Hva leter du etter?

Koreografisk familiebegivenhet

For Gregory Maqoma, koreografen bak Via Kanana, er koreografi en familiebegivenhet. Møt ham i samtale med Thomas «Talawa» Prestø.

Jh Via Kanana Text On 8 1000
Fra forestillingen Via Kanana

I Norge har diskusjoner rast om avkolonialisering av akademia: Senere denne måneden arrangerer Kulturrådet et seminar om avkolonialisering av scenen, i mediene har det gått en het diskusjon om rasisme i Store Norske Leksikon, Tabanka har hatt en første urpremiere på Dansen Hus hvor blant annet også Norges koloniale historie og hvordan den påvirker svarte kropper fremdeles, ble tatt opp. Fremgang og tilbakesteg samtidig. Status Quo sin evige runddans. Da kan du forestille deg hvor lykkelig jeg ble da jeg fikk høre at et verk av den sørafrikanske koreografen Gregory Maqomas skulle komme til Norge, og det med Via Kathlong - et kraftsenter av bevegelse. For det er bevegelse vi trenger og programmeringen av denne forestillingen er, for meg iallefall, et tegn på fremskritt og at vi i Norge er i ferd med å utvikle et mer robust og spennende kunstfelt.

Jeg har fulgt med på Gregory Maqoma siden 1999 da han startet sitt eget dansekompani. Jeg visste om ham før det gjennom min bestefar, som gjorde forretninger i Sør-Afrika, blant andre med Mandela vedrørende noen byggeprosjekter. Bestefar har alltid vært opptatt av kunst og kultur. Han var min første lærer i Afrikansk og Karibisk dans, og introduserte meg for sentrale skikkelser i afrodiasporisk kunst som Katherine Dunham, Pearl Primus, Maya Angelou og Toni Morrison. Jeg er oppvokst i Nittedal, som har en historie med nynazister både i gatene og i kommunehusene.

Det var etter voldelige sammenstøt med voksne nynazister at jeg flyttet til Spania for å bo med min karibiske bestefar. Min karibiske kulturarv ble en aktiv del av metodikken han benyttet seg av for å bygge meg opp igjen etter disse sammenstøtene. Påstandene som media nå kommer med om at det er noe nytt å se nynazister i gatene er ikke bare dårlig journalistikk, men også uredelig. Det er hovedsakelig gjennom kunst at dette har blitt tatt opp, i USA såvel som her hjemme i Norge: Camara Joof gjennom hennes bøker og forestillingen Pavlovs Tispe, og blant annet både Asta Lydersen i hennes bok Afropolitt, og Tabanka gjennom sine forestillinger. Det må også her nevnes at Balloo (også kalt Benjamin Hermansen) var i et aktivt Hip Hop miljø som har laget en rekke tekster om dette.

Gregory Maqoma var en av mine første møter med en kunstner som karismatisk, uredd, vakkert og utrettelig har brukt kunst som et virkemiddel for å belyse og behandle urett. Gregory er drevet av sin oppvekst under Sør-Afrikas Apartheid, og sitt virke i et land preget av både håp og skuffelse. Paradokser er ikke ukjent for kunsten.

Greg2
Foto: Marijke Willems

Post-apartheid dans
Danseverden er meget glad i sine «post»-begreper, og Gregory Maqoma sitt virke blir i bøker beskrevet som «post-apartheid» arbeid. På mange måter stemmer dette. Et kompani som hans ville ikke kunne eksistert under den forkrøplende korrupsjonen som apartheid var. Samtidig bærer arbeidet preg av den motstanden, den kraften, den myndigheten som melaninrike sørafrikanere har hatt både før, underveis og etter Apartheid. Denne uretten fortsetter, og det er blant annet denne korrupsjonen som Via Kanana (the promised land) tar opp.

Hvorfor er det viktig at sørafrikansk dans vises i Europa?
Tabanka oppstod ut fra et behov for å løfte frem underfortalte og feilsiterte historier i Norge. Gregory Maqoma har i Afrika vært en slik tydelig stemme, som har løftet frem historier og virkeligheter i post-apartheid Sør Afrika, i Europa og USA. Hans kompani Vuyani er Sør-Afrikas eneste fulltids kompani med melaninrike afrikanske utøvere. Tabanka er skandinavias eneste i tilsvarende kategori. Gregory var, naturlig nok, tidlig en stor inspirasjonskilde og en relevant forgjenger og mentor for mange av oss i vårt felt.

Det sier seg selv at vi hadde mye å prate om. Vi hadde knapt kommet to minutter inn i vår skypesamtale før vi begynte å diskutere politikken som ligger i hvor man får opptre og hvem som får fortelle historien. Gregory starter engasjert:

- Det er selvfølgelig en økonomisk grunn til hvorfor det er viktig for sørafrikanske kunstnere som Via Kanana å få spille i Europa. Det åpner opp utallige nye muligheter, og tillater dem også å gi tilbake til de områdene som de henter sin kraft og inspirasjon fra. Jeg vet om to i kompaniet som allerede har oppgradert hvordan deres bestemødre bor. De har aldri før hatt en mulighet til å kunne bidra på denne måten. Samtidig er det nødvendig å ikke underkjenne de andre årsakene til at det er viktig at utøverne kommer seg ut i verden. Det er de som skal kommunisere de nære realitetene deres på scenen. Deres historier skal ikke forvrenges av media. De skal få velge hva de ønsker at publikum skal se og høre. Fra egen stemme,skaper de en diskurs,og en dialog,som ikke er bestemt av BBC og CNN, men utøvernes egen virkelighet. Dette er viktig.
Jeg ble invitert av den sørafrikanske ambassaden i Norge i 2007, med soloen min Beautiful Me. Etter forestillingen var det en ettersnakk med spørsmål og svar, for blant annet studenter. Jeg husker at jeg da også ble spurt om hva jeg tenkte om at mine verk kontinuerlig blir spilt i Europa og USA mer enn de blir fremført på det afrikanske kontinentet. Mine verk er et direkte svar til koloniale makter og deres bruk av denne makten. Kolonienes undertrykking. Det er en samtale som må skje, fra min kropp, våre kropper, de kroppene som har kjent på det, og de kroppene som fortsatt er undertrykte. Vesten er det riktige stedet for disse kunstverkene. Det er spesielt der vi må prate om makt og hvordan makt forskyves. Det er her vi må ha en samtale om hvorfor blant annet afrikanere vil til Europa og til Vesten. Vi ble tvunget til å kle oss vestlig, spise vestlig, prate vestlig, se på vestlig tv, lese vestlige bøker og få oss vestlige utdannelser. Selvfølgelig ser vi på oss selv som deler av Vesten. Men makten er skjevfordelt. Forståelsen og empatien også. Via Kanana handler også om kolonial undertrykking. Afrikanske land sliter med korrupsjon nå, på grunn av kolonienes undertrykking. Kolonialisering er en gjennomkorrupt praksis. Koloniale styringsformer er i sin natur korrupte. Rasisme er også noe som er gjennomgående og iboende er korrupt. Korrupsjonen som vi må hanskes med er et direkte resultat av at både vi og våre ledere må leve i og jobbe innenfor et system som kommer fra denne korrupte arven. Vi er vokst opp i den og må dekonstruere den. Dette kan bare skje i dialog med de stedene som fortsetter å forskyve makt og ansvar.
De unge er i en egen revolusjon. De har hastverk, en deadline og gjør det tydelig at vi er i handlingens time. De har ikke tid til å vente. De vet og kjenner fattigdommens realiteter. De vet hvilken innvirkning korrupsjon har på folkets og de unges liv. For å kunne helbrede fattigdom, må vi også helbrede landet og folket for korrupsjon. De unge i Via Kanana løfter frem og konfronterer sin egen frykt. Dette er viktig, og kan ikke gjøres av noen andre.

Denne tankerekken til Gregory kan jeg følge. Det er helt i tråd med hvorfor vi gjør det vi gjør i Tabanka. Hvorfor vi mener det er viktig at nettopp vi fortellerhistoriene på vår måte. De skal fortelles med vår stemme og våre kropper, først. Tabanka har et meget heterogent og blandet publikum, sosioøkonomisk, kulturelt og etnisk. Vi diskuterer derfor ofte hvem det er viktig at sitter i publikum og spør oss spørsmål som: Hvordan påvirkes det kunstneriske av hvem som sitter i publikum? Hvordan forandrer dette selve kunstverket, og gjør det det?

Det jeg tenkte på mens Gregory forteller er: Hvorfor er det viktig at denne forestillingen turnerer Europa? De fleste slike større oppsetninger, med Afrikansk kunst, fremvises for nettopp amerikanere og europeere og får sjeldent turnert Afrika i like stor grad. Jeg spør Gregory hva hans tanker rundt dette er. Jeg får et svar som overrasker meg der Norge er en del av svaret hans:Det er forfriskende klar tale fra Gregory. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har jobbet med rasisme og diskriminering, samt dekolonialisering i snart to tiår. Samtidig har Gregory et noe annet syn. Et tankevekkende et. Jeg har sjeldent satt hele likhetstegn mellom kolonialisering og korrupsjon, og mellom rasisme og korrupsjon. Allikevel: Etter at han sa det så tydelig, kan jeg ikke komme på et eneste godt argument for hvorfor ikke disse likhetstegnene skal stå der. Rasisme og kolonialisering er ikke mulig uten korrupsjon. Ingen av disse praksisene kan opprettholdes i et redelig system. Dette lover godt for den videre samtalen. Kjedelig vil den iallefall ikke være.

Gregory Maqoma var her i 2007 med forestillingen Beautiful Me. Her er en sak fra Scenekunst.no

Via Katlhong - Via Kanana
Fra forestillingen Via Kanana av kompaniet Via Katlehong - Foto: Christian Ganet

Fordypet i den kunstneriske prosessen
Som del av prosessen med å lage Via Kanana, dro Gregory Maqoma til Kathlong, townshipen som danserne og kompaniet Via Kathlong hører hjemme i. For ham var det viktig å få en feeling av hvordan det var der. Å kjenne på befolkningens puls, bekymringer og deres nære utfordringer. Gregory er opptatt av representasjon og narrativ. Oppholdene i Kathlong vekket minner fra hans egen oppvekst i en annen township.

- Jeg ville jobbe hos dem, lære dem å kjenne. Jeg ønsket å bevare deres egen stil, deres autoritet og observasjoner av deres nære og fjerne verden. Jeg ønsket ikke å overstyre noens identitet, men å tilføre den noe, det jeg har å gi, kunstnerisk. Det var viktig for meg å jobbe tett med dem, i deres eget nærmiljø. Resultatet er et kollektiv av personlige innganger og historier som har formet seg rundt våre felles bekymringer om, demokrati og hva det betyr for vårt land. Post- Apartheid Sør Afrika. Hva har blitt lovet? Hvilke friheter har vi fått? Det er grunnen til at tittelen på verket ble Via Kanana (det lovede land). Jeg var opptatt av å få frem hva dette «lovede landet» representerte og kan være, for oss. Vår formening av håp og frihet. Jeg ønsker å isolere den korrupte åren, det elementet som forpurrer helheten. Hvem gjør systemet korrupt? Hvordan påvirker det oss som mennesker? Hvordan påvirker det måten vi ser på fremtiden? Hvordan forstår vi den? Fortiden også, for den saks skyld.

Gregory stirrer dypt inn i skypeskjermen mens han sier dette. Hvert ord er tydelig overveid, og gjennomtenkt. Leveransen er med en dobbel undertone av humor og livsglede, og med den samme tyngde og gravitas som var å høre da Nelson Mandela talte. Dette er ikke noe Gregory tar lett på. Det er tydelig at han finner glede og inspirasjon, så vel som frustrasjon og sorg. Dette paradokset har vist seg gjeldende som overlevelse og virkelighet for folk med afrikansk herkomst verden over. Humanitet mot alle odds er i den «svarte» verden, blitt en estetikk i seg selv. Alle steder hvor koloniens og rasismenskorrupsjon har nådd frem.

Via Katlehong Via Kanana
Fra forestillingen Via Kanana av det sørafrikanske kompaniet Via Katlehong. Forestillingen har premiere fredag 25. januar på Dansens Hus i Oslo. - Foto: Christian Ganet

Koreografisk samarbeid
Gregory sin koreografiske tilnærming bærer preg av kollaborativ innsats. Han ser på sitt kompani som en familie, en landsby. Denne tankegangen er kjent for meg. Tabanka er på mange måter det samme. Dette har nok både med at kompaniene begge har røtter i den afrikanske tankeverden, som har et intrikat kulturelt system for en utvidet familietankegang. Det må nok også ses i relasjon til kompanier og kunst som oppstår under trykk. Judson-kirkens postmodernister, Horton-kompaniet og mange andre som har kjempet for en forandring bærer også preg av liknende tankemåter.

Gregory er vokst opp under Sør-Afrikas apartheid. Han har sett autoritet bli misbrukt. Han er tydelig på at dette har gjort ham svært bevisst sin rolle som koreograf og leder. Han er opptatt av at selv den minste stemme skal komme frem. Han er åpen om at han noen ganger setter foten ned, og at han tillater seg å kjempe for ideer som han virkelig har tro på. Dette er mulig i et demokrati som fungerer. Han tar sin lederrolle seriøst, og er tydelig på at det er en ære, et ansvar og at det må bygge på gjensidig tillit.

- Det er en ånd av gjensidig bidrag. En familieånd i Vuyani (Gregory sitt eget kompani). Som koreograf, også i andre produksjoner, forstår jeg at mine drømmer, ideer og tanker bare kan realiseres gjennom «familien». Vi diskuterer ofte ideer og tanker mens vi deler et måltid. Jeg er en katalysator, jeg prøver å sette sammen setninger, men det er familien, danserne og de andre i produksjonen som fyller inn tomrommene og som skaper en helhet. Koreografi for meg er en familiebegivenhet! Jeg tror å koreografere ville vært en meget ensom geskjeft om jeg var en av dem som bare sto foran og dikterte alt. Jeg kommer fra et hjem hvor min far var familiens overhode. Vi diskuterte allikevel alt, og han lyttet til oss alle. Hans jobb var å navigere mellom alle de ulike interessene og mulighetene, og finne frem til det som ivaretok oss alle, som en familie. Det er mulig å drive et kompani på en liknende måt.

Pantsula og kroppen som operativ drivkraft
Via Katlehong er på mange måter ansett som Pantsulaens ambassadører. Rytmisk, jordet, tung og lett samtidig, bærer denne stilen i seg den livskraften som har tillatt et helt folk å stå imot det umenneskelige. Lek og myndighet er ofte i en tett relasjon under trykk.
Pantsula-stilen er i seg selv en form som oppstod under apartheid. Det er en blanding av bevegelser og rytmer fra mange ulike folkegrupper som samlet seg i Townshipene rundt storbyene. I likhet med «trykk-koker stilene» som har oppstått i Karibia av at ulike afrikanske folkegrupper ble samlet og satt i en felles trykket situasjon, bærer stilen preg av livskraft, økt estetikk, og driv. Pantsula utviklet seg fort til å bli en metode for å utøve samfunnskommentarer i Sør-Afrika og formen har opp igjennom årene gått gjennom flere forandringer, i tråd med landets skiftende politiske strømninger. Gregory utdyper:
- Pantsula-dansere er trent av selve kulturen, av livet og måten de lever på. Pantsula var originalt en stil som var påvirket av klassetilhørighet. I noen samfunnsjikt gjorde Pantsula deg kul. Det var en assosiert klesstil. Det kan sammenliknes med locking og den tilhørende estetikken som kom før den, fra jazz. På 70- og 80-tallet gikk Pantsula gjennom en større forandring. Det ble økt fokus på fot-arbeid og kjapphet. Samtidig ble det mer og mer revolusjon og motstand i sjangeren. Det bar med seg folkets håp og skuffelse. Unge brukte stilen mer og mer for å si noe om deres forhold til deres omgivelser og situasjon. Det kan kanskje sammenliknes med Hip Hop i dens mer revolusjonerende former.

Kjent fra Beyionce
Pantsula-stilen ble for noen kjent i Beyonce sin musikkvideo Who Run the World. Der danser hun Pantsula sammen med noen dansere fra Mosambik. Det ble mye oppstyr rundt videoen fordi opphavsdanserne ikke ble kreditert som koreografer, og det kom tydelig frem at Beyonce og hennes team først prøvde å ta bevegelsene fra YouTube, uten dansernes samtykke. Dette skjer ofte med afrikanske og «svarte» dansere og deres kreativitet. I 2019 har det blant annet vært het diskusjon rundt videospillet Forthnight og en rekke afro-amerikanske populære dansebevegelser. Det var faktisk en video som Tabanka lastet opp som først spredde Beyonces “lån” av Pantsula på nett. Vi tok Tofu Tofu, de originale koreografenes video, og kryssklippet det med den identiske koreografien i Beyonce sin nylanserte video. På få timer var den kryssklipte videoen delt over 20 000 ganger, og innboksen var rødglødende. Det førte til en viktig internasjonal diskusjon om opphavsrett, riktig kreditering og appropriasjon.
Få i Norge er klar over at afrikanske og asiatiske artister også systematisk ikke bare blir “lånt” fra, men at de også subsidierer Norge og andre vestlige artister. Europeiske sentrale interesseorganisasjoner for artister, betaler bare ut til land som de mener har godkjente organisasjoner som tilsvarer TONO og GRAMO. Der de ikke har slike organisasjoner å sende pengene til, blir pengene fordelt blant europeiske artister. Slik bidrar afrikanske og asiatiske artister med å subsidiere vestlige kunstnere. Dette var blant ett av flere tema som ble tatt opp under Oslo World Festivalens seminarer i 2017.

Pantsula i Norge
I Norge har fot-arbeid og noen bevegelser fra sjangeren funnet veien inn i norske house dansetimer i en uttømt appropriert form. House dansere fra hele Europa ser til Sør-Afrika, Pantsula og den relaterte stilen Jaiva for inspirasjon og kreativitet. Mye av den musikken som populært kalles «African House» er i realiteten Jaiva- og Pantsula-musikk. Dansens Hus arrangerer i forbindelse med denne forestillingen også en workshop, og jeg håper at så mange dansere som mulig fra disse miljøene vil hoppe på sjansen til å få bevegelsene direkte fra kilden.

Greg Pic By Marijke Willems
Foto: Marijke Willems

Den afrikanske kroppen
I likhet med Tabanka er de fleste av danserne i Via Kathlong og i Gregory Maqomas eget Vuyani Dance Theatre trent utenfor institusjoner for «vestlig dans». Dette har å gjøre med “vestlige dansesjangres” historiske behandling av den svarte kroppen. De sjangrene har ikke de samme bevegelsestekniske kvalitetene og tilnærmingene som afrikansk estetikk benytter seg av. De har ofte en kolonialistisk historikk og tilnærming som gjør de vanskelig forenelig med dekoloniale praksiser. I det minste uten større oppgjør. Misty Copeland er internasjonalt kjent, ikke bare fordi hun er en meget dyktig danser, men fordi hun er blant de ytterst få melaninrike prima ballerinaer og solister i ballettens lange internasjonale historie. Gregory utdyper hva han ser etter i eget kompani:

-Når jeg ser etter dansere, ser jeg etter de som har en høy «stemme». De som har noe på hjertet. Jeg ser etter historiefortellere. Folk med en tydelig historie og en identitet. Både de som vet og de som enda ikke har oppdaget hvilken utrolig kulturarv de bærer på. Vi ser etter de som vil oppdage noe unikt ved seg selv. Når jeg holder audition ser jeg aldri etter noen spesifikke, altså som i en tydelig typecasting. Jeg prøver å tilnærme meg dem åpent. Jeg prøver både åse hva danserne har å gi, men også hva jeg kan gi dem. Det må være gjensidighet.


Kropp som arkiv
Det er spennende hvilke likheter vi opplever, vi som jobber innenfor samme sjanger. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har få som jobber innenfor det samme som meg (i samme sjanger) å diskutere med her i Norge. Å ha en unnskyldning til å skype med en levende legende, og å bli ansett som en kollega er overhodet ikke å forakte. Jeg skriver ned alt han sier, og har også på opptak på mobilen, samt har satt skjermen til å ta opptak av seg selv. Her skal ikke ett ord gå til spille, og her skal det skrives artikkel. Jeg må innrømme at det også er en unik mulighet til å dele denne levende legenden med mine elever, sørge for at samtalen blir foreviget. Gregory var entusiastisk og engasjert og var glad for at han kunne være til inspirasjon for diasporaen. Han fortsetter:

- Utgangspunktet for mine koreografier er alltid kroppen. Den kroppen eller de kroppene jeg jobber med. En kropp har sin egen historie, hva den har klart å arkivere over tid. Dette arkivet påvirker dens historie, dens fortellerstil, identitet og dannelse. Personlig tar jeg utgangspunkt i det jeg opplever som pulsen. Den indre pulsen, den som driver rytmen og kroppen. Jeg vokste opp i en township like ved et hotell. Der danset folk sine ulike tradisjonsdanser fra ulike deler av landet. De fant trøst i dansene, fra hjemlengsel, fra tap og fra usikkerhet rundt egen fremtid. Det var deres måte å reflektere om samfunnet og deres situasjon. Kroppens svette, rytmene som hamres inn i bakken, hva vi spiser, lukter, hører. Alt det er i kroppene våre. Det er all den driven som jeg trenger! Formen kommer i annen rekke. Kroppen er alltid sjåføren. Jeg har selvfølgelig i min lange karriere vært i kontakt med mye «vestlig» dans og «vestlig» teknikk. Det er mye å hente der. Likevel er min kulturarv, mine forfedres og formødres erfaringer så mye sterkere og tydeligere for meg. Den kraften jeg finner her overgår alt annet. Jeg jobber med å løfte frem den skjønnheten som er å finne her, å vise frem og bidra med hva denne arven har å gi oss, som mennesker, som verden.

Via Katlehong Via Kanana
Foto: Christian Ganet

Afrofuturisme og afrikansk mobilitet
Vi har pratet lenge nå. Nesten to timer. Tiden har flydd. Jeg ser på klokka og tenker at jeg må komme med et avsluttende spørsmål. Jeg vet at Gregory må videre til ambassaden. Han er kanskje en levende legende med et sterkt virke, men han er allikevel en svart mann i Sør-Afrika. Han har i flere dager jobbet med å skaffe seg visum. Han skal igjen hit, til vesten, for å berike vårt kulturliv, om han får lov da. Jeg kjenner til denne problemstillingen. Tabanka er et norsk kompani. Det er lett å tro at man da har tilgang på alle de goder det bærer med seg. Vi har for de fleste et meget sterkt pass. Det er om man ikke er født i 20 Afrikanske og 10 Asiatiske utkårede land. Da vil selv det norske passet ditt beskrive ditt fødested som «ukjent» og det blir like «ukjent» om det vil være mulig å få visum for å reise til blant annet USA. Tabanka har måttet takke nei til flere internasjonale oppdrag nettopp av denne grunn. Det er mer enn farge og kulturarv som forener den globale afrikanske landsbyen. Det er en rikdom med annenrangs opplevelser å dele. Jeg spør Gregory om hva han mener om afrofuturisme og hvordan han mener dette relaterer seg til Via Kanana. Afrofuturisme er etterhvert kjent i Norge. Det har vært tema under Oslo World, det har blitt pratet om i en rekke kunstverk, samt at mange fikk med seg filmen Black Panther som regnes som et Afrofuturistisk verk.

- Fremtiden er i all høyeste grad preget både av hva vi sår og hva vi høster i dag. Det er urett som har skjedd og urett som vi vedlikeholder. Vi bor i post-humanismens tid. Våre ledere er ikke valgt på bakgrunn av deres evner til å lede verden. De er ledere som setter menneskeheten sist. Medmenneskelighet er ikke lenger viktig. Makt er det som er viktig for vår tids ledere. Utøvelsen av makt. Vi ser det her, vi ser det i USA, i Russland, i Brasil. Jeg synes det er skumle tider vi lever i. Vår tid er en trussel for oss, og for kommende generasjoner. Vi må ledes av folk som setter oss og våre etterkommere først, ikke deres egen makt. Dette er korrupsjon, og noen av oss har valgt det. Via Kanana er en refleksjon over vår tids status quo. Forestillingen bruker sterke visuelle grep for å få dette frem. Vi bruker skygger og forvrengte bilder. Disse bildene er både hvem vi har vært i fortiden og hvem vi er i fremtiden. Det er det vi må diskutere. Om det er noe jeg håper Norge sitter igjen med etter forestillingen er den en dialog om dette, og et behov for å handle, for å gjøre noe, nå!
Slagordet til Tabanka er «Ancient Power - Modern Use». Det handler om å lære fra fortiden for å bygge en bedre fremtid. «Make America Great Again» er et utsagn som ikke gir mening for de fleste Afro-Amerikanere. USA har historisk ikke vært det beste stedet for Afrikaneren å være. Situasjonen har i noen hundre år vært det samme på det afrikanske kontinentet. Det er kanskje ikke så rart at så mange av oss, også her i Norge, som har sin egen koloniale historie enten vi vil eller ikke, kommer frem til de samme konklusjonene og den samme oppfordringen. Vi trenger bevegelse. For oss handler det om overlevelse og har gjort det svært lenge.

Thomas Prestø er kunstnerisk leder for Tabanka Dance Ensemble, et profesjonelt dansekompani, som utøver tradisjonell, moderne, kunstnerisk og kommersiell afrikansk og karibisk dans. Samtidig jobber han som ungdomsarbeider med aktivt å engasjere barn og unge med flerkulturell bakgrunn i kunst og kultur, som deltakere og med kultur som verktøy for å utvikle bærekraftige identiteter.

Via Kanana, 25.–27. januar

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus