Dansekompaniet er basert i Beijing og har samarbeidet med ledende, kinesiske kunstnere innen både teater, eksperimentell musikk, film og visuell kunst. Uttrykket deres kjennetegnes av en blanding av flere ulike kunstdisipliner, noe som skaper en hypnotisk og transe-lignende kvalitet i arbeidet deres. De har opptrådt på alle festivaler for moderne dans i hele Kina, samt turnert verden over, og ble i 2014 kåret til et av de ti beste kompaniene i verden av Time Out New York. Kompaniet har også en omfattende pedagogisk virksomhet der de arrangerer danseklasser og workshops jevnlig både på hjemmebane i Kina, men også rundt i Europa, Asia og Nord-Amerika.

De to forestillingene som spilles på Dansens Hus i Oslo, med titlene 6 og 7, er begge del av Straight Line Trilogy. Trilogien inngår i kompaniets koreograf, Tao Yes Numerical series der alle forestillingene er titulerte med tall, navngitt i kronologisk rekkefølge ettersom når de ble skapt, og hvor mange dansere som er med i hver enkelt forestilling. Tao Ye ønsker slik å holde verkene åpne for publikums tolkning. Denne simplifiseringen av titler gir tilskuerne et mer direkte forhold til verkene, det er ingenting de skal forstå utover det møtet med verkene i seg selv produserer. Tao Ye har selv uttalt at han har troen på publikum. Videre sier han: "Jeg har troen på det de føler og det de opplever. Dette eksisterer forbi språk, så jeg forsøker å finne tilbake til det forholdet, forsøker å gjøre det synlig. Det er derfor jeg prøver å fjerne eller bli kvitt mange emosjonelle elementer som kan komme til å påvirke eller lede publikum. Jeg forsøker heller å utforske det ukjente."

Forestillingen 6 hadde urpremiere i 2014 som en del av The Sami Chinese Project; et samarbeid som gikk over to år mellom Tao Ye, hans seks dansere og musikeren Xiao He i møte med de samiske musikerne Axel Olle Sigurd Andersson og Simon Issát Marainen. Prosjektet forsøkte å forene de lange, øde slettene som utgjør den arktiske tundraen med den travle metropolen Beijing. Denne sammensmeltingen av mongolsk sørgesang, kinesisk samtidsdans og samisk joik samt svenske Ellen Ruges lysdesign skaper en helt unik forestilling som oppleves både urgammel og samtidig på samme tid. 6 var et bestillingsverk for NorrlandsOperaen i Umeå og var åpningsforestillingen der for European Cultural Capital i 2014. Danserne, kledd i svart i et mørkt rom, står på en diagonal linje, føttenes plassering forbinder danserne og de utgjør slik en kollektiv kropp, denne beveger seg synkront gjennom hele forestillingen. Bevegelser igangsettes fra hodet, nakker strekker seg og øyne søker ut nye fokus. Dansernes torsoer bøyes, vris og vendes i rytmiske bølger; de gir uttrykk av å være bundet men frie, minimalistiske men likevel varierte.

Forestillingen 7 hadde urpremiere ved OzAsia Festival ved Adelaide Festival Center i Australia i 2014, og er støttet av Sadler`s Wells New Wave Associates Programme. 7 består av det samme bevegelsesmaterialet som i 6, men i en reversert, nesten dekonstruert versjon. Også scenografi og kostymer, begge hvite, står i kontrast til den mørke 6. I 7 er det imidlertid danserne som står for lydbildet, gjennom en musikalsk komposisjon skapt av Tao Ye selv.

Tao Ye har atletisk blod i årene, bestefaren hans drev en skole for kampsporten wushu og moren hans var en talentfull amatørdanser. Hun sendte sønnen på Chongqing danseskole, der han ble undervist i både klassisk ballett, folkedans og klassisk kinesisk dans, en kombinasjon som gir et høyt teknisk nivå de kinesiske danserne er kjent for verden over. Tao søkte seg videre til moderne og samtidsdans som utøver i både Jin Xing Dance Company og Beijing Modern Dance Company i en årrekke. Det var likevel noe som falt på plass for ham idet han grunnla TAO Dance Theater sammen med danseren Wang Hao, for å selv koreografere. Tao Yes tilnærming til koreografi er basert på et bevegelsessystem han selv har utviklet utifra egen fantasi, kalt Circular Movement System. I dette kroppsteknikksystemet visualiserer man at hvert punkt eller område på kroppen er en tusjpenn og at ved å bevege kroppen tegner man sirkler, hele kroppen er innpakket i sirkler i forskjellige størrelser. Han har også arbeidet med meditasjon over mange år.

Innen visuell kunst og musikk er minimalisme en kunstbevegelse i vestlig kunst som gjorde seg gjeldende etter andre verdenskrig, sterkest med amerikansk visuell kunst på 1960 og 70-tallet. Den har sitt opphav fra de reduktive aspektene av modernismen og blir ofte tolket som en reaksjon mot abstrakt ekspresjonisme. Innen musikk kjennetegnes minimalisme av repetisjon og gjentakelse, slik vi kjenner det fra verkene til blant annet La Monte Young, Philip Glass, Terry Riley og Steve Reich. Sistnevntes verk har blitt tatt hyppig i bruk av den belgiske koreografen Anne Teresa De Keersmaeker, hun lar seg inspirere av de musikalske strukturene når hun koreograferer. Termen minimalisme brukes ofte i forbindelse med noe sparsommelig eller noe som er strippet helt ned til sin essens. Tao Yes koreografier beveger seg vekk fra det den tekniske maksimalismen som mange kinesiske dansekompanier favoriserer og får ofte benevnelsen minimalistisk på grunn av vektleggelsen av repetisjon og restriksjoner. Han ønsker å komme tilbake til kroppens rene bevegelse, og sånn sett strippe uttrykket ned til det han opplever som selve essensen. Slik tenker han at han returnerer til opphavet, alle erfaringer vi gjør oss og alle opplevelser vi har skjer gjennom kroppen, det er kroppen som er opphavet til alt.

I forestillingen 2 ligger Tao og danseren Duan Ni i lange strekk ubevegelige på gulvet i fullstendig stillhet, når de beveger seg forlater kroppene deres stort sett ikke gulvet. I forestillingen 4 beveger en lunefull kvartett av androgyne dansere, iført store kåper, masker og parykker, seg til et musikalsk score bestående av repetative og stakkato stavelser. De bryter aldri ut i soloer eller duetter, men forblir i sin diamant formasjon, andre grep blir tatt i bruk for å skape tekstur og variasjon.

Der andre kompanier kaster inn typiske kinesiske kjennetegn som I Ching i arbeidene sine for å tiltrekke festivaler som leter etter "noe kinesisk", gjør Tao Ye det han kan for å unngå klisjeer, noen ganger slik at det oppleves på grensen til fremmedgjørende. Han unngår konsekvent å legge vekt på sentimentalitet eller nasjonalitet, og praktiserer heller en lidenskapelig universalitet gjennom arbeidene sine, han er mer opptatt av det vi mennesker har til felles enn det som skiller oss. Han frigjør seg fra dansekonvensjoner som dramatisk narrativ, ettersittende kostymer og i enkelte tilfeller musikk. Arbeidet til TAO Dance Theater har blitt beskrevet som smått, strukturert og perfekt formet med en uventet dybde og strålende kompleksitet.