Hva leter du etter?

Dødens historie

Eldre gravskikker: Kuttet beina av de døde slik at de ikke kunne følge med hjem

Dodenartikkel
La Calavera Catrina, den elegante hodeskalle, tegnet av José Guadalupe Posada i 1913. I dag et vanlig motiv og utkledningstema under Día de los Muertos-feirien i Latin-Amerika.

Tegningen viser et skjelett iført en stor og forseggjort hatt. En karikatur av datidens mote i Europa som fiffen i Mexico forsøkte å etterligne. Illustrasjonen slo virkelig an. Symbolikken med skjelett og hodeskalle, calavera, er i dag kanskje den mest gjenkjennelige delen av de dødes dag-feiringen i Latin-Amerika. Dette går igjen i sminken til festdeltakerne, utsmykkingen og pynten, og ikke minst kunsten som fortsetter å la seg inspirere av Posadas samfunnskommentar.

Selve sitatet er derimot en kortfattet og presis beskrivelse av menneskets forgjengelighet og dødens kraft. Uansett hva vi ikler oss og hvor mye rikdom man anmasser seg, er vi alle like på innsiden. Og alle skal vi dø.

Det er få ting som har opptatt mennesker like mye gjennom tidene som nettopp døden. Dette er én av de få fellesnevnerne vi har på tvers av tid, historie, kultur og religion. Vi deler en visshet om at døden er uunngåelig, en terskel som kan bare krysses én gang. Samtidig er det ingen som med sikkerhet og bevis kan si noe om hva som skjer etter at man dør.

Alle religionene og de aller fleste kulturene har derimot egne forklaringer og fortellinger om døden. Både om hvorfor mennesker dør og hva som skjer etter at hjertet slutter å slå. Selv om dette handler om slutten av livet, er oppfatningen om hva som skjer i etterkant i høyeste grad med på å påvirke hvordan man velger å leve. På samme måte reflekterer de religiøse og kulturelle ritualene rundt døden våre tanker og forhåpninger til et eventuelt etterliv.

En slik religiøs rite eller seremoni er sjelemessen i den romersk-katolske kirken. Dette er også kjent som messen for de døde, eller rekviem-messen, og inneholder ofte et musikkstykke - rekviem. Et av de mest kjente rekviem-komposisjonen er signert den østerriksk komponisten Wolfgang Amadeus Mozart. Han døde før han rakk å sluttføre det som mange betegner som hans største mesterverk.

Det belgiske kompaniet Les ballets C de la B gjester nå Dansens hus med en egen tolkning av dette kraftfulle stykket. Kompaniet er et samarbeidsprosjekt mellom regissør Alain Platel og komponist Fabrizio Cassol. Forestillingen er også like mye konsert som teater. 14 musikere fra ulike deler av verden rekonstruerer Mozarts verk, slik at det er like mye en feiring av livet som sorg over dem som er borte. Les mer om forestillingen her.

563349
I 1888, 95 år etter Mozarts død, laget den ungarske maleren Mihály Munkácsy maleriet Mozarts siste stunder.

Begravelsesritualer går svært langt tilbake i tid. Vi har grunn til å tro at mennesker som levde for 60 000 år siden hadde egne begravelsesseremonier. Arkeologer har også funnet bevis som tyder på at våre nå utdødde slektninger, neandertalere, la sine døde til hvile med blomster, ikke ulikt det vi gjør i dag.

De aller fleste tidligere kulturer har skapelsesberetninger som forklarer hvordan mennesker ble til. På samme måte eksisterer det fortellinger eller likninger om hvorfor mennesker må dø og hva som skjer etter det. Svartfotindianer-stammer i USA og Canada har mange myter om de to første menneskene på jorden - Den gamle kvinnen Kipitaki og hennes mann, Den gamle mannen Napi. Sammen skapte de verden og formet livene våre. Men ekteparet var sjeldent enige om noe som helst, også når det kom til døden. For å avgjøre saken foreslo Den gamle mannen å kaste en klump tørket bøffelmøkk i vannet. Hvis møkka holdt seg flytende skulle menneskene dø i fire dag for så å gjenoppstå. Hvis den sank skulle døden bli en permanent affære. Den gamle kvinnen ville som vanlig ha det siste ordet og krevde at bøffelmøkka skulle byttes ut med en stein. Steinen sank til bunns, og dømte dermed menneskeheten til permanent hvile når døden først inntreffer.

Bantufolket i Afrika har en tilsvarende ligning, der tilfeldighetene avgjør at mennesker en dag skal dø. I deres dødsmyte skal gud ha sendt en kameleon som budbringer for å fortelle menneskene at de kan leve for evig. Kameleonen tok seg god tid på sin vei og stoppet hyppig for å spise. I mellomtiden fikk stammene besøk av ei øgle som fortalte at menneskenes liv en dag må ta slutt. Og slik ble det. Den dag i dag anses både kameleoner og øgler som budbringere av dårlige nyheter og uhell i store deler av det afrikanske kontinentet.

I den greske mytologien er det en uenighet gudene imellom som fører til at menneskeheten blir straffet med død, lidelse og sykdommer. Guden Prometheus var menneskenes høye beskytter. Han skal blant annet ha stjålet med seg ilden fra gudene for å gi det til sine undersåtter. Med dette pådro han seg også vreden til guden Zevs. Som straff skapte Zevs den første kvinnen, den vakre Pandora, og ga henne en krukke hun ikke måtte åpne. En dag tok likevel nysgjerrigheten overhånd. Ut av krukken strømmet det ut død og elendighet, som for alltid fordømte menneskeheten til å eldes og dø.

Den mest kjente fortellingen om dødens opprinnelse finner vi likevel i Bibelen og fortellingen om Adam og Eva. Første Mosebok skildrer hvordan Eva lar seg lokke av slangen til å ta en bit av den forbudte frukt fra Kunnskapens tre i Edens hage. Hun overtaler også Adam til å gjøre det samme. Gud straffer de første menneskene ved å forvise dem fra Eden og ta fra dem muligheten til evig liv. Dette syndefallet og arvesynden, som alle etterfølgere av Adam og Eva er født med, preger også mye av retorikken i kristen tro. Bare tro, eller tro i kombinasjon med gode gjerninger kan føre med seg frelse. Hvis ikke, venter evig fortapelse.

A29319
Syndefallet av den nederlandske maleren Hendrick Goltzius. Foto: National Gallery of Art, Washington DC - Foto: National Gallery of Art, Washington DC

Det tette båndet mellom handlinger man utfører mens man lever og hva som venter i etterlivet er et gjennomgående tema i de aller fleste religionene. Etter døden venter det gjerne en streng bedømmelse av et levd liv, og ofte også andre prøvelser man skal gjennom. De som blir funnet verdig kan fortsette til paradiset. Andre blir dømt til straff og pinsel, enten til man har gjort opp for sine synder eller for evig.

Oldtidens Israel og antikkens Hellas hadde hver sin versjon av et underjordisk dødsrike, henholdsvis She'ol og Hades. Det er en skyggeverden, verken et paradis eller et helvete, der de dødes sjeler tilbringer resten av evigheten. Ifølge gresk mytologi måtte alle som skulle til Hades krysse den mektige elven Styx. Her krever fergemannen Kharon betaling for skyss. Det var derfor vanlig at grekere ble begravd med mynter, obolter, plassert oppå øyelokkene eller i munnen for å kunne gjøre opp for seg. Sjelene til dem som ble begravd uten mynter eller som ikke fikk noen begravelse i det hele tatt måtte vandre hvileløst langs elvebredden i hundrevis av år. Tilsvarende skikker, kjent som Kharons obolt, har blitt observert både i Det nære Østen og i Vest-Europa. Penger og andre gjenstander ble begravd sammen med den avdøde for å lette passasjen til etterlivet.

Oldtidens egyptere trodde også på et liv etter døden. For å kunne entre paradiset, sivmarkene i Osiris’ rike, måtte man først kjempe seg gjennom de tolv portene i underverdenen Duat. Ferden endte i en storslått dommedagshall der sannhetsgudinnen Maat ventet. Hjertet, som ifølge egypterne også rommet personens sjel, ble veid mot Maats fjær og hennes prinsipper. Ble det funnet for tungt, var sjelen for evig dømt til å oppholde seg i Duat. De rettskafne, og de rike, kunne derimot fortsette til paradiset Aaru. Sjelen kunne da også vende tilbake til jorden. Det var derfor svært viktig å bevare den fysiske kroppen og det er her mumifiseringen kommer inn. De døde ble balsamert og omhyggelig pakket inn i lange tøyremser. I tillegg fikk de med seg mat, penger og andre gjenstander som de kunne ha bruk for i etterlivet. Arkeologiske funn viser at det også ble plassert små statuetter, shabti, i gravene til de velstående. Disse stein- eller leirestatuene skulle så forvandles til hjelpere som kunne fortsette å tjene sine herrer også i dødsriket.

Verken hinduister eller buddhister har derimot et større ønske om å vende tilbake til jorden. Begge religionen tar utgangspunkt i reinkarnasjon som menneskets mulighet til å forbedre seg, liv etter liv. Handlinger og konsekvenser av disse handlingene er med på å bestemme personens karma. Dette er så med på avgjøre om man blir gjenfødt på nytt som et menneske, dyr, engel, demon eller noe midt imellom. Istedenfor en himmel eller et paradis frister disse religionene med at man til slutt slipper flere inkarnasjoner og blir en del av en større og opplyst helhet.

Den katolske kirken forfekter derimot den klassiske definisjonen av paradiset. For å komme dit må de fleste gjennom en renselsesprosess, skjærsilden eller renselsens ild. Et liv uten synd og med gode gjerninger på samvittigheten kunne forkorte lidelsene i purgatoriet. På samme kunne de etterlatte lette passasjen ved å gjennomføre en rekviemmesse og delta i forbønn, der man ber for den avdøde.

Langt fra alle begravelsesskikker og -ritualer er laget for å hedre de døde. Mange av de gamle tradisjonene skulle tvert imot beskytte de levende mot ånder og spøkelser. Øyne ble for eksempel i mange kulturer ansett for å være et vindu inn i selve sjelen. Derfor har det vært vanlig å lukke igjen de avdødes øyne slik at man også stenger porten mellom de levendes og de dødes verden. Å dekke til speil i et hus der noen nylig har dødd var også vanlig praksis både i USA og Europa. Dette for å hindre at den avdødes sjel ble for alltid fanget inne i speilet.

Mange steder i verden den dag i dag eksisterer det en oppfatning om at man ikke skal sove med føttene vendt mot døren. Det stammer fra en annen og langtlevende myte om at de døde må bæres ut av huset med føttene først. Det skal forhindre ånden i å se seg tilbake og lokke med seg andre husstandsmedlemmer over til dødsriket.

Angelsaksere praktiserte en langt mer ekstrem variant av denne skikken. De kuttet like så godt av føttene på de døde slik at de ikke skulle vende tilbake. Enkelte aboriginerstammer tok det hele et steg lenger, og separerte hodet fra kroppen. Tanken var å forvirre ånden slik at den skulle være for opptatt med å finne igjen hodet sitt til å kunne plage de levende. Tidligere var det også vanlig at gravferd tok en annen vei hjem enn til kirkegården. Dette for å unngå at ånden ble med tilbake. På samme måte var noen av de eldre mausoleene og gravstedene utstyrt med et forkammer med en kort labyrint. Det stammer fra en oppfatning om at åndene kunne bare bevege seg i en rett linje og ville derfor ikke være i stand til å finne veien ut.

At de døde faktisk forblir døde virket å være en reell bekymring i de tidligere samfunnene. De første gravsteinene inneholdt ingen inskripsjoner for å hedre de avdøde. Tvert imot skulle disse hindre de døde i å gjenoppstå.

Ng M 00320
Erik Werenskiolds «En bondebegravelse», olje på lerret (1883-1885) - Foto: Nasjonalmuseet, Billedkunstsamlingene. Foto: Nasjonalmuseet / Høstland, Børre

Men langt fra alle samfunn frykter døden og ånder. Aztekerne, som en gang i tiden kontrollerte store deler av Mellom-Amerika, trodde at de døde var i høyeste grad med dem etter å ha forlatt sin fysiske kropp. Det ble derfor ansett som upassende å sørge over dødsfall. Istedenfor inviterte de åndene tilbake til jorden med storslåtte feiringer. Tradisjonen videreføres i dag under de dødes dag. Familier og slektninger setter opp altre for å ønske de døde tilbake til verden. Her plasseres blant annet favorittmaten til de avdøde og drikke for å slukke tørsten etter den lange veien hjem. De gule bladene fra fløyelsblomster spres rundt altrene for å hjelpe de døde å finne frem. Festdeltakerne er opptatt av å lage ekstra mye lyd for å vekke de slumrende åndene og hjelpe dem å holde seg i nærheten.

Denne tilnærmingen, å feire livet istedenfor å sørge over det som er tapt, er noe som også kjennetegner Les ballets C de la Bs forestilling Requiem pour L. Denne ser du 8. og 9. april. Les mer om forestillingen her.

Kilder: Hiroshi Obayashi Death and Afterlife: Perspectives of World Religions, Douglas Davies Death, Ritual and Belief - The Rhetoric of Funerary Rites og Mark Mirabello A Traveler's Guide to the Afterlife: Traditions and Beliefs on Death, Dying, and What Lies Beyond

Requiem pour L, 8.–9. april

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus