80- tallets popikoner som Madonna og Michael Jackson serverte mainstream listepop og disco som var allmenngyldig og lett fordøyelig. Men den nye bølgen med elektronisk musikk hadde ingen naturlig scene, og det var mye moralsk panikk knyttet til musikken. Rave og technomusikk blir fortsatt knyttet tett opp til stereotypiske forestillinger om dopfester.
- Techno er fortsatt uglesett, og det henger igjen fra 90-tallet, uttalte Einar Idsøe Eidsvåg, rådgiver for elektronisk musikk i Music Norway til Aftenposten. Man har et bilde av at folk oppfører seg rart der. Partydop er i bruk på mange typer fester, men arrangerer man rave lyser det liksom av plakaten. Den elektroniske musikken fant sitt undergrunnsmiljø og trakk ut til alternative klubbscener, og gjerne utendørs langt utenfor allfarvei.

Acid House
På 80- tallet nådde acid house musikken England fra Chicago. Acid var en form for housemusikk som oppsto ut fra synthesizere, spesielt modellen Roland TB-303 BassLine. Musikkformen representerte noe helt nytt, og rytmene fra synthesizerne la grobunn for et internasjonalt dansefenomen; raveparties. Tidlig på 90- tallet kunne raveparties samle tusenvis av mennesker som var samlet for, ja hva var det man søkte, et fellesskap, noe annerledes og ukonvensjonelt eller følelsen av å være del av en motkultur? Med ravens popularitet ble det av både media og folkeopinionen raskt reist spørsmål rundt antisosial oppførsel og narkotikabruk rundt raveparties, noe som ble fulgt opp av politirazziaer og forbud.

Raveparties og dansefester som kanskje like mye er et mulighetsrom for å takle det psykologiske stresset mennesket står i, det være seg pandemier eller krigshandlinger, gikk til slutt under jorda. Man måtte kjenne noen som kjente noen for å få vite om dansefestene som kunne finne sted i nedlagte lagerbygg, tilfluktsrom eller andre lokaler der hundrevis eller tusenvis av dansende mennesker fremdeles kunne møtes til et fellesskap som ikke var offentlig akseptert.

Koreograf Rina Rosenqvists forestillingen MASS lar seg også inspirere av historiens mange menneskelige riter, hvor møtet mellom dans og musikk kan munne ut i ren eufori, kollektiv transe og nytelse. Hennes forestilling er blitt en hyllest til nytelse, hedensk dyrking, dansemanier og alle raverne der ute. Et rave er et vakkert fristed for tilflukt som fremmer en følelse av nærhet til andre ravere, den elektroniske musikken og omgivelsene sier hun.

Den første dansemanien
Ingvartsen ønsket å forstå hvordan vår forståelse av dansemanier har utviklet seg gjennom forskjellige historier. I middelalderen mente man for eksempel at dansemanier var demonbesettelse og at de ukontrollerte bevegelsene var forårsaket av demoner som hjemsøkte de spastiske kroppene. En forestilling som naturlig nok var gjennomsyret av det strengt kristne verdensbildet som dominerte på den tiden. Hun studerte i detalj et spesielt tilfelle som hendte i den tyske byen Aachen i 1374, etter at en flom ødela store avlinger og folks levebrød i hele regionen.
- I mitt sinn ville hungersnød og frykt for egen overlevelse være nok til å forklare krampene og hvorfor folk begynte å danse på en så nådeløs måte, sier hun i et intervju i Springback Magazine.
Hendelsen i Aachen som Ingvartsen refererer til, er det tidligste eksempel av dansemani man kjenner til. Fenomenet er også referert til som koreomani, satt sammen av det greske ordet choros (dans) og mani.

Dansemani a la 2022
Hundrevis av mennesker begynte å danse og vri kroppene sine ukontrollert i gatene. Voksne som barn dannet sirkler hånd i hånd og oppførte seg som om de hadde mistet fullstendig kontroll over kroppen. De fortsatte å danse i timevis sammen og i vilt delirium, helt til de til slutt kollapset. Noen skal ha kastet seg i Rhinen og druknet seg for å slippe plagene, mens andre døde av dehydrering og utmattelse.

Fenomenet spredte seg opp og ned langs Rhinen, og til byer i Nederland og Belgia. Dansen fikk kallenavnet St. Vitus' dans, etter helgenen St Vitus, som man trodde kunne stoppe dansen.

I Middelalderen mente kirken at de dansende menneskene var besatt av djevelen, mens andre spekulerte i overoppheting av blod. I dag mener forskningen at de spastiske bevegelsene skyldes rugmel som var angrepet av soppen meldrøye. Symptomer på å få i seg meldrøye er forstyrrelser av sentralnervesystemet, kramper, spasmer og mani eller psykose.

Den første dansemanien oppstod i en tid der Rhinområdet slet med dårlige avlinger og stor hungersnød. I tillegg slet Europa med ettervirkningene av Svartedauden som tok livet av mellom 50 og 80 millioner mennesker i Europa.

I dagens uoversiktlige og dramatiske verdensbilde er det kanskje ikke rart om vi fremdeles prøverr å få utløp for innestengt frustrasjon eller sinne gjennom sosiale sammenkomster og fysisk utløp i form av dans. Forestillingen The Dancing Public er et dansemaraton med heftige bevegelser og musikk som oppsummer de særegne pandemiårene 2020-2021

John Waller, forfatter av boken A Time To Dance: A Time To Die, mener at det var det ekstreme psykologiske stresset menneskene sto under som forårsaket den transeliknende dansen, og mener dansemanien skyldes en form for massepsykose. Kanskje er de psykologiske faktorene med trussel om 3. verdenskrig faktorer som gjør at dansemanier i 2022 ikke er helt usannsynlig?