Den hadde opprinnelig premiere i 2005, men fikk nypremiere i 2017 som en kvartett med fire unge, mannlige dansere. Sanchis og De Keersmaeker møttes gjennom sin felles fascinasjon for dette stykket musikk, og hvordan det tar i bruk en tilsynelatende enkel musikalsk struktur som gir rom for stor improvisatorisk frihet. Koreografene ønsket å ta utfordringen med å oversette denne friheten direkte til dansen og blander sammen improvisasjon og satt materiale.
A Love Supreme er en suite i fire deler komponert av den berømte amerikanske saksofonisten og komponisten John Coltrane. Den ble spilt inn i løpet av en kveld med John Coltrane på saksofon, McCoy Tyner på piano, Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer for plateselskapet Impulse i desember 1964. Da den ble gitt ut i februar 1965 ble den en umiddelbar hit. A Love Supreme var Coltrane sin hyllest til det guddommelige og traff tidsånden med temaer som universell kjærlighet og spirituell bevissthet. Musikken kjennetegnes av en sammenhengende og gjennomgående balanse av komposisjon, improvisasjon, form og energi. Den tar i bruk av alle slags sjangre som kvartetten lot seg inspirere av, som afrikansk polyrytme, modal jazz, østens folkemusikk, frijazz, beebop, blues og gospelmusikk. I ettertid har musikken blitt kalt spirituell jazz.
Den belgiske koreografen Anne Teresa de Keersmaeker studerte ikke dans før siste året på videregående skole, før det studerte hun musikk. Samspillet mellom dans og musikk er selve drivkraften i arbeidet hennes. Hun slo igjennom med sin andre koreografi Fase i 1982, og denne suksessen gjorde oppstarten av kompaniet Rosas mulig. Da Rosas danst Rosas kom i 1983 ble dette gjennombruddet for kompaniet, forestillinga fikk blant annet Bessie-prisen for både lysdesign og koreografi i New York i 1987. Rosas ble støttet av Kaaitheater i Brussel gjennom hele 80-tallet og i 1992 ble kompaniet invitert til en langvarig residens ved Brussels kongelige operahus De Munt/La Monnaie. Ved begynnelsen av dette oppholdet satte de Keersmaeker seg tre mål: å intensivere forholdet mellom dans og musikk, å bygge et repertoar og å lansere en danseskole. Sistnevnte mål ble nådd i 1995 da Rosas og La Monnaie lanserte en ny internasjonal skole for samtidsdans i Brussel, kalt P.A.R.T.S.: Performing Arts Research & Training Studios. Her blir seksti studenter fra 25 ulike land trent over en treårs periode, av mer enn femti ulike lærere. De Keersmaeker har gjennom sitt kompani koreografert over førti forestillinger, turnert over hele verden og vunnet en rekke priser.
