Hva leter du etter?

Derfor sluttet jeg å danse

Etter et liv med intens dansetrening gav jeg meg selv ett år hvor jeg tillot meg å sørge.

Static1 Squarespace

I denne sorgprosessen avviste jeg aktivt andres forslag til hvordan kroppen min skulle bevege seg. Hvorfor det? Fordi det mest fundamentale og meningsfulle i dansen, nemlig forholdet mitt til kroppen min, ble stort sett oversett i dansen. Dette året ga meg tid til å reflektere, og å dele dette med deg, kjære leser. 

Gjennom storparten av min tid som dansestudent ble jeg bedt om å straffe kroppen min for alt den ikke kunne gjøre. Isteden for å bli utfordret til å anerkjenne motstandskraften, skjønnhet og styrken i den dansende kroppen, ble jeg oppmuntret til å behandle kroppen min som et ulydig barn. I disiplinen og perfeksjonens navn tvang jeg kroppen til å gjøre ting den ikke ville.

 Jeg ble indoktrinert. Jeg trodde at det harde arbeidet ville hjelpe kroppen å overkomme begrensingene sine. Jeg trodde at uten smerten, lidelsen, sulten og utmattelsen, ville kroppen aldri være med på den desperate prosessen jeg hadde begitt meg ut på.

 Mesteparten av danseklassene og dansetreningen lærte meg å ignorere prosesser hvor man lytter til kroppen eller prøver å forstå den. Heldigvis fantes det pedagoger og studenter som hadde overlevd denne ukulturen i dansemiljøet. De skapte en egen kultur, hvor de lærte bort hvordan man kunne komme i kontakt med impulsene i egen kropp. Mange av disse pedagogene og klassene ble sett ned på, det var ikke ordentlig dans. De etablerte pedagogene mente dette tok fokus bort fra den ordentlige dansen, som for meg bestod i å øve inn enda mer kompliserte bevegelser innenfor den klassiske teknikken.

I de sjeldne øyeblikkene hvor jeg kom i kontakt med, og lyttet til min egen kropp, skjedde det noe viktig. Gjennom prosessen hvor jeg slet med å komme i kontakt med egne impulser, begynte jeg etterhvert å få beskjed fra kroppen. Jeg ante ikke at disse følelsene var der. Følelser som sorg, smerte, tap, glede, begeistring og lykke dukket alle opp. Jeg stilte meg selv spørsmålet: hvor kommer disse beskjedene fra, hva betyr de, og hvorfor er dans en katalysator? Og hvorfor var ikke dette i tema i dansemiljøet jeg var en del av?

Uansett hvor jeg vendte meg, begynte jeg å legge merke til at store deler av kulturen innen den vestlige danseverden var opptatt med å aktivt ignorere dette. Beskjeder eller impulser som kroppen sender gjennom dansen, enten det var gjennom en forstuet ankel eller et følelsesutbrudd, ble sett på som upraktisk eller ødeleggende for uttrykket. Beskjedene jeg fikk fra kroppen min var slett ikke verktøy som jeg skulle ta i bruk, men utbrudd som jeg burde bli kvitt.

Skjermbilde 2017 12 21 Kl 13 52 19

La meg legge til at etterhvert som min horisont utvidet seg, innså jeg at det var mange steder innenfor danseverdenen hvor disse spørsmålene hadde blitt adressert. Dans er ikke bare vestlig dans, og det er jeg takknemlig for. Når det er sagt, mange unge kvinner og menn trer inn i danseverdenen gjennom ballet, moderne eller jazz. (Uansett hva disse teknikkene forfektet opprinnelig, er de i dagens USA pådrivere av den kulturen jeg har beskrevet og kritisert hittil i teksten.)

Jeg har alltid vært kjerringa mot strømmen. Det ble etterhvert vanskeligere og vanskeligere for meg å fortsette å ignorere kroppen min i arbeidet med den ordentlige Dansen med stor D. I det siste året av utdanningen min isolerte jeg meg i studio og lyttet konsentrert til kroppen. Jeg utfordret meg selv til  ikke å ta et eneste dansesteg hvis det ikke føltes autentisk. Jeg kjente igjen impulser som kom fra skam og selvforakt, eller medfølelse og kjærlighet til min egen kropp, de to siste er følelser jeg ikke ønsket å ignorere.

I disse øyeblikkene hvor jeg var alene, lærte jeg mer om dans enn jeg hadde lært på et tiår med dansetrening. Jeg ble bevisst på hvor kriminelt det er å starte dansepraksisen sin i et miljø som aktivt sprer skam, et miljø som jobber for at alle dansende kropper skal ligne hverandre. Det satte meg tilbake i min evne til å uttrykke meg fullt ut med instrumentet mitt; kroppen. Samtidig følte jeg takknemlighet for at jeg klarte å sprenge meg ut av de trange rammene i danseverdenen. Jeg hadde gjort en oppdagelse: Kroppen min hadde ikke sviktet meg.

Jeg undres hvordan verden hadde sett ut hvis hver eneste lille jente som går rundt med en drøm om å bli prima ballerina, fikk lære å verne om den gaven det er, nemlig å ta vare på impulsen til å bevege seg. Hva om vi ba dem om å vise oss hvordan deres egen dansende kropp beveget seg, isteden for å påtvinge dem antikverte og rigide bevegelser. Hva ville vi ha fått sett? Hva går vi glipp av ved å lære ungdommen at de må straffe og pine kroppene sine hvis de ønsker å danse?

Essayet er gjengitt med tillatelse og ble først publisert på Colleens blogg og kan leses i sin originale form her

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus