Hva leter du etter?

Kontrastfylt ekstase

Marlene Monteiro Freitas blir omtalt som et av de største talentene i sin generasjon scenekunstnere og har skapt stor oppstandelse med sine forestillinger over hele Europa. Marlene Freitas mottok den prestisjefylte prisen Sølvløven for dans ved Veneziabiennalen i 2018.

Portrait New Marlene Monteiro Freitas  Andreas Merk
Marlene Freitas - Foto: Andreas Merk

Forestillingen hennes Bacchae – Prelude to a Purge hadde premiere i 2017, den vises i høst på Dansens Hus, og inngår i programmet til Ultima, Oslos festival for samtidsmusikk. På scenen møter vi åtte dansere og fem trompetister, blant dem Freitas selv, og forestillingen har blitt beskrevet som en livlig orgie av farger og bevegelse. Til grunn ligger den klassiske, greske tragedien Bakkantinnene av Evripides, i dette universet blir orden og fornuft satt opp mot irrasjonalitet og beruselse. Kong Pentheus av Theben prøver å komme dyrkingen av Dionysos til livs ved å kle seg opp som kvinne for å spionere på de kvinnelige Dionysos-tilhengernes ekstatiske ritualer. Kvinnene oppdager han og river ham i fillebiter, og disse ville Dionysos-feiringene, bestående av dans, orgier og fyll, regnes som forløperne til europeiske karneval. Forestillingen Bacchae – Prelude to a Purge er visuelt inspirert av både karneval, mytologi og popkultur, og er en heftig oppdatering av klassikeren. Freitas skaper med hver forestilling et nytt koreografisk univers, disse universene er åpne og udefinerte, og fremstår både familiære og ukjente på samme tid. Dynamikken blir til gjennom motstridende elementer som eksisterer side om side, de smelter ikke fullstendig sammen men fokuset ligger på friksjonen som skapes mellom dem. I denne forestillingen uttrykkes både raseri og grusomhet, men også ønsket om å leve et enkelt og fredfylt liv.

Marlene Monteiro Freitas Bacchae Foto Filipe Ferreira28

Marlene Monteiro Freitas er opprinnelig fra Kapp Verde, en liten øygruppe vest for det afrikanske kontinentet, den ble oppdaget og kolonisert av portugiserne på 1400-tallet, var et knutepunkt for den atlantiske slavehandelen og ble uavhengig fra Portugal i 1975. Freitas begynte tidlig å danse, hun og vennene hennes lærte ulike danser som hiphop, salsa, samba og musikaldans fra YouTube som de blandet sammen, og hun var etter hvert med å starte dansegruppen Compass. Hun samarbeidet også med musikeren og komponisten Vasco Martins. Etter å ha studert ved Escola Superior de Danca og Calouste Gulbenkian Foundation i Lisboa, og P.A.R.T.S. i Brussel som ble grunnlagt av Anne Teresa de Keersmaeker, utviklet hun et prosjekt sammen med miljøet i slumområdet Cova da Moura i Lisboa kalt we will not have dance classes, we will rehearse. Hun var også med å starte P.O.R.K., et senter for scenekunstproduksjon i Lisboa, der hun også selv har base.

Freitas slo igjennom i 2010 med soloforestillingen Guintche. Ordet guintche har flere betydninger på kreolsk, det kan bety fugl eller prostituert, eller referere til noen som beveger seg fra en hendelse til en annen uten logiske eller sammenhengende valg. Figuren Guintche kan ta mange ulike former, disse formene har likevel ingen likhetstrekk utover at de deler den samme intensiteten. Freitas gir kropp til figurer som er i overgangsfaser, de framstår som håpefulle og destruktive, komiske og triste, skjøre og likegyldige. Denne kroppsliggjøringen av usammenhengende motsetninger og hennes vanvittige ekspressive overskudd som utøver gjør Guintche til en fengslende opplevelse.

Selve kroppen hennes er gjennom bevegelsesmaterialet delt i to; beina er godt plantet i bakken og følger de repetative, mekaniske bevegelsene fra hoftene. Overkroppen og ansiktet uttrykker et kaleidoskop av ulike tilstander som låner gester og posisjoner vi kjenner igjen fra alt fra fugler og dyr til klovner.

Marlene Monteiro Freitas Bacchae Foto Filipe Ferreira19

Freitas gjestet Oslo første gang med forestillingen (M)imosa fra 2011, hvilket var et samarbeidsprosjekt med Trajal Harrell, Cecilia Bengolea og François Chaignaud. Sistnevnte er aktuell med forestillingen Soufflette på Dansens Hus i oktober som han har koreografert for Carte Blanche. Forestillingen (M)imosa inngikk i Trajal Harrells serie av koreografiske arbeid kalt Twenty looks, or Paris is burning at the Judson Church. Utgangspunktet for denne serien var spørsmålet: Hva hadde skjedd i 1963 hvis noen fra voguing ballroom-miljøet hadde tatt turen fra Harlem og hadde kommet ned til Judson Church Greenwich Village for å opptre side om side med de postmoderne danserne? Denne lekne og skamløse tilnærmingen til bruk av referanser fra vidt forskjellige sammenhenger preger også Freitas sine øvrige arbeid.

Forestillingen Of ivory and flesh – statues also suffer fra 2014 er inspirert av Ovids fortelling om skulptøren Pygmalion som idoliserte kvinner til den grad at han ikke kunne elske noen av kjøtt og blod. Han forelsket seg i statuen Galatea som var laget av elfenben, og gudinnen Venus syntes så synd på ham at hun gjorde Galatea levende. Et ensemble av dansere og musikere, inkludert Freitas selv, levendegjør en gjeng statuer, figurer og roboter som befinner seg på et slags grotesk ball, der de beveger seg mekanisk rundt til et spenn av musikalske uttrykk. Med fokus på utøvernes øyne og munn uttrykker de indre lengten etter kjærlighet. Alle disse tre forestillingene har tidligere blitt vist i Oslo, nærmere bestemt på Black Box teater.

Marlene Monteiro Freitas Bacchae Foto Filipe Ferreira46

Freitas er ikke opptatt av å fortelle publikum historier, men tar heller for seg situasjoner. Hun foretrekker å jobbe med figurer framfor karakterer, da disse i større grad er løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng. Arbeidene hennes er gjennomsyret av ulike strategier for metamorfose og transformasjon. Hun jobber ikke tematisk, om arbeidene hennes leses som feministiske eller postkolonialistiske av tilskuere og kritikere, er dette først og fremst en konsekvens av intuitive og estetiske valg, og ikke et resultat av tematisk eller politisk stillingstagen fra hennes side. Hver forestilling består av flere parallelle situasjoner på samme tid, vi er både på forestilling, konsert, ball og i bokseringen. De ulike situasjonene har sine konvensjoner, og alle disse lagene med regler og normer som enten blir fulgt opp eller brutt av utøverne skaper en kompleks koreografi. Uttrykket til Freitas er vanskelig å beskrive med ord, da det i stor grad eksisterer utenfor språk. Arbeidene hennes kjennetegnes som bisarre og intense, hun søker seg mot patos heller enn mening og intellektuelle konsepter. De er likevel både intellektuelt og visuelt stimulerende i alle sine lag med referanser fra både billedkunst, film og musikk.

Marlene Monteiro Freitas mottok den prestisjefylte prisen Sølvløven ved Veneziabiennalen nå i 2018, i uttalelsen stod det blant annet: "Freitas arbeid avslører begjæret etter å bryte grensene for det estetisk korrekte. Ved å henvende seg til følelsene framfor sansene, gir koreografien form til gester og ord som er vanskelige å uttrykke, den åpner opp fantasien, til våre mangfoldige selv, skaper heterogene situasjoner og vesener, med de paradoksene de bærer med seg, og tvinger oss til å "se" på ting på en annen måte."

Bacchae – Prelude to a Purge, 22.–23. september 2018

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus