Hva leter du etter?

Hvem er drittsekkene?

Frédérick Gravel om musikk, sameksistens og pessimisme.

5 Some Hope For The Bastards Photo De Stephane Najmanphotoman Avec K De Jong D Albert Toth Alanna Krajeveld F Ducharme D Desjardins J Wright J Major F Gravel

Du har sagt at du skaper dans på samme måten som en komponist komponerer musikk. Er musikken like sterkt til stede i dette nye stykket som tidligere?
Jeg startet arbeidet med å studere rytmen og beaten i første del av Bachs Johannespasjon, som inneholder et helt nydelig ostinat (en akkordgang som gjentas om igjen og om igjen red. anm.) Jeg arbeidet mye med musikaliteten i kroppen og musikalitet i det hele tatt, og hvordan musikk påvirker og jobber seg inn i kroppen. Jeg ser i utgangspunktet på en koreografisk idé som en melodi, og arbeidene mine kan sammenlignes med å lage en konsert. Jeg lager på en måte musikk ved hjelp av dans. Man kan kanskje si at jeg komponerer linjer som danserne framfører med sin egen stemme, i deres egen toneart.
I samarbeidet med komponisten Philippe Brault for eksempel, fant vi fram til gruppa Joy Division som en måte å illustrere idéen om en fest. Ikke et party for å ha det gøy og glemme livets trivialiteter en stakket stund, men en mulighet til å omfavne det vi sliter med og akseptere tragedien. Heller enn å tro på en strålende framtid og endelige løsninger på problemstillinger, bør vi kanskje forholde oss til det stygge i oss selv, vår frykt, og skape og administrere våre felles liv for å finne felles strategier for sameksistens.

Siden forestillingen Gravel Works har du forfulgt mer og mindre den samme idéen som handler om å bringe dansere sammen, utveksle idéer og bygge en forestilling opp sammen med gruppens medlemmer. Hva var det viktigste elementet i diskusjonene deres? Dreide den seg om et spesifikt tema eller konsept?
Jeg liker å arbeide med utgangspunkt i utøvernes ulike nivåer av bevissthet, med hva hun eller han virkelig uttrykker, hva de tror de uttrykker og hva de velger å synliggjøre uten å utøve kontroll over det. Dette gjelder også for karakterene som danserne skaper. Hva er de bevisst, når blir de ført bak lyset? Dette er ikke et konsept, men det skaper en interesse og en motstand i arbeidet.
Hvis vi absolutt må bestemme et tema kan det være noe i retning av vår fattigslige kollektive bevissthet. Den rådende ideologien i samfunnet vektlegger hvor unike vi er, hvordan vi skal «skape» oss selv, hvor klartenkte og ansvarlige vi skal være. Alt dette egenskaper vi i nærmest grotesk grad mangler.

8 Some Hope For The Bastards Photo De Avec D Albert Toth F Tavernini A Kraijeveld F Ducharme

Hvem er «the bastards» i tittelen?
Samfunnet er inne i en regresjon, hvor utviklingen skaper frykt og avsky. Mennesker som har mulighet til å bidra til endring, folk med utdanning, som kan overskue perspektivene i en situasjon, er de samme folka som ser våre forestillinger. Men ingen vet hva de skal gjøre.
Nylig, i et anfall av pessimisme, sa jeg til meg selv at det eneste jeg kan gjøre er å skape vakre og kanskje motiverende arbeider, for kunst kan virkelig være noe stort. Samtidig kan man si at jeg ikke tror på kunsten, at jeg har en kynisk natur. Kanskje det er jeg som er drittsekken i tittelen? Vi er blitt tjenere, lakeier og deltakere i en situasjon vi avskyr. Tittelen refererer til den følelsen, det øyeblikket når jeg føler at jeg er ubrukelig, at det eneste jeg får til er å tilby et ørlite håp til drittsekkene – meg selv inkludert.

Hvordan motstår du fristelsen til å skape forestillinger der disse problemstillingene er mer «in your face», eller forsøke å skape diskusjoner og protest på et eller annet plan?
Jeg har en følelse at jeg forkynner til den frelste. Jeg skulle ønske at vi engasjerte oss i kunst. Hvis det finnes et håp er det å akseptere utfordringene det er å arbeide sammen som en gruppe og at jeg klarer å unngå a skape for den allerede frelste. Jeg har startet en gruppe som kalles Les Chorégraphes anonymes som har som oppgave å diskutere uløste problemer i konteksten av dans. Målsettingen er ikke å bli enige, men å forsøke å forstå den enkelte deltakerens kunstneriske utgangspunkt, å skape sammen slik at vi bedre kan respondere på det som skjer, å forstå og gi stemme til hvordan vi erfarer ulike situasjoner i samfunnet rundt oss. Målsettingen er ikke å skrive et manifest, men å hjelpe oss til å tenke. For meg er tenkning vevd sammen med engasjement.

Some Hope for the Bastards, 23.–25. August

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus