Intim maskulinitet.

I duetten Jakob undersøker koreograf og danser Tony Tran grader av maskulinitet og hvordan intimitetsbegrepet både utvider og fungerer som en del av dette.

Hva definerer en maskulin gest – en bevegelse som man umiddelbart forstår som linket til manndom. Om man tenker på stereotype fremstillinger er jeg sikker på at det er enkelt å lage en ganske lang liste av distinkte bevegelser som trekker mot karaktertrekk vi er trent av samfunnet til å lese som nettopp mannlige.

5
- Foto: Andreas Leonardsen

Kropp, forventninger og intimitet
Forventningene vi legger til kjønn og hvordan kjønn er knyttet til spesifikk oppførsel og performativitet – performativity of gender – er grundig teoretisert. Filosofen og kjønnsforskeren Judith Butler har siden inngangen av 90-årene teoretisert hvordan kjønn er basert på oppførsel. Hennes idéer har blitt utdypet og kjønnsforståelsen er blitt gjort enda bredere med et fokus på hvordan kunnskap rundt selvet og individet alltid kan være udefinerbart og ikke minst ikke-binært.

La oss igjen fokusere på det stereotype: den maskuline fremførselen. Hva skjer om man kombinerer disse idéene med det intime. I tillegg til å være linket til noe rent mellommenneskelig og fysisk, handler intimitet blant annet om empati og å føle omsorg. Intimitet trenger ikke å være avhengig av seksualitet, kjønn eller kjærlighet.

Dette ligger som utgangspunkt for Tony Trans forestilling Jakob. Tran ønsket å skape et intimt verk mellom to menn; en duett som viser et møte. Han var opptatt av at dette skulle få være åpent for tolkning – å hverken være maskulint eller feminint. Med en ambisjon om at verket ikke skulle bli automatisk puttet inn i en skeiv kontekst kom med håpet om å skape et motsvar til forenklingen av den maskuliniteten som man ellers ser i samfunnet. De mannlige utøverne på scenen kan både være intime og seksualiserte uten å nødvendigvis bli tolket som homofile, heterofile og alt som det som er i mellom.

De mannlige utøverne på scenen kan både være intime og seksualiserte uten å nødvendigvis bli tolket som homofile, heterofile og alt som det som er i mellom.

Det ukjente som metode
Intimitet er ofte knyttet til avhengighet sier Tran når jeg snakker med han om forestillingen. Avhengighetsforhold er interessante fenomener som er fremstilt i kunst, litteratur, film og tv-serier. Tran vokste opp med kinesiske serier og filmer der man i kjent stil skulle dø for kjærligheten. Her var kjærlighetssøkning og den utrøstelige kjærligheten ofte en del av narrativene.

Tran danser sammen med den svenske danseren Knut Vikstrøm Precht. Precht er heterofil og Tran er homofil. De to kjente ikke hverandre da de startet prosessen. Tran forteller at dette var viktige hinder som var førende i utviklingen av materialet. I tillegg til at mye tid ble brukt til å bli kjent med hverandre – både på jobb og privat – måtte de gå gjennom flere prosesser for å bryte ned intimsoner for å bli trygge på hverandre. Mange viktige spørsmål ble skapt for å forstå hva intimitet er for den enkelte utøveren. Intimiteten de to har – som homofil og heterofil – skapte grobunn for duettforholdet. Slik ble det ukjente en viktig faktor for hvordan de to karakterene etablerer seg og kontinuerlig endrer noe ved den andre på scenen.

1
- Foto: Andreas Leonardsen

Forventinger
Tran forklarer at stykket er veldig utfordrende. Det er koreografert ned til minste fingerspiss fordi materialet, som i stor grad består av gester i to kropper som reagerer på hverandre, krever enorm presisjon og konsentrasjon for at det skal fungere sammen: Å gi og ta vekt, pust og berøringer gjennom et gestikulert bevegelsesmateriale krever mye for at puslespillbitene skal passe i hop. Det hele starter med blikkene.

De to danserne er alene i rommet og ser på hverandre. Blikket som bevegelse sier mye om hvordan man forstår to kropper, og sier som kjent mer enn tusen ord.

Det er den mellommenneskelige relasjonen som utforskes gjennom bevegelsene. Det er alltid noe nytt som skjer, og som utøver må man gå inn med en interesse for hvordan man kan gjøre noe nytt med det som allerede er veldig spesifikt. Slik lades det kjente med noe ukjent, og detaljarbeidet får kontinuerlig ny verdi.

Han forteller at resultatet av en fraværende farsfigur er at man søker etter tilhørighet andre steder.

3
- Foto: Andreas Leonardsen

Utgangspunktene
Fokuset på intimitet og maskulinitet dras mot det autobiografiske og er basert på det familiære. Tran forteller at han ikke hadde så nært forhold til faren sin i oppveksten. Faren fremstod fraværende. Han opplevde også at broren hadde lignende trekk: De to var maskuline og harde. Han forteller at resultatet av en fraværende farsfigur er at man søker etter tilhørighet andre steder. Dette ble et svært viktig element som han tok inn i duettarbeidet.

Han er også inspirert av filmer som Happy Together av regissøren Wong Kar-wai. Filmen Call Me By Your Name hadde premiere etter arbeidet med forestillingen var startet, men aspektet som handler om det altoppslukende og den begrensede tiden vi har sier mye om hva Tran ønsker å oppnå med stykket.

Tittelen Jakob viser til tosidighet: I norsk kontekst representerer navnet noe stabilt – den snille og eventyrlystne personen som gjerne er en slags svigermors drøm, forklarer Tran. Den bibelske Jakob er bedrageren og løgneren. Tran forteller at han ville se hva som oppstår i møtet mellom disse to motsetningene. Det er i mellomrommene intimiteten får oppstå.

Jakob, 11. - 14. november