Hva leter du etter?

Etterkrigsdans

Etter direkte ordre fra Adolf Hitler ble Finnmark tvangsevakuert og satt i brann oktober 1944. Koreograf Simone Grøttes bestefar Hjalmar var elleve år da dette hendte. Hans historie er utgangspunkt for forestillingen Glemt.

Cwd5B E47 Ivoko Cbc Fa Cj Mg6F0J Wcl 7 Obcurkb Jlz G7 Q
Skipet Carl Arp

Hva var det som trigget din nysgjerrighet for å undersøke din bestefars historie, og hva var det du fant?
Noe av det bestefar sa han husket best fra krigen, var lyden som oppsto da lukene på båten han ble tvangsevakuert med ble skalket igjen under torpedoalarmen. Å høre dette utsagnet åpnet en dør til mange flere spørsmål og et ønske om å få vite mer. Jeg forsto at krigen hadde vært en traumatisk opplevelse for ham.

Jeg har brukt egen bakgrunn og historie i mye av det jeg har gjort av tidligere kunstneriske arbeider også, men historien til bestefar skjønte jeg at jeg visste alt for lite om. Jeg syns vel at jeg hadde et ansvar for å videreføre denne historien. For en som meg som er interessert i min egen historie var det en ubehagelig erkjennelse at jeg visste så lite om nettopp denne delen.

Dette var egentlig starten på Glemt og det som trigget nysgjerrigheten til å grave videre. Noe av det som skjedde i prosessen, var at jeg lærte mye om meg selv. Det var som om jeg hele tiden fikk aha-opplevelser på hvordan fortiden har vært med å prege dagens samfunn og dagens Finnmark. Det var rett og slett mange ting som falt på plass for meg, og mange sammenhenger jeg ikke så like klart da jeg var yngre.

Det kan kanskje virke banalt, men jeg har for eksempel alltid vært flau over hvor stygge hus det er i Finnmark, og målt Finnmarks arkitektur mot grandios og spektakulære hus andre steder. Men så slo det meg i prosessen at det jo har en årsakssammenheng. Hele Finnmark ble jo brent ned til grunnen og systematisk ødelagt. Sånne detaljer om historien dukket hele tiden opp i prosessen og gjorde at jeg forsto historien min bedre.

Lite Glemt Foto Mariell Amelie Lind Hansen Kompani Simone Grotte5

Hva var ditt eget utgangspunkt for å tematisere nettopp krigshandlingene i Nord-Norge?
Først og fremst handlet det om å videreføre historien og gi en stemme til de som er i ferd med å forsvinne slik at historien ikke blir, som tittelen også spiller på, glemt. Når jeg først hadde tilgang til et slik rikt kildemateriale som min bestefar, ville det være trist å la sjansen gå fra meg. Og så jakter jeg som kunstner alltid på de gode historiene som jeg ønsker å levendegjøre gjennom dans og bevegelse. Jeg ønsket ikke å lage en offer-forestilling. Tvert i mot var det veldig inspirerende å se på den enorme styrken og viljen til å klare brasene som preget generasjonen som opplevde 2. verdenskrig.

En nylig gjennomført amerikansk undersøkelse blant millennials (altså unge mellom 18 og 34 år) viser at minnene om krigen og Holocaust forvitrer mer og mer. Hvorfor er det viktig at disse historiene og minnene videreføres i dag, og hvordan har du tenkt kunstnerisk i prosessen for å formidle disse sterke historiene fra virkeligheten gjennom dans og musikk?
Dette er jo veldig interessant og nettopp litt av utgangspunktet for hvorfor jeg har ønsket å lage denne historien. Jeg mener veldig sterkt at man ikke kan forstå nåtiden uten å forstå fortiden. Det er viktig å innse at alt som har skjedd i historien påvirker generasjoner fremover på en eller annen måte. Å ta et skritt tilbake for å se det store bildet og skjønne at også det vi gjør i dag vil påvirke unge i fremtiden, enten vi vil eller ei. Hele Finnmark ble som sagt lagt øde og mange forlot Finnmark som samer for å returnere som nordmenn. Alle disse hendelsene var også en fremskynding av fornorskingsprosessene. Her var det snakk om en hel generasjon som mistet alt sitt jordiske gods og måtte finne tilbake til tradisjoner som båtbyggerkunst og andre håndverkskunster. Rett og slett bygge sin identitet på nytt.

Rent kunstnerisk har jeg tenkt at danserne skal videreføre stemningen og følelsen til de usminkede historiene vi hører. Det vi ofte får tilbakemeldinger på fra publikum at det er befriende å se, og at øyeblikkene som formidles er så direkte. For eksempel fortelles det om en som er gravid som måtte flykte i all hast og kom seg frem til en hytte, og der var det, som ved et under, tilfeldigvis en jordmor. Så tar dansen den stemningen og viser dette inn i sitt bevegelsesspråk, og der har jo dansen den abstrakte styrken som trengs mener jeg.

Lite Glemt Foto Mariell Amelie Lind Hansen Kompani Simone Grotte4

Din bestefar var selv tilstede på premieren, hvordan reagerte han på forestillingen?
Han er jo 84 år og kjørte helt fra Finnmark til Harstad for å se forestillingen. Han kom med bil og campingvogn og det hele. Det som overrasket meg litt var at han fikk en fysisk reaksjon da han kom inn i scenerommet. Scenerommet gir kanskje en litt tung og dyster stemning, og han fortalte meg etterpå at han følelsesmessig ble tatt rett tilbake på båten da han ble tvangsevakuert, så det var en emosjonell reise for han også. Det ble likevel en god opplevelse for ham, og han har blitt mer ivrig på å snakke om sine krigsopplevelser og sier han har hatt godt av å tørre å snakke om disse tingene. Ellers merker jeg jo at interessen jeg har vist for hans historie har gjort at han føler stolthet over å ha fått en anerkjennelse. Historien har vokst seg sterkere hos ham. Vi har også fått et mye nærere forhold gjennom samtalene som varte i timevis. Han viste sider av seg selv jeg ikke hadde sett tidligere.

Glemt, 17.–18. november 2018

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus