Hva leter du etter?

Mer om forestillingen - The Dead Live On in Our Dreams

0 Foto Tale Hendnes 2 33

Det virker som det finnes like mange realiteter som mennesker. Ingen har rett til å fortelle noen hva som er rett og galt. Alle har rett til sin egen realitetsforståelse. Det virker som det mangler en felles etisk og moralsk diskusjon i samfunnet, som om alt privatiseres. Distansen mellom oss er blitt stadig større. Samtidig blir verden mindre og mindre. Vi er flere og flere, og vi har derfor mindre plass og færre ressurser å dele. Så vi må dele mer, vi må være nærme hverandre, vi må sameksistere. Vi trenger å skape situasjoner hvor vi som medborgere velger aktivt å gå i dialog med hverandre. Scenekunsten har en funksjon overfor disse utfordringene. Impure Company vil tilby rom for å dele og prøve ut forskjellige realiteter.

Biografisk tilnærming
Jeg har alltid jobbet biografisk. Derfor er bakgrunnen min med i alle arbeidene mine. Likevel setter jeg aldri de private historiene i sentrum. Jeg anvender det personlige for å gå i dialog med tiden og er i samtale med min omverden, for slik å få frem almen relevans i kunsten. Akkurat som tiden endrer seg er det forskjellig hva som er viktig å vektlegge fra egen bakgrunn som koreograf og danser. Hva jeg trekker frem påvirkes av kultur, mentalitet og samfunnstendensene. Historisk har tidligere koreografier reflektert min oppveksten i krig, og at jeg som asylbarn kom til Norge alene. Dette førte til at Impure Companys arbeider handlet om vold, død, makt og kjærlighet. I dag er det andre aspekter som er viktige å vektlegge fra min bakgrunn. Jeg har nå vært i Norge i 31 år. Jeg er integrert, jeg kan språket og kulturen lever i meg. Jeg har en stemme i offentligheten, og jeg har en høy posisjon i kunstverden. Men det viktigste er at jeg aldri kunne utrettet det jeg har gjort uten alle som har stått rundt meg og ikke minst mot meg. Det er det som er inspirasjonen og drivkraften bak prosjektene nå: aktiv kamp mot fordomsfullhet, sammenkomst og imøtekommenhet. Hvordan folk står sammen. Hvor mye dialog, konfrontasjon og vilje som skal til for at forståelse av den andres realitet skal oppstå.

Forskjellig hver gang
The Dead Live On in Our Dreams er et laboratorium og en forskningsprosess som strekker seg over fire år. I dette verket går jeg tilbake til å skape solo, og til å være både danser og koreograf. Noen ganger inviteres også andre kunstnere inn i prosessen slik at noen visninger vil ha flere utøvere, men gjennomgående er alle forestillingene med de iranske musikerne Arash Moradi og Mehdi Bagheri.

Forestillingen vil vises på forskjellige steder, i mange byer og land fordi den følger meg gjennom det store nettverk jeg har opparbeidet meg. Verket har en visningsform av konstant forandring og bevegelse; det får like mange versjoner som visninger. Metodisk arbeides forestillingene frem i studio en måned hvert halvår som et grunnlagsmateriale jeg tilpasser de forskjellige visningsstedene ut fra møtet med stedet, menneskene der og kunstnerne som blir invitert inn, i en par dagers arbeidstid hos hver co-produsent.

Musikk som scenografi
Musikken som skapes på scenen er en videreutvikling av grunnprinsipper i mitt bevegelsesmateriale; fall, falle ut, falle ned, falle opp, falle bort. Tunge hofter som presser knærne til å bøye seg, føtter som suger til seg gulvet, kroppen som kastes ut i det store rommet og som samler seg sammen og står i ro, nakken som holder hodet og bænger det i alle retninger. Jeg er interessert i denne utforskningen i å kaste meg selv foran publikum, å skape mens jeg blir sett og utsette meg for kontinuerlig og spontan kritikk. En målsetning er at musikken vil være som en scenografi. Den skal påvirke fysikken, fantasien og valgene jeg tar, og bevegelsene skal gi musikken motstand. Musikken vil slik være i kroppen og en vegg å kaste kroppen mot. Den persiske musikken vil representerer et sted (et annet sted) og også skape et sted: stedet vi som kunstnere og publikum er sammen i tiden forestillingen varer. Musikken vil være live. Utforskningen vil blant annet gå ut på å skape bevegelsesmateriale fra å møte meg selv gjennom musikken; å gå tilbake til noe som er så fjernt at det er et minne nær sagt som en poesi. Dette handler om å gå dypere inn i strukturene og logikken i måten den persiske musikken komponeres og hvordan poesien i denne musikktradisjonen fortelles.

Persisk historiefortelling
Den persiske musikken er bygd på faste fraser som læres fra mester til student. Når du mestrer disse frasene kan improvisering starte. Samtidig har disse frasene direkte utspring fra persisk poesi. Et dikt kan være et grunnlag for en frase.

Formatet på forestillingen er inspirert fra persisk historiefortelling. Man forteller en tematikk og bygger det som en historie som beveger seg mellom fortid, nåtid og fantasi. Når historiefortellingene finner sted på ulike plasser er det de inviterte kunstnerne fra dette stedet som får fortelle sin historie. Verket er slik en moderne versjon av middelalderens trubadur som reiste rundt og fikk fortellingene på stedet frem. Dette er inspirert av Shânâmeh (Kongens brev) som er en persisk bok av Ferdousi som samlet alle de persiske historiene etter den islamske erobringen av Persia (Iran).

Den kunstneriske målsetningen for hver forestilling er at publikum opplever verket som en møteplass. At de erfarer hva det innebærer på et individuelt plan å utsette seg for empatisk å minnes fortid og oppleve nostalgi.

Hooman Sharifi, oktober 2018


The Dead Live On in Our Dreams, 28.–31. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus