Hva leter du etter?

Opphøyd improvisasjon

Forestillingen A Love Supreme er et samarbeid mellom koreografene Salva Sanchis og Anne Teresa de Keersmaeker og hennes kompani Rosas, og er basert på det berømte musikkalbumet til John Coltrane ved samme navn.

rosas_2019_alovesupreme_photo-Anne Van Aerschot2.jpg

Den hadde opprinnelig premiere i 2005, men fikk nypremiere i 2017 som en kvartett med fire unge, mannlige dansere. Sanchis og De Keersmaeker møttes gjennom sin felles fascinasjon for dette stykket musikk, og hvordan det tar i bruk en tilsynelatende enkel musikalsk struktur som gir rom for stor improvisatorisk frihet. Koreografene ønsket å ta utfordringen med å oversette denne friheten direkte til dansen og blander sammen improvisasjon og satt materiale.

A Love Supreme er en suite i fire deler komponert av den berømte amerikanske saksofonisten og komponisten John Coltrane. Den ble spilt inn i løpet av en kveld med John Coltrane på saksofon, McCoy Tyner på piano, Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer for plateselskapet Impulse i desember 1964. Da den ble gitt ut i februar 1965 ble den en umiddelbar hit. A Love Supreme var Coltrane sin hyllest til det guddommelige og traff tidsånden med temaer som universell kjærlighet og spirituell bevissthet. Musikken kjennetegnes av en sammenhengende og gjennomgående balanse av komposisjon, improvisasjon, form og energi. Den tar i bruk av alle slags sjangre som kvartetten lot seg inspirere av, som afrikansk polyrytme, modal jazz, østens folkemusikk, frijazz, beebop, blues og gospelmusikk. I ettertid har musikken blitt kalt spirituell jazz.

Den belgiske koreografen Anne Teresa de Keersmaeker studerte ikke dans før siste året på videregående skole, før det studerte hun musikk. Samspillet mellom dans og musikk er selve drivkraften i arbeidet hennes. Hun slo igjennom med sin andre koreografi Fase i 1982, og denne suksessen gjorde oppstarten av kompaniet Rosas mulig. Da Rosas danst Rosas kom i 1983 ble dette gjennombruddet for kompaniet, forestillinga fikk blant annet Bessie-prisen for både lysdesign og koreografi i New York i 1987. Rosas ble støttet av Kaaitheater i Brussel gjennom hele 80-tallet og i 1992 ble kompaniet invitert til en langvarig residens ved Brussels kongelige operahus De Munt/La Monnaie. Ved begynnelsen av dette oppholdet satte de Keersmaeker seg tre mål: å intensivere forholdet mellom dans og musikk, å bygge et repertoar og å lansere en danseskole. Sistnevnte mål ble nådd i 1995 da Rosas og La Monnaie lanserte en ny internasjonal skole for samtidsdans i Brussel, kalt P.A.R.T.S.: Performing Arts Research & Training Studios. Her blir seksti studenter fra 25 ulike land trent over en treårs periode, av mer enn femti ulike lærere. De Keersmaeker har gjennom sitt kompani koreografert over førti forestillinger, turnert over hele verden og vunnet en rekke priser.

rosas_2019_alovesupreme_photo-Anne Van Aerschot9.jpg

Salva Sanchis er en spansk danser, koreograf og pedagog. Han gikk ut av skolen P.A.R.T.S. som første kull i 1998, og har siden produsert over et tjuetalls helaftens forestillinger. De karakteriseres av nettopp dialogen mellom improvisasjon og satt materiale, og har ofte en uttalt link mellom dans og musikk. I 2003 ble Sanchis med i Rosas som danser spesifikt for forestillingen Bitches Brew / Tacoma Narrows. Dette ledet til et koreografisk samarbeid med de Keersmaeker gjennom prosjektene Desh i 2004 og aktuelle A Love Supreme i 2005. Rosas produserte også flere av Sanchis egne produksjoner etter dette. Han underviser jevnlig ved en rekke skole i Europa og var fra 2007-2019 kunstnerisk leder for Kunst/Werk sammen med koreografen Marc Vanrunxt.

I følge Sanchis er improvisasjon ikke en stil eller et estetisk valg, men en metode for å få seg selv til å danse. I et improvisatorisk arbeid er det hans oppgave som koreograf å bidra med rammer for danserne. For ham handler dette mer om å gi danserne en retning heller enn å begrense deres frihet.

Han ønsker å improvisere på en slik måte at publikum opplever hver bevegelse som den eneste mulige bevegelse. Bevegelser som oppleves som klare, presise og nesten forutbestemte, samtidig som han gjør akkurat det hans selv vil.

De Keersmaeker trekker fram balansen man må ha mellom kreativitet og mottakelighet, mellom å snakke og lytte, når man improviserer. Hun er kjent for minimalistiske og stramme strukturer for bevegelse i sine forestillinger. I følge henne er det å danse i en stram struktur som å zoome inn på en millimeter av plass til å manøvrere på mens man danser, for så å oppleve at det åpner seg et enormt rom med uendelige muligheter og variasjoner.

I forestillingen A Love Supreme danser de fire utøverne en duett med hver av de fire instrumentene.

I de tre første delene har Sanchis skrevet ut dansernes fraser utifra de musikalske hovedtemaene, dette utgjør råmaterialet som danserne improviserer over. Den siste delen av suiten, Psalm, ble til ved at Coltrane skrev en bønn og brukte hver bokstav til å skape melodien. Koreografene har brukt samme metode og oversatt hver eneste note til en bevegelse. Den spirituelle dimensjonen i Coltranes musikk følges opp koreografisk gjennom dansernes forsøk på å motarbeide tyngdekraften, i følge de Keersmaeker. Det opphøyde eller guddommelige er til stede idet de strekker seg oppover, mot himmelen, før de kommer tilbake ned på bakken igjen.

Kilder:

https://www.dansenshus.com/art...

https://www.impulstanz.com/en/...

https://www.rosas.be/en/8-anne...

Rosas, 26.–30. november

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus