Musikken er alltid i en brytningstid, og 80- tallet var intet unntak. Punkrocken og den relativt nye, elektroniske acid housemusikken sto i skarp kontrast til 80 og 90- tallets popikoner som Madonna og Michael Jacksons mainstream listepop og disco. Men den nye bølgen med elektronisk musikk hadde ingen naturlig scene. Men gikk på Smuget for å danse til Whitney Houston og Bee Gees, ikke til syrete housemusikk. Kanskje var vi mindre verdensvante på 80- og tidlig 90- tallet. Kanskje den sosiale kontrollen står sterkere her i landet enn det vi liker å tenke på. Uansett fant den elektroniske musikken sitt sitt undergrunnsmiljø. Både lovlige og ulovlige ravefester ble arrangert, også i Norge, spesielt på gamle industritomter på Ensjø i Oslo men også på Sjølyst der en ulovlig rave samlet nærmere 4.000 mennesker til et dansefellesskap sommeren 1991. Man måtte gjerne kjenne noen som kjente noen for å få vite om dansefestene som ikke var offentlig aksepterte og som tidlig av politi og media ble stemplet som dopfester. Rave og technomusikk vil fremdeles bli knyttet tett opp til stereotypiske forestillinger om dopfester. Techno er fortsatt uglesett, og det henger igjen fra 90-tallet, uttalte Einar Idsøe Eidsvåg, rådgiver for elektronisk musikk i Music Norway til Aftenposten. – Man har et bilde av at folk oppfører seg rart der. Partydop er i bruk på mange typer fester, men arrangerer man rave lyser det liksom av plakaten.

Men la oss spole frem til 80- tallet da acid house musikken nådde England fra Chicago i USA. Acid var en form for housemusikk som oppstod ut fra synthesizere, spesielt modellen Roland TB-303 BassLine. Musikkformen representerte noe helt nytt, og rytmene fra synthesizerne la grobunn for et internasjonalt dansefenomen som skulle oppstå – raveparties. Tidlig på 90- tallet kunne raveparties samle tusenvis av mennesker som var samlet for, ja hva var det man søkte, ett fellesskap, noe annerledes og ukonvensjonelt eller følelsen av å være del av en motkultur? Med ravens popularitet ble det også raskt av både media og folkeopinionen reist spørsmål rundt anti-sosial oppførsel og narkotikabruk rundt raveparties, noe som ble fulgt opp av politirazziaer og forbud.

Raven gikk under jorda, og man måtte kjenne noen som kjente noen for å få vite om dansefestene som kunne finne sted i nedlagte lagerbygg, tilfluktsrom eller andre lokaler der hundrevis eller tusenvis av dansende mennesker kunne møtes til et fellesskap som ikke var offentlig akseptert.

Så hva er det med det menneskelige fellesskap som er så farlig og så truende?
En problemstilling som dessverre er så alt for aktuell i disse pandemitider, der myndigheter verden over gjør det de kan i mer eller mindre grad, for å holde folk fra hverandre og sørge for sosial spredning og stoppe virusspredning.
Alt som blir forbudt og tvunget til å være hemmelig har et politisk potensiale ved å presse grensene for hva som er tillatt oppførsel sier Mette Ingvartsen i et intervju. Rave-kultur har blitt stemplet som 'apolitisk', men man kan se på den politiske betydningen av behovet for kropper å bevege seg sammen, til technomusikk fortsetter hu.

Sosiologen Stanley Cohen lanserte begrepet moralsk panikk i sin bok Folk Devils and Moral Panics i 1972. Han mener spesielt at den moralske panikken oppstår når media dekker ett bestemt fenomen i så stor og omfattende grad at fenomenet blir oppfattet som et brudd på samfunnskontrakten, eller som en trussel mot våre verdier og moral.

Kroppen som politisk instrument

Men tro endelig ikke at dansefester og dansemani var noe som oppstod på 80- tallet.
Dansemani som fenomen kjenner vi helt tilbake til middelalderen, gjerne beskrevet som et sosialt fenomen der voksne og barn danset til de kollapset av utmattelse eller skader. Eller enda verre, at de døde. I 1374 i den tyske byen Achen skjedde det vi kjenner som det tidligste eksempel av dansemani, selv om forskere er usikre om hva som skyldtes dansemanien, eller choreomani som det også ble kalt.

Hundrevis av mennesker begynte å danse og vri kroppene sine ukontrollert i gatene. Voksne som barn dannet sirkler hånd i hånd og oppførte seg som om de hadde mistet fullstendig kontroll over kroppen og fortsatte å danse i timevis sammen og i vilt delirium, helt til de til slutt kollapset. Noen skal ha kastet seg i Rhinen og druknet seg for å slippe plagene, mens andre døde av dehydrering og utmattelse.

Fenomenet spredte seg opp og ned langs Rhinen og til byer i Nederland og Belgia. Dansen fikk kallenavnet St. Vitus' dans, etter helgenen St Vitus, som man trodde kunne stoppe dansen.

I middelalderen mente kirken at menneskene var besatt av djevelen, mens andre spekulerte i overoppheting av blod. Nyere forskning har antydet at de spastiske bevegelsene skyldes rugmel som var angrepet av soppen meldrøye. Symptomer på å få i seg meldrøye er forstyrrelser av sentralnervesystemet, skramper, spasmer og mani eller psykose.

Den første dansemanien oppstod i en tid der Rhinområdet slet med dårlige avlinger og stor hungersnød. I tillegg slet Europa med ettervirkningene av svartedauden som tok livet av mellom 50 og 80 millioner mennesker i Europa.
John Waller, forfatter av boken A Time To Dance: A Time To Die argumenterer mener at det var det ekstreme psykologiske stresset menneskene sto under, som forårsaket den transeliknende dansen, og mener dansemanien skyldes en form for massepsykose.

Raven gikk under jorda, og man måtte kjenne noen som kjente noen for å få vite om dansefestene som kunne finne sted i nedlagte lagerbygg, tilfluktsrom eller andre lokaler der hundrevis eller tusenvis av dansende mennesker kunne møtes til et fellesskap som ikke var offentlig akseptert.

På 80- tallet nådde acid house musikken England fra Chicago i USA. Acid var en form for housemusikk som oppstod ut fra synthesizere, spesielt modellen Roland TB-303 BassLine. Musikkformen representerte noe helt nytt, og rytmene fra synthesizerne la grobunn for et internasjonalt dansefenomen som skulle oppstå – raveparties. Tidlig på 90- tallet kunne raveparties samle tusenvis av mennesker som var samlet for, ja hva var det man søkte, ett fellesskap, noe annerledes og ukonvensjonelt eller følelsen av å være del av en motkultur? Med ravens popularitet ble det også raskt av både media og folkeopinionen reist spørsmål rundt anti-sosial oppførsel og narkotikabruk rundt raveparties, noe som ble fulgt opp av politirazziaer og forbud.

I 1374 i den tyske byen Achen skjedde det vi kjenner som det tidligste eksempel av dansemani, selv om forskere er usikre om hva som skyldtes dansemanien, eller choreomani som det også ble kalt.

Hundrevis av mennesker begynte å danse og vri kroppene sine ukontrollert i gatene. Voksne som barn dannet sirkler hånd i hånd og oppførte seg som om de hadde mistet fullstendig kontroll over kroppen og fortsatte å danse i timevis sammen og i vilt delirium, helt til de til slutt kollapset. Noen skal ha kastet seg i Rhinen og druknet seg for å slippe plagene, mens andre døde av dehydrering og utmattelse.

Fenomenet spredte seg opp og ned langs Rhinen og til byer i Nederland og Belgia. Dansen fikk kallenavnet St. Vitus' dans, etter helgenen St Vitus, som man trodde kunne stoppe dansen.

I middelalderen mente kirken at menneskene var besatt av djevelen, mens andre spekulerte i overoppheting av blod. Nyere forskning har antydet at de spastiske bevegelsene skyldes rugmel som var angrepet av soppen meldrøye. Symptomer på å få i seg meldrøye er forstyrrelser av sentralnervesystemet, skramper, spasmer og mani eller psykose.

Den første dansemanien oppstod i en tid der Rhinområdet slet med dårlige avlinger og stor hungersnød. I tillegg slet Europa med ettervirkningene av svartedauden som tok livet av mellom 50 og 80 millioner mennesker i Europa.
John Waller, forfatter av boken A Time To Dance: A Time To Die argumenterer mener at det var det ekstreme psykologiske stresset menneskene sto under, som forårsaket den transeliknende dansen, og mener dansemanien skyldes en form for massepsykose.

Hundrevis av mennesker begynte å danse og vri kroppene sine ukontrollert i gatene. Voksne som barn dannet sirkler hånd i hånd og oppførte seg som om de hadde mistet fullstendig kontroll over kroppen og fortsatte å danse i timevis sammen og i vilt delirium, helt til de til slutt kollapset. Noen skal ha kastet seg i Rhinen og druknet seg for å slippe plagene, mens andre døde av dehydrering og utmattelse.

Fenomenet spredte seg opp og ned langs Rhinen og til byer i Nederland og Belgia. Dansen fikk kallenavnet St. Vitus' dans, etter helgenen St Vitus, som man trodde kunne stoppe dansen.

I middelalderen mente kirken at menneskene var besatt av djevelen, mens andre spekulerte i overoppheting av blod. I dag mener forskningen at de spastiske bevegelsene skyldes rugmel som var angrepet av soppen meldrøye. Symptomer på å få i seg meldrøye er forstyrrelser av sentralnervesystemet, kramper, spasmer og mani eller psykose.

Den første dansemanien oppstod i en tid der Rhinområdet slet med dårlige avlinger og stor hungersnød. I tillegg slet Europa med ettervirkningene av svartedauden som tok livet av mellom 50 og 80 millioner mennesker i Europa.
John Waller, forfatter av boken A Time To Dance: A Time To Die argumenterer mener at det var det ekstreme psykologiske stresset menneskene sto under, som forårsaket den transeliknende dansen, og mener dansemanien skyldes en form for massepsykose.