Hva leter du etter?

Å øve seg på det uventa

- Det må være noe feil der, noe som ikke helt har funnet plassen sin, sier Mia Habib. Her forteller hun om hvordan den nye forestillingen hennes, How to die – Inopiné er blitt til.

Mia Habib Foto Tale Hendnes

- Jeg føler vi har lagd en forestilling som, skrekk, gru og glede, både kan klaffe veldig og falle totalt sammen!

Mia Habib er glad, og sliten. Det nye prosjektet hennes How to die – Inopiné skal ha oslopremiere på Dansens Hus under Oslo Internasjonale Teaterfestival. Men urpremieren fant sted og ble til i, av alle steder, Umeå i Västerbotten, nord i Sverige. Der har hun og medarbeiderne hennes oppholdt seg i lange perioder hvor de har gått dypt inn i prosesser og relasjoner som ikke nødvendigvis har ledet noe sted hen rent kunstnerisk. De har møtt mennesker, samlet på ting og gjort research med nerdens grundighet, men hele tida med en overordnet åpenhet for det uventa. Det hele under vingene til Norrlansoperan, hvis «danschef», Birgit Berndt, var den som opprinnelig tok initiativet.

Foto Tale Hendnes 2 68

Hvor trykker skoen
- Utgangspunktet var min forrige forestilling A song to… hvor jeg tok inn amatører, ikke-dansere, på scenen, forteller Mia Habib. Jeg møter henne en solfylt formiddag i nabolaget hennes, på Tøyen torg. - Birgit Berndt hadde lyst til at jeg skulle ta opp tråden derfra og involvere mennesker fra lokalsamfunnet. Først var jeg ikke interessert og tenkte at da kunne hun jo like godt bare ta inn A song to… Men da jeg gikk nærmere inn på hva hun ville, skjønte jeg at det handlet om noe større, om å involvere de lokale på et mye breiere grunnlag. Jeg brukte ganske lang tid på å tenke gjennom hva jeg var interessert i, hvor trykker skoen og hva har det med menneskene som bor i Umeå å gjøre? Sakte men sikkert begynte noen spørsmål å konkretisere seg: Hvordan skal vi manøvrere nå? Hvordan skal vi forholde oss til de politiske endringene vi ikke er enige i? Hvordan skal vi protestere? Hvordan kan vi snakke og tenke sammen? Sakte men sikkert ble jeg interessert i å sette i gang med en prosess som beveger seg utover det snevert kunstneriske, som kan sette i gang samtaler og etablere plattformer som ikke nødvendigvis måtte ende opp i et kunstnerisk produkt.

Hva var det første du gjorde?
- Jeg fikk ideen å etablere et større team bestående av kunstnere, researchere og andre fra ulike yrker, med Umeå som åsted for en rekke residenser, et fast sted å komme tilbake til hvor vi kunne ha løpende diskusjoner og samarbeid med de som bor der. Vi har snakket og samarbeidet med en rekke forskjellige organisasjoner, miljøer og enkeltmennesker. Norrlandsoperan har vært en ekstremt generøs partner og vert. Etter hvert er arkitekthøgskolen i Umeå blitt en viktig samarbeidspartner og har bidratt med ressurser på mange plan, både i form av konkrete bidrag, men også med en grunnleggende forståelse og entusiasme for prosjektet. Hele stedet har forma prosjektet og gitt noen muligheter til utvikling som jeg aldri hadde drømt om. Umeå er blitt mitt andre hjem!

Foto Tale Hendnes 2 3

De genuine møtene
Det høres ut som dette passer godt inn i din måte å orientere deg i verden på, til steder vi gjerne ser som såkalt marginale?
- Ja. Sånn har jeg ikke tenkt på det, men det stemmer nok. Som oppvokst i Haugesund vet jeg noe om dette. Du merker, med en gang du er på et mindre sted, at ting får lov å ta plass på en annen måte og at de genuine møtene blir viktigere. Det betyr noe for den andre og da betyr det plutselig mer for deg sjøl og. Når du planter et frø så kommer det umiddelbart en respons. En organisasjon som heter Vän i Umeå jobber for å skape møteplasser mellom folk som har bodd i Umeå i mange år og folk som nettopp har kommet dit. Vi inviterte dem inn som informanter. I sin tur inviterte de oss tilbake, til å gjøre en workshop med deres folk neste gang vi kom. Det er lenge siden jeg har hatt premiere på et sted uten et drevent scenekunstpublikum. Du får et mer variert, mer uforutsigbart, mer spennende publikum som gir helt andre reaksjoner og lesninger. Birgit Berndt er i ferd med å gjøre Norrlandsoperan til et ganske unikt sted. Hun kan av naturlige grunner ikke programmere forestillinger like ofte som man gjør her. Dermed må hun bruke ressursene sine på en annen måte. Det gjør hun ved å invitere kunstnere til å oppholde seg hos dem på lengre residenser. Hun blir en helt annen type coprodusent og partner som følger opp prosjektene mye tettere enn man gjør i de store byene. Det har gitt prosjektet vårt noen kvaliteter vi ellers ikke ville fått.

Hvordan kommer det spesielle ved stedet Umeå til syne i
How to die?
- Det er noe med kortreistheten, de umiddelbare, lett tilgjengelige, reelle møtene. Det er kort avstand fra å ta kontakt til å faktisk møtes. Det har smitta over på hvordan vi i prosjektet har jobba med hverandre i residensperiodene. Vi har vært der mye på vinteren, det er vakkert men det er kaldt, som er noe av forklaringen på hvorfor vi i en del av forestillingen jobber med ild, med bål. Det ligger noe i måten å relatere seg til materialer på. Det er fint å kunne nerde inn i noe som vi ikke helt vet hvor leder oss hen og ikke nødvendigvis leder til et kunstnerisk resultat. Vi har fått lov å være litt sånn usminka.

How To Die10

Store tematikker
I How to die utforsker dere «økologisk sorg, kulturell panikk og følelsen av kollaps»?
- Ja, dette er jo enormt store tematikker, så store at det kanskje kan føles naivt å gape så høyt. Men vi har vært opptatt av å beholde åpenheten i å la det være så stort og ikke stupe inn i bare en av problematikkene. Da jeg bestemte meg for å gå for et prosjekt som involverer mer enn bare kunstnere kobla jeg meg tett på urbanisten Namik Mackic fra Arkitekthøgskolen i Oslo. Jeg ville samarbeide med en som kunne hjelpe meg å strukturere researchbiten, rett og slett en researchkurator. Vi var opptatt av å ikke snevre det inn til å handle bare om klimakollaps og økologisk sorg. I den tida vi lever i med kulturell panikk var vi opptatt av å også peke på andre viktige fenomener som har med redsel å gjøre, for eksempel fremmedfrykt. Og da er veien til det postkolonialistiske og kjønnsproblematikkene kort, så ja, det ble bare større og større.

- Først hadde vi et halvt år med researchresidenser, hvor vi ikke jobba med bevegelse og koreografiske spørsmål i det hele tatt. Vi satte opp veldig strukturerte dager hvor vi brukte strukturen til å legge til rette for det motsatte, forvirringen og det uventa. En dag kunne for eksempel starte med stemmetranseøvelser og rett derfra til et møte med politiet i Umeå. Fra politiet kunne ferden gå videre til en presentasjon hvor Asher Lev snakket om hvordan sopp kommuniserer. Metoden som ligger i disse brå skiftene speilet de store, flytende tematikkene som det er så vanskelig å få grep om. Så i stedet for å konkludere med en ting lot vi ideen om det uventa være styrende for hele prosessen. Derav det franske uttrykket «Inopiné» som direkte oversatt betyr det uventa, men kanskje enda mer det som ennå ikke er tenkt, å være åpen for tankesett som vi ennå ikke vet at finnes.

Foto Tale Hendnes 2 3 Kopi

Intuitiv bygging
- I tråd med dette begynte vi å jobbe med migranten som en representant for det uventa. En som både kan bringe noe nytt inn i en etablert struktur, men også som en som kan migrere sine egne tankesett. Vi tok alt dette videre til en serie workshops på Arkitekthøgskolen i Umeå, gjennom fysiske, somatiske, sanselige øvelser som studentene måtte respondere på gjennom å lage arkitektoniske modeller. Disse skiftene mellom det akademiske og det rituelle har informert oss som gruppe i hvordan vi jobber fysisk og koreografisk. Så har jeg også tatt inn en praksis som jeg har holdt på med en stund før dette prosjektet, som jeg kaller intuitiv bygging, et begrep jeg har lånt av en visuell kunstner i Oslo, hvor vi jobber med materialer som vi finner ute, på gata. Det er ikke hva vi bygger som er viktig, men at vi bygger: «Görandet». Øvelsen. Å øve seg på det uventa.

En slags atferdsterapi?
- Haha, ja, det kan du godt si. Et annet viktig spørsmål under researchprosessen har vært, ikke bare migrering av tankesett, men også ideen om hva som er min kropp. Å la kroppen min bli noe annet. Nesten en «queering» av kroppene våre, hvor vi jobbet mye i forhold til de materialene vi bygger med. Hvordan kan kroppen min bli de materialene jeg bygger med.

Gjør dere det samme i Oslo?
- Ja, her sanker vi inn lokale materialer, hovedsakelig fra Hausmania, og materialet påvirker jo hva vi bygger og hvordan vi beveger oss. Koreografien er lagt opp sånn at ingenting skal være stabilt, ikke for oss heller. Veldig lite er satt og likt fra dag til dag. Det krever ekstremt mye av utøverne fordi vi har så lite å falle tilbake på. På en måte blir alt nytt, men det er jo en struktur i bånn som holder det sammen. Jeg føler vi har lagd en forestilling som, skrekk, gru og glede, både kan klaffe veldig og falle totalt sammen. Jeg blir helt utslitt av det, men jeg skjønner jo mer jeg jobber at det er det jeg synes er spennende med scenekunst, både det jeg ser og det jeg lager selv. Hvis jeg forstår for fort hva objektet er - det kan være så bra utført det vil - da begynner jeg å kjede meg. Det må være noe feil der, noe som ikke helt har funnet plassen sin. Man drar seg jo i håret, hva er det vi holder på med? Det har kosta veldig mye for oss alle. Det var sånn jeg plukka folk til dette prosjektet. De som er med må tåle å ikke vite, de må like å være i ustabiliteten. Alle har gitt ekstremt mye. Det har vært en fantastisk prosess av sterke kunstnere med egne kunstnerskap, som selv har erfaringer med migrasjon.

How to die - Inopiné, 12.–14. mars

icon-facebookicon-instagramsoek_3icon-searchicon-twitterDansens Hus