Polysentrert virtuositet

Kompaniet består av en overvekt av kunstnere som på ulike måter har tilknytning til Afrika og Karibien. De benytter seg av en rytmisk og virtuos tilnærming til dans som engasjerer, og gjør det nærmest umulig å se vekk der de tar opp temaer som gir oss et nytt syn på historien, på samfunnet og på oss selv.

Tabanka African & Caribbean Peoples Dance Ensemble ble grunnlagt i 2007 av Thomas Talawa Prestø, Pearl Tawiah og Tiffany Taylor. Forprosjektet for Tabanka, «Dancers With Attitude», startet allerede i 1997 og ble huset av Afrikan Youth in Norway. Kunstnerisk leder i Tabanka i dag er Thomas Talawa Prestø. Initiativet bak Tabanka sprang utifra et behov for en kinestetisk stemme som forteller historiene om og fra afrikanske og karibiske kropper på en måte som gir eierskap til modernitet og til fremtiden. De opererer i «svarte» kropper og denne kroppen er politisk i seg selv. Der hvite mennesker i den vestlige verden har dokumentert sin historie og dermed sin humanitet i for eksempel arkitektur, har mennesker med afrikansk bakgrunn i vesten, grunnet kolonialisering, slaveri og diskriminering, ikke hatt muligheten til dette. Deres humanitet er lagret kun i deres egne kropper, eller med Thomas sine ord: «i vårt nedarvede kroppsliggjorte bibliotek, som ofte feires i form av dans, rytmer og sang.»

Tabanka har siden det ble grunnlagt realisert 25 helaftens produksjoner og opptrådd i mer enn 22 land. De har opptredd i så ulike sammenhenger som Den Norske Opera & Ballett, Melafestivalen, VG-lista og Norske Talenter, og gir 10% av inntekter fra kommersielle oppdrag til veldedige formål i land de bruker danseteknikker fra. Kompaniet arbeider aktivt med å formidle afrikansk-estetisk dans til et blandet norsk publikum, og spesifikt med å formidle den afrikansk-karibiske måten å oppleve dans på. I deres forestillinger veves publikum og dansere sammen gjennom «call and response» idet de forestiller seg i fellesskap både framover og bakover i tid. Tabanka ble i 2017 tildelt OXLO-prisen og var ambassadør for Dansens Dager i 2018.

Den finske koreografen Sonya Lindfors skriver i innledningen til den nye publikasjonen Blackness and the postmodern: «Den postmoderne forståelsen av kunst – som med selve det vestlige som konsept – er definert av det dominerende narrativet for hvithet. Med andre ord, til tross for at postmodernisme er en ideologi som er basert på dekonstruksjon av dominerende narrativ, har den mislykkes i å dekonstruere sin egen hvithet.» Videre skriver hun at hvithet som norm ikke bare handler om hudfarge, men at dette dreier seg om et stort og komplekst ideologisk landskap. Det innebærer oppfatningen av at enkelte verdier som likestilling, demokrati eller skjønnhet eies av det vestlige, europeiske eller hvite. Hvithet blir sett på som nøytralt og usynlig, men likevel ønskelig. Kunst som ikke blir sett på som hvit eller har sin opprinnelse fra den vestlige hvite kunsttradisjonen, blir devaluert. Hun anerkjenner at det de seneste årene er flere og flere «svarte» kunstnere å se på europeiske scener, men etterspør et større mangfold også innenfor de ulike kunstinstitusjonene, med begrunnelsen at et kunstfelt defineres av sine strukturer. I norsk sammenheng er aktørene Nordic Black Theatre, Global Music Oslo, Queendom og Tabanka eksempler på ulike initiativ som bidrar med både synlighet og infrastruktur for og fra kunstnere med et annet ståsted enn den vestlige hvite kunstkanon.

I forestillingen I:OBJECT utforsker Tabanka de historiske erfaringene som ligger lagret i afrikanske og karibiske kropper. Danseviteren Thomas DeFrantz som har «svarte» danseuttrykk som sitt fokus skriver at dans er minne i direkte handling. Erfaringer med tvungen og frivillig migrasjon, å bli gjort til objekt, gjenstand, handelsvare, samt møter med rasisme, hat og vold. «Svarte» mennesker har opp igjennom historien blitt redusert til lerret som hvite mennesker projiserer sin egen frykt eller sitt eget begjær på. Hvordan kan man bryte ut av rollen som objekt og gi uttrykk for sin egen subjektivitet? Hvordan kan man finne sin egen stemme? Tabanka utforsker de ulike måtene man kan navigere, leke med og ikke minst gjøre motstand mot denne projiseringen, som blir særlig påtrengende når den svarte kroppen er eksponert på en scene. De skaper et eget rom der de lar kroppen diskutere, forsvare, dytte, presse og lage plass der den «svarte» kroppen hører hjemme; hvor myten, fantasien, virkeligheten og skyggene kan materialisere seg inn i en norsk og vestlig identitet. I:OBJECT tar opp høyst samfunnsaktuell tematikk sett i lys av blant annet Black Lives Matter. Forestillingen er et samarbeid med Oslo World.

Tabanka har også utviklet en egen teknikk, Talawa-teknikken. Dette er en grunnteknikk som baserer seg på 81 afrikanske og 56 karibiske danser. De tekniske elementene, isolasjonene og bevegelseskvalitetene i disse dansene har blitt systematisert inn i en teknikk og resultatet er 32 håndposisjoner, 15 beinposisjoner og 7 isolasjonssegmenter i torso. Teknikken kombinerer rytmiske strukturer, en spesialisert tilnærming til jording («grounding») og tradisjonelle afrikansk-estetiske bevegelseskvaliteter som skjelving, risting, bølging og pulsering. Den bygger broer mellom urban improvisasjon og tradisjonell og samtidig dans, og utøverne trenes også i å bryte ned mentale og kulturelle barrierer, for å frigjøre bevegelsen. Tabanka har undervist Talawa-teknikken i hele 44 land.

En konsekvens av at den postmoderne dansen fristilte seg fra musikk kan være at rytmisk dans faller utenfor definisjonen av det samtidige. Rytme i afrikansk forståelse er kodet til den grad at det er å regne som et språk. Afrikanske tradisjoner for rytme skiller seg vesentlig fra vestlige tradisjoner. Thomas har uttalt at når han danser til rytme så er det som når noen danser til tekst. Innholdet i teksten kan være nyskapende, norm- eller tabubrytende eller helt tradisjonelt, og måten han forholder seg til rytme på kan ha like mange nyanser. Tabanka tar som regel for seg en rekke ulike musikksjangre med bakgrunn fra afrikanske tradisjoner, de har alle opphav fra samme rytmekultur. I I:OBJECT er indre-perkusjon det bærende elementet og det åpnes et polyrytmisk landskap for publikum. Afrikansk-estetisk dans har økt voldsomt i popularitet i undervisningssammenhenger, det blir flere og flere danseklasser der det undervises i blant annet house, dancehall, hip hop, reggae, vogue og salsa. Danser i Tabanka, Grace Tabea Tenga, har påpekt at afrikansk-estetisk dans kan stå i fare for å bli overforenklet i prosessen med å gjøre den overkommelig og dermed tilgjengelig for flest mulig danseelever. Gjennom å trene utøvere i Talawa-teknikk ivaretas kompleksiteten i afrikansk-estetisk dans, for eksempel prinsippet om polysentrert bevegelse. Dette prinsippet innebærer at bevegelser springer ut fra mer enn et senter i kroppen og at også flere av disse sentrene er i bevegelse samtidig, ofte i kontrast til hverandre. Til grunn for Tabankas virksomhet ligger stadig kraften i forfedrenes dansepraksis, sagt med Thomas sine ord: «å bevege seg med stolthet, sensualitet, og som om du hører hjemme i og har autonomi over de omgivelsene som fornekter din eksistens; det er kunsten, det er motstanden, det er friksjonspunktet.»

Kilder:

https://tabankadance.com
https://dance.no/dansens-dager/presse/4295-fakta-om-tabanka-dance-ensemble
http://norskpublikumsutvikling.no/finalists/tabanka-african-and-caribbean-dance-ensemble-beste-praksis-inkluderer-flest
https://www.dansenshus.com/profiler/thomas-talawa-presto
https://www.goldenmirrors.org/single-post/2018/02/28/Ødeleggende-enkelhet-overforenkling-vanner-ut-afrikansk-estetisk-dansekunst
Louisa Olufsen Layne: «Den svarte kroppen», Dans-magasinet (høst 2018), Dansens Hus
Thomas Talawa Prestø, Elle Sofe Henriksen, Marte Reithaug Sterud: «Appropriate Appropriation», KOREOGRAFI (2016), Holte/Skolseg/Kongsness (http://choreography.no/downloadpdf.html)
Sonya Lindfors: «Foreword», Blackness and the Postmodern (2018), UrbanApa
(http://urbanapa.fi/wp-content/...)
Thomas DeFrantz, Philipa Rothfield: "Choreography and Corporeality - Relay in Motion" (2016), Palgrave Macmillan UK