Filmskapere har latt seg fascinere av dansende kropper helt fra filmens spede start, men kunstnerisk inspirasjon går begge veier. I samtidens dans kan du se filmens påvirkning, hvis du ser etter.- skriver Ine Therese Berg i arikkelen 1-2-3 Action. Gabriela Carrizo og Franck Chartier, koreografene bak Peeping Tom, tar nettopp film-inspirasjonen et skritt lenger enn de fleste. Blant annet samarbeider de med film-redigerere for å få fram den effekten de er ute etter, nemlig å lage forestillinger som er bygget opp som film-manus. Tilskuerens blikk forvandles til kameraets øye og sammen med danserne bruker de effekter som ”forward zoom”, å fryse bildet, eller saktefilm. På denne måten får de utøverne til å fly inni en campingvogn, forsvinne inn i en seng, eller svelges av en lenestol. Det sier seg selv at produksjonstiden ikke er på det jevne, forestillingene tar to år å lage hvorav seks måneder er prøvetid. I forestillingsaktuelle Moeder har de igjen benyttet seg av filmatiske hjelpemidler, og blant annet jobbet med en foley- artist, altså de som lager lydeffekter til film.

Her er et knippe av deres forestillinger. Se og nyt! 

1. Le Jardin fra 2002 er både film og danseteater og første del i trilogien Le Jardin, Le Salon og Le Sous Sol. I den forestillingens kabaret-liknende atmosfære, utspilles de pussigste episoder og man møter de underligste karakterer som males frem som i en drøm- eller marerittliknende verden uten grenser. I det dansende partiet av forestillingen, møter vi igjen tre karaterer fra filmen, denne gang i en vakkert anlagt hage. Både filmen og danseforestillingen setter søkelys på menneskets verdi-  eller den menneskelig tragedie som kan oppstå i det å føle seg unyttig og overflødiggjort i samfunnet

2. I forestillingen Le Salon fra 2004, blir vi vitne til det mentale, fysiske og finansielle sammenbruddet til det som en gang var en velstående familie. Den aristokratiske bestefaren, selve patriarken i familien, drar ubevisst sine barn med seg i dragsuget mens han forsøker å holde masken. Forestillingen utspiller seg i et overdådig rom- nå mer symbolsk i forstanden, og han mister mer og mer kontroll over sitt hus, sin blære og til slutt, sin forstand. Hjemmet han en gang var herre over, kontrolleres nå av hans avkom, som behandler ham like ubehøvlet som de behandler hverandre. Forestillingen vant Prix du Meilleur Spectacle de Danse de l’Année 2005 og Young Directors Award 2007 i Salzburg.

3. I forestillingen Le Sous Sol, siste del av trilogien er alle karakterene vi møtte i Le Jardin og Le Salon døde og begravet. Men de lever i undergrunnen. De befinner seg nå i (nok en) merkelig verden der sosiale koder ikke eksisterer og der familiens betydning er ristet om på. VI fant inspirasjon i Dostojevskis bok Bobok, der avdøde personer snakker om sin egen død og stiller seg selv spørsmål ved sitt tidligere liv. Ved hjelp av humor, skapes kontraster til det mer dystre bakteppet. I forestillingen involverer Peeping Tom sine foreldre i forestillingen i enda større grad enn før. Det er også verdt å merke seg samarbeidet med den 80 år gamle buthodanseren Maria Otal, som medvirket i forestillingen. 

4. Handlingen til 32. Rue Vandenbranden foregår i et vidåpent og stormfylt fjellandskap med bare vaklevorne bobiler som eneste ly for vær og vind. Vi er i et lite og isolert samfunn hvor innbyggerne konfronteres med sin egen ensomhet. Forestillingen undersøker isolasjon som fenomen, både kollektiv og personlig isolasjon og der grenser for drøm og virkelighet flettes i hverandre, og der innbyggerne i landsbyen mister seg selv i frykten for å bli fanget i sin egen isolasjon. Peeping Tom har latt seg inspirere av Shohei Imamuras bok The Ballad of Narayama, som skildrer et samfunn der det ikke er plass til de gamle, og der en eldre mor føres opp på fjellet Narayama av sine barn for å bli etterlatt for å dø. Med dette har de ønsket å dykke ned i psykologiske byrder som kan hindre folk fra å gå vekk fra sine røtter, sin familie eller til og med sin kultur.  

5. Med forestillingen A Louer  (2013) tar Peeping Tom deg med på en tankereise. Som for eksempel når man i et øyeblikk av kjedsomhet tar seg til å la tankene flykte til paralelle verdener eller fantasiverdener. Dette univers av minner av fremtid, av frykt av drømmer eller mareritt som alltid spoleres av virkeligheten. Det kan også være en tur på kanten av stupet, som en linedansers balansering- denne følelsen av balanse og mestre på den ene siden, og den umiddelbare faren for å miste det i neste øyeblikk- følelsen av å falle inn i et tomrom. Alt er flyktig- fordi alt kan forsvinne fra en dag til den neste: en leilighet, en personlig gjenstand, en jobb, en person eller et helt liv.

Alt er til leie! 

6. Vader (2014) er en poetisk og underfundig historie om en far og hans sønn, og første del i trilogien Vader, Moeder, Kinderen. Farens historie og liv kan romme så mangt, eller er han kanskje bare dement og ikke ved sine fulle fem?  De andre beboerne og de ansatte ser på ham med en blanding av mistro og humoristiske skråblikk, omtanke og likegyldighet. Den travle sønnen, midt i livet, stikker av og til heseblesende innom, men sannelig innhenter ikke alderdommen ham også. Faren er tilstede gjennom alt som skjer, stadig i spennet mellom hverdagens trivialiteter og fantasiens verdenen. Tematisk kretser deres forestillinger ofte rundt motsetninger og særegenheter mennesker imellom, hvor publikum blir tittere til en verden som er både realistisk og en drømmeverden på en og samme tid.

7. I kompaniets nyeste forestilling Moeder (2016) framstiller Gabriela Carrizo kroppen som et lager hvor en mengde av bevisste og ubevisste minner smelter sammen og definerer hvem vi er. Verket skaper uventede forbindelser som overskrider grensene mellom lidelse, sorg og feiring, mellom det å holde fast på og la gå, struktur og galskap. Her kan liv og død bli kunst, for alle å se. I overgangene mellom regissøren og aktørenes individuelle minner finnes det et kollektivt og universelt minne som gjennomlyser forestillingen.  Dette minnet trigger urovekkende refleksjoner rundt meningen og  ansvaret ved å være kvinne, mor og forelder.