Stengt hus – åpne rom

I løpet av 2021 har det på Dansens Hus – akkurat som ved alle andre teatre i Oslo – ikke blitt vist én eneste forestilling. På huset jobbes det iherdig med å tilrettelegge produksjoner som har blitt avlyst kontinuerlig – et arbeid som kan sammenlignes med å bygge korthus i orkan. Premissene Covid-19 har lagt for scenekunstfeltet er smale. Å utnytte scenerommene i denne høyst usikre tiden er derfor viktig og takknemlig.

Tre koreografer har i mars arbeidet med produksjoner som Dansens Hus samproduserer: Mia Habib har jobbet med sitt mangefasetterte prosjekt How To Die – Inopiné, Ulf Nilseng ferdigstiller sin produksjon Psalm for a Slut og Cecilie Bertràn de Lis har justert forestillingen Tumble in The Jungle.

Jeg har pratet med de tre om hva det vil si å jobbe fremover i det usikre, motivasjon og utviklingspotensialer og scenerommets og institusjonens funksjon i en vanskelig tid.

Scenelys i en mørk tid
Ulf Nilseng

Selv om Ulf Nilseng beskriver tiden vi er inne i som «hinsides for jævlig», ser han det som et lyspunkt å få kunne gå på jobb i et scenerom heller enn på hjemmekontoret. Å gå på jobb for en scenekunstner i det frie feltet kan bety så mye, men kjernen av arbeidet – altså å virke skapende og utviklende i samspill med andre aktører, å jobbe frem produksjoner og ikke minst å få være under scenelys – er langt i fra selvsagt i dag.

– Å få mulighet til å jobbe på gulvet i denne perioden er utrolig viktig, da man må insistere både på normalitet og kontinuitet i arbeidet. Å virke på scenen er helt grunnleggende for det vi gjør. Derfor er det snilt og generøst av Dansens Hus å la oss få fortsette arbeidet til tross for at forestillingen har blitt avlyst. Det gir verdi til prosjektet.

Nilseng er på vei til Dansens Hus der det jobbes mot generalprøve og en premiere uten publikum. Dette gjør han sammen med komponist og musiker Amund Ulvestad, scenograf Corentin JPM Leven, lysdesigner Magnus Mikaelsen og produsent Jorunn Kjersem Hildre.

– Prosessarbeidet frem mot en premiere uten publikum er langt fra poengløst, selv om jeg lurer på hvordan fokuset mitt på scenen vil endre seg. Presset er der på samme måte som før, og jeg opplever den samme spenningen. Det som er nytt nå er at jeg blir nødt til å se på forestillingen som et produkt som skapes for fremtiden. En annen ny faktor er selvsagt å spille for tomme seter. Jeg blir veldig påvirket av møtet med publikum når jeg står på scenen. Det gjør meg både usikker og interessert i hvordan dansen vil påvirkes av mangelen på publikum og om jeg vil klare å finne en lignende driv som før.

I løpet av samtalen vektlegger Nilseng hvordan alt arbeidet i scenerommet fremstår urovekkende normalt og beskriver det som et slags magisk avbrekk fra den daglige usikkerheten, ensomheten og tristessen.

Psalm for a Slut er siste del av triologien Ulf Goes Religious og handler – helt uavhengig av pandemien – om ensomhet. For første (og siste) gang i triologien står Ulf alene på scenen, og kroppsliggjøringen handler mye om å stå i ensomhet.

– At det som ligger bak forestillingen speiles i hverdagen er tilfeldig. Det ene forer og former det andre, selv om det er en liten trøst når pandemien gjør oss enda mer sårbare enn vanlig. Dette gjelder både som enkeltmenneske, men også som kunstner. De siste tolv månedene har enormt mye skjedd, noe som blant annet har vist hvor lite scenekunst og dansekunst prioriteres av styresmaktene. I tillegg ser man tydelig i media at det er mennesker som aldri har blitt trakassert som skriker høyest om ytringsfrihet. Kunstnere og marginaliserte grupper må stå sammen.

– Heldigvis er det snart vår!

Nærende fellesskap
Mia Habib

Den 12. mars for akkurat ett år siden sto Mia Habib med sitt kunstneriske team klar for å vise premieren av prosjektet How To Die – Inopiné ved Dansens Hus. Ett år etter – også på datoen 12. mars – var produksjonen på Dansens Hus. Men heller ikke denne gangen kunne forestillingen deles med publikum.

Habib forteller at det siste året har vist hva som virkelig betyr noe som skapende kunstner og menneske, og hvordan medmenneskelig utveksling og samhold er nærende for både selvet og fellesskapet.

– Som gruppe har vi snakket mye om viktigheten av å være i kontakt med praksisen vår i scenerommet. Her defineres praksisen som et håndverk ved at det markerer hvordan instrumentet vårt er knyttet til mer enn bare kropp og det fysiske. Det er også bygd opp av samspillet, lyttingen og timingen i scenerommet.

– Tiden vi er inne i nå understreker verdien av utvekslingen som skjer mellom utøverne. Utvekslingen blir en måte å ta vare på seg selv og andre.

Habib forteller om prosjektets natur og hvordan How To Die – Inopiné forgrener seg ut av scenerommet gjennom de ulike delene som bygger opp prosjektet. Når jeg spør om hva som har kommet som et resultat av pandemien, beskriver hun det pedagogiske aspektet Displacement Curriculum som er en del av prosjektet, men også et fokus på å utvide forståelsen for hva kontakt og berøring kan være.

– How To Die – Inopiné var alltid ment å ha ulike deler og en mangfoldig ramme, men det siste året har gjort av at det har utviklet seg på nye måter. Å komme tilbake igjen på Dansens Hus gjør at minnene fra forrige arbeidsprosess kommer tilbake, noe som setter lesingen og forståelsen av det vi har arbeidet med siden den gang i et nytt lys.

Arbeidet med prosjektet har utvidet seg på flere måter. Blant annet har Habib i samarbeid med koreograf og poet Janne Camilla Lyster skapt et koreografisk partitur basert på de ulike delene av prosjektet, som nå tolkes av ulike aktører på ulike steder i verden. Tidligere denne måneden viste Oslo Internasjonale Teaterfestival det vandrende symposiet Displacement Curriculum hvor den bakenforliggende tematikken møter urbane by- og sentrumsbilder.

I tillegg til at forholdet til prosjektet endres av pandemien, oppstår også nye spørsmål og utfordringer. Habib beskriver hvordan følelsen av å gjøre noe som oppfattes som forbudt knyttes til dansen og hvordan selvsensur, men også en form for ny nærhet, er resultatet av dette.

– Verdien og viktigheten av å kunne danse sammen har kanskje aldri vært tydeligere, da det i en tid som har skapt nye former for nærhet oppleves som et helbredende ritual. På samme tid skapes nye spørsmål og nye utfordringer: Fysisk aktivitet i høyt tempo representerer i dag fare. Forestillingen består mellom annet av intens dansing og svetting, pusting, slikking og biting på materialer. Vi stiller hele tiden spørsmål ved hva som er akseptabelt, og opplever selvsensur og en kontinuerlig vurdering av hva som er greit å gjøre på grunn av kontrollmekanismene i samfunnet.

I løpet av det siste året har en kollegial solidaritet og omsorg vokst frem, sier Habib, som setter spørsmålstegn ved hvordan man kan fortsette å skape dansekunst i en tid hvor kunstnere er sårbare og feltet ligger brakk. Politisk står dansekunsten lavt på lista av prioriteringer, noe som skaper store ringvirkninger.

– Hele feltet er deprimert, også institusjonene. Hvordan kan institusjonene vise omsorg for et felt som ligger nede? Hvordan kan vi dele noe, uten at vi må operere innenfor rammene som kommer fra øvre hold?

Det levende mulighetsrommet
Inger Cecilie Bertrán de Lis

Inger Cecilie Bertrán de Lis beskriver det å jobbe på scenegulvet som å komme hjem.

Hun forteller om en tid som har vært preget av uvisshet og stadige endringer. Tumble in The Jungle hadde premiere på Dansens Hus høsten 2018 og skulle vises igjen i starten av mars i år.

– Når det hele tiden er så mye som endres kan det være vanskelig å se fremover. Det var fantastisk å kunne jobbe på Dansens Hus, selv om forestillingen ble avlyst. Vi fikk likevel jobbe noen dager i scenerommet for å tilpasse forestillingen ytterligere i en amfi-versjon, hvor vi arbeidet med koreografi, regi og justering av scenografi. Det er gjennom et konkret arbeid på gulvet det skjer en kreativ prosess, hvor et viktig aspekt er å være sammen med andre og å jobbe sammen som en gruppe. Nye og kreative idéer oppstår, også når arbeidet handler om å justere et allerede eksisterende verk.

Bertrán de Lis beskriver hvordan det originalt sitter publikum på tre steder inne i selve scenografien, og tett opp til utøverne, noe som er vanskelig i en tid der Covid-19 har fungert som premissleverandør for hvordan scenekunst kan vises i og utenfor teatrene.

– Tiden vi er inne i nå gjør at vi må være kreative, løsningsorienterte og tenke nytt ut fra de gitte omstendighetene. I en tid hvor turné- og visningsplaner stadig blir endret – og i verste fall avlyst – velger jeg likevel å insistere på den fysiske scenekunsten og den direkte kommunikasjonen med publikum. Digitale formater fungerer ikke for meg. Den levende scenekunsten og alt det den rommer igangsetter en helt spesiell energi som man ikke får fram på samme måte gjennom skjermen. Men jeg forstår at mange kunstnere prøver å utforske nye digitale plattformer, både for å forske i nye medier, men også for å holde seg selv i gang. Imidlertid tror jeg ikke at digitale forestillinger noen gang vil ta vekk fokuset fra den unike overføringen fra levende utøver til levende publikum.

Avslutningsvis forteller Bertràn de Lis om hvordan det er å observere barna som ser på forestillingene. Hun vektlegger hvor tilstede de er, og hvordan de lever seg inn i det de opplever.

– Barn legger merke til helt andre ting enn et voksent publikum. Scenekunsten virker ofte i underbevisstheten, og enkelte barn kommer frem til meg og snakker om helt spesifikke detaljer ved forestillingen som de undrer seg over. Opplevelsene som blir til i det levende scenerommet kan ikke erstattes av noe annet.