Teksten er utdrag fra et foredrag Ingun Bjørnsgaard holdt ved Dramatikkens Hus i februar 2018.

Mitt første møte med forfatterskapet til den franske feministen og eksistensialisten Simone de Beauvoir fant sted tidlig på 90-tallet gjennom Beauvoirs kanskje mest berømte verk, Det annet kjønn, utgitt i 1949. Her tar hun opp kvinnens posisjon i samfunnet. Boken regnes som et grunnleggende verk for 1900-tallets feminisme med stor innflytelse på europeisk og amerikansk kvinnebevegelse.

På 90-tallet koreograferte jeg tre forestillinger med bare kvinnelige dansere - Jomfruer i norsk landskap (1992), Alminnelig Olympia (1993) og Sleeping Beauty (1994). Disse verkene var for meg kanskje styrt av en undring over mytiske skikkelser og kvinnelige arketyper. For min del har jeg en evig interesse for å utforske det kvinnelige og det mannlige, det menneskelige, femininitet, det androgyne, myter, mytologi og arketyper knyttet til kjønn.

Da jeg i 2016 bestemte meg for igjen å skape et verk kun for kvinnelige dansere, Notes on Frailty, hadde jeg selv mye motstand mot denne avgjørelsen. Jeg følte det bakstreversk å terpe på og synliggjøre noe spesifikt «kvinnelig.» Jeg har etter hvert utviklet temaene i min kunstneriske virksomhet til å handle om mellommenneskelige forhold som gjerne utfolder seg på en problematisk måte. Forventningene mellom kvinner og menn blir ikke gjengjeldt og de på scenen finner ikke roen, kjemien eller noe de kan forholde seg til sammen.

Som Beauvoir skriver i innledning til Det annet kjønn: «Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke noe nytt. Striden om kvinnesaken har fått nok blekk til å renne, nå er den nesten avsluttet; ikke la oss snakke mer om den. Men likevel gjør vi det. Og det virker ikke som om alle dumhetene som har vært bragt til torgs i løpet av det siste århundret har bidratt noe særlig til å belyse problemet. Og er det forresten noe problem? Hva består det i så fall i? Finnes det i hele tatt kvinner?»

Jeg holdt likevel fast ved ideen, og da vi startet utforskningen av prosjektet, var det en befrielse å få lov til å arbeide med dette temaet. Etter hvert var det tydelig at det var Beauvoir som skulle være i sentrum for vår utforskning av «kvinnelighet.» Det er et paradoks at hennes negativitet og kritikk av det enestående kvinnelige er så interessant og fascinerende lesning. Beauvoir belyser tabuemner som man ellers bare kan fornemme i det skjulte. Beauvoir ble blant annet også kritisert for å opphøye det mannlige.

Beauvoir beskriver hvordan samfunnet har gjort at kvinner blir værende i sin immanens. Immanens er en situasjon som er stagnert mens transcendens, det grenseoverskridende, strekker seg mot framtiden, gjennom et prosjekt som åpner for frihet. Det er tradisjonelt typisk for kvinnen å bli i immanens og typisk for mannen å være transcendent, mener Beauvoir. Det er et mål for kvinner å gjøre valg som fører til deres egen transcendens, bare slik kan de oppnå frihet. Beauvoir skriver ikke særlig positivt om immanens. Det beskrives på ulike måter som en situasjon som kvinnene blir hengende fast i, blir lett opptatt av og gjentar, som et objekt der det transcendente er subjektet.

Det er ingen likeverdige motpoler; immanens er på en måte svakhetene som «det annet kjønn» sitter fast i mens transcendens er den egenskapen som kan oppnå frihet, og derfor tillegges en helt annen verdi. Det kan leses som ambisiøse egenskaper som dyrker egoet og beveger seg i en retning. Det å godta å bli betatt av en annens eller flere andres transcendens, å finne sin ro gjennom dette, beskrives i ufordelaktige termer. De biologiske forskjellene er der, uten at det er grunnen til at kvinnen er blitt det annet kjønn. Hun mener at samfunnet lærer jentene å være passive og objekt-aktige.

I 1993 gjorde jeg forestillingen Sleeping Beauty, og fant materiale til Artemis-arketypen som forklarer Tornerose. Jeg leste om en innadvendt tilstand, en egen introvert verden hos unge kvinner, der hun eller jomfru-arketypen ble dratt inn i en tilstand som skulle utvikle kvinnelig modning. Noe som kunne virke som passivitet, men som likevel var med i en viktig utviklingsprosess.

Det annet kjønn går tidvis voldsomt løs på det «kvinnelige», noe som paradoksalt nok var igangsettende for Notes on Frailty og ga oss nye kunstneriske muligheter. Det skapte en fin og sint stemning. Erfaringer fra våre egne liv fikk nye perspektiver, og vi ble i større grad bevisstgjort hvilke mekanismer som er med og styrer oss.

Beauvoir bygger ikke opp under noen opphøyde «kvinnelige» egenskaper. Hun beskriver kvinners væren samtidig som hun kritiserer det kraftig. Hun beskriver forventningene til den samfunnsskapte «kvinnelige» væremåten og hvorfor kvinnen så lett opprettholder dette mønsteret og svarer til det samfunnet forventer av henne som kvinne. På en måte latterliggjør hun kvinnen og ironiserer over hennes lettvinte løsninger for å oppnå tilfredsstillelse hos menn, slik jeg leser Beauvoir.

Samtidig ligger det et håp hos Beauvoir om at kvinnen skal finne sin riktige plass og reelle frihet i samfunnet. I Det annet kjønn viser hun til hvorfor historien gjør at kvinnene ender opp som «det annet kjønn.» Hun beskriver kvinners tvungne søken om transcendens gjennom sine menn og kritiserer deres ønske om å være et objekt som de passer inn sammen med, underlagt et mannlig subjekt. Det dreier seg om en søken mot frihet, der begge parter i et forhold skal tilnærme seg sin egen transcendens. Transcendens og immanens kan selvsagt fungere uavhengig og motsatt av mann og kvinne. Det er to tilstander, hvorav den ene har retning mens den andre blir værende i det som allerede er.

Beauvoir-biograf Toril Moi skriver i forordet til den siste norske oversettelsen: «Kvinners oppdragelse påtvinger dem kvinnelighet, det vil si at den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn. Det annet kjønn definerer altså kvinnelighet negativt, som en måte å være på som forutsetter at menn er absolutte og vesentlige, kvinner relative og uvesentlige.»

I Norge i dag er vi vant til at det i stor grad settes pris på «kvinnelige» egenskaper og det føles ikke bra å kritisere disse. Det er kanskje i dag mer akseptert å kritisere typisk «mannlige» egenskaper. Beauvoir refererer tidvis til kvinnen som narsissisten: «Det som er klart, er at omstendighetene oppfordrer kvinnen, i større grad enn mannen, til å vende seg mot seg selv og vie sin kjærlighet til seg selv…fordi kvinnen ikke kan fullbyrde seg selv gjennom prosjekter og mål, prøver hun å gripe seg selv i sin egen persons immanens»

«Kvinnen leker gjerne at hun arbeider, men hun arbeider ikke; hun tror på passivitetens magiske egenskaper, og blander sammen besvergelser og handlinger, symbolske bevegelser og virksom adferd; hun kler seg ut som elev ved Beaux-Arts, hun bevæpner seg med sitt arsenal av pensler, og der hun står foran staffeliet, flakker blikket hennes fra det hvite lerretet til speilet…»

Hun skriver også: «de største […] er ekte kunstnere som transcenderer seg selv i den rollen de skaper; den tredjerangs skuespillerinnen, derimot, bryr seg ikke om det hun gjør, men om den æren som faller på henne; hun prøver fremfor alt å fremheve seg selv. En hardnakket narsissist vil være begrenset i kunsten som i kjærligheten fordi hun ikke kan gi seg hen. Denne mangelen vil føles sterkt i alle hennes aktiviteter.»

Enkelte scenekunstnere, derimot, som Isadora Duncan, har ifølge Beauvoir vist evne til å overskride immanensen: «Det som hovedsakelig mangler hos kvinnen i dag for at hun skal gjøre store ting, er å glemme seg selv, men for å glemme seg selv, må man først være helt sikker på at man har funnet seg selv. Kvinnen er en nykommer i mennenes verden, og hun får ikke særlig mye støtte av dem, så hun er fremdeles altfor opptatt med å lete etter seg selv. Det finnes en kategori kvinner som disse bemerkningene ikke passer på, fordi deres karriere styrker deres kvinnelighet, og slett ikke ødelegger den; det er de som gjennom et kunstnerisk uttrykk prøver å overskride seg selv som gitte; skuespillerinner, danserinner og sangerinner. I tre århundrer har de vært nesten de eneste kvinnene som har hatt en konkret uavhengighet i samfunnet.»7

Kunstfeltet er et område som er preget av ulikheter mellom mann og kvinne. Innenfor billedkunsten er det tydelig at enkelte mannlige kunstnere blir satset på eller kanonisert på en måte som ikke finner sitt sidestykke blant deres like begavede kvinnelige kollegaer. Innen dansen er det et stort flertall kvinnelige aktører, men det er påfallende hvor store forventninger som stilles til enkelte mannlige aktører som ofte blir de mest synlige. Kvinnelige koreografer kan nå meget høyt, men det er i hovedsak menn som er aktuelle når det kalles «Mesteraften» i Operaen. De koreografene som skaper repertoar-verk som blir satt opp ved ulike balletkompanier i operaer rundt i verden, er nesten utelukkende mannlige. Det er viktig å se sammenhengen man befinner seg i.

Jeg vil avslutte med to sitater fra boka Filosofiens annet kjønn, av Tove Pettersen:

«Beauvoir har blitt beskyldt for å bruke en maskulin verdimålestokk og et maskulint utgangspunkt for sin filosofi. Hun synes å ville gjøre kvinnen lik mannen, eller gjøre mannen til kvinnens ideal. (…) Beauvoir har svart på denne kritikken ved å si at de som tar utgangspunkt i at kvinner er essensielt forskjellige fra menn, og vil noe grunnleggende annet enn menn, spiller menns spill. Både menn og kvinner har i seg trangen til å transcendere, til å overskride det gitte og delta i en fellesmenneskelig verden. (…)»