Hvem er Ludvig Daae?
Ludvig Daae er en blond, blid, sur og tøff koreograf, danser, onkel og Britney Spears-fan fra Nesbyen i Hallingdal.

Du jobber både som danser og koreograf, hvordan er det å gå inn i de ulike rollene fra prosjekt til prosjekt?
Jeg liker godt å gjøre veldig forskjellige ting, og ser det som positivt å ha erfaring både som arbeidsleder og arbeidstaker. Den største problemet for min del er ikke å gå inn i ulike roller, men at jeg opplever at arbeidet mitt blir litt fragmentert. Den kan være vanskelig å se en sammenheng mellom ting jeg gjør, noe som er frustrerende, og jeg kan savne følelsen av kontinuitet og overblikk. Det er noe jeg jobber aktivt med for øyeblikket: det å tenke langsiktig i kunstnerskapet mitt, og la alle de forskjellige arbeidsoppgavene mine bli en del av samme kunstneriske research.

Hvordan er det å jobbe med Ingun som koreograf?
Det har vært veldig gøy! Mitt inntrykk er at hun gjør veldig mye forarbeid, og at gruppesammensetningen er viktig for henne. Det gjør at når vi vel begynner å jobbe, så opplever jeg at Ingun har stor tiltro til alle sammen, og stoler på det vi holder på med, noe som gjør at arbeidet har vært både smertefritt og morsomt hele veien. Ingun en utrolig evne til å holde stemningen lett og fin, noe som åpner opp for kreativitet og inspirasjon. Det har også vært inspirerende for meg å jobbe med noen som har så mye kunnskap og erfaring med å skape forestillinger som utgår fra kropp og fysisk arbeid: i mange år så har jeg jobbet med koreografer (inkludert meg selv) som først fokuserer på konseptet og det visuelle bildet som skapes, og så fyller man ut med dans som er mer eller mindre spesifikk. Jeg legger egentlig ingen verdivurdering i den ene eller andre metoden, men det har vært veldig gøy å jobbe med en som Ingun, som har et utrolig håndtverk, utgår fra bevegelse og intuisjon og et fantastisk øye for komposisjon.

Hvordan har det vært å jobbe i dette prosjektet med kun menn, og hva gjør dette med forestillingens form?
Det har vært veldig fint å jobbe med Erik, Matias og Vebjørn :))

Hvordan bruker du din egen erfaring som danser når du skaper koreografier for andre?
Som koreograf så har jeg hittil jobbet veldig konseptuelt, der hvert enkelt prosjekt tar for seg en spesifikk problemstilling og tematikk. Det innebærer at jeg skreddersyr alt fra metodene jeg bruker i prosessen til uttrykkene som ender opp i forestillingene for å passe undersøkelsen i prosjektet. Jeg utgår med andre ord veldig sjelden fra min egen kropp og hva den kan og vil gjøre når jeg skaper dans. Min erfaring som danser har derimot gjort meg veldig bevisst på danserens rolle, og som koreograf legger jeg mye fokus på rollen som arbeidsleder. Det er viktig for meg å gjøre mitt beste for å skape et godt arbeidsmiljø, at det er tydelig kommunikasjon og bra arbeidsvilkår. Min erfaring er at det er vanskelig å jobbe kreativt hvis ikke de tingene er på plass, og det blir også åpenbart i sluttproduktet. Der har jeg lært mye som danser, på godt og vondt.

Du koreograferte Cullbergbaletten for Nobelbanketten i Stockholm med koreografien Donna Winter. Hva var inspirasjonen din til denne koreografien og hva gjør et slikt oppdrag med karrieren?
Sjefene for Cullbergbaletten kom og så forestillingen min, Dance To Dance To (som jeg viste her på Dansens Hus i februar), og ba meg om å lage noe for kompaniet basert på den forestillingen til deres opptreden på Nobelbanketten. Inspirasjonen min var å erstatte ballett med 1970-talls discodans for å stille spørsmål ved verdivurderingen som ofte legges i forskjellige dansestiler og den generelle oppfatningen av hva som er “bra” og “dårlig” dans; fin og stygg kultur. Vi møtte dessverre en del motstand fra Nobelkomiteen underveis. Temaet for banketten var is og nordlys, så jeg måtte forholde meg til det, og dansen jeg laget ble satt sammen med orkesteret Musica Vitae og komponisten Lisa Långbacka. De er fantastiske (!), men det var utfordrende å jobbe med disco til Vivaldi og nyskrevet musikk til trekkspill. I tillegg til at alt var direktesendt på TV, noe som begrenset meg veldig med tanke på kameravinkler, og at all dans måtte utspille seg i en steintrapp. Så det var et skikkelig lynkurs i å lage bestillingsverk!

Hva et slikt oppdrag gjør med karrieren vet jeg ikke helt. Jeg har ikke helt troen på at enkeltoppdrag blir til store karrieregjennombrudd, men jeg ser det snarere som at det å i det hele tatt bli spurt om å gjøre en sånn type jobb er bevis på at jeg har kommet til et visst punkt i karrieren, og holder på med noe som fler enn meg synes er spennende.

Hvilke prosjekter har du etter En liste over ting han sa?
Akkurat nå er det ganske mange prosjekter å holde orden på. Rett etter siste forestilling her så drar jeg på Sverigeturné med forestillingen The Most Human, som er en duett mellom meg og robotdanseren Alex, i regi av Robin Jonsson. Og så vises forestillingen min Dance To Dance To litt rundt i landet i høst i samarbeid med Dansenett Norge. I januar begynner jeg å jobbe med prosjektet Landscape, der jeg på forskjellige tidspunkter under hele 2019 inviterer Oslobaserte dansekunstnere inn i studio sammen med meg for å undersøke forskjellige typer dansestiler, og så blir det en forestilling for en gruppe dansere i 2020. I mars 2019 er det premiere for den nye forestillingen min The Viral Dance på Tou Scene i Stavanger. Den forestillingen er et samarbeidsprosjekt mellom meg og filmskaperen Joanna Nordahl, som jeg tidligere har samarbeidet med på forestillingene HYPERFRUIT og MM. Og våren 2020 lager jeg et verk for det svenske kompaniet Norrdans der jeg vil jobbe med folkedans.