Jeg har i de siste årene tenkt mye over hvilke kjønnsuttrykk jeg ser på de norske scenene, og jeg blir til stadighet overrasket over hvor lite kjønnsrollebrytende de fleste danseforestillingene jeg har sett er. Det får meg til å stille spørsmålstegn ved hva slags forhold dansekunstnere i Norge har til kjønnsuttrykk på scenen. Hvor bevisste er valgene om de kjønnsuttrykkene og kjønnsforskjellene i koreografiene og i kostymene som kommer til utrykk på scenen?
Hvordan forholder norske dansekunstnere seg til kjønnsroller og kjønnsuttrykk innenfor moderne dans i dag? Er dette noe som opptar dere? Noe dere er bevisst på, og bruker tid på å diskutere eller velge de forskjellige kjønnslige utrykkene mens forestillingene er under utvikling?
Jeg prøver å se så mye dans som mulig, fordi jeg liker denne formen for scenekunst best. Men jeg ser også mye teater. Og som oftest synes jeg at kjønnsuttrykkene som blir gjenspeilet på scenerommet bare er en speiling og forlengelse av det vi møter i verden «til vanlig». På teateret gjemmer regissørene seg bak manus som er skrevet av menn for menn, med få store kvinnelige roller, men hvis de mangler mannlige skuespillere, så hender det at kvinnene blir gitt en mannlig rolle. Som publikum godtar vi raskt kvinnen som mannlig karakter, fordi hun blir kledd opp som mann, henvises til som mann og ter seg som en, og vi vet at det er teater. Men når det gjelder dans, har jeg alltid tenkt at dere er friere til å velge karakterer selv, så hvorfor er det da nesten alltid tradisjonelle kjønnsmønstre som blir uttrykt i dansen?
Jeg har tilslutt blitt vant til at det nesten alltid blir gjort stor forskjell mellom mannlige og kvinnelige dansere, i koreografier så vel som i kostymene. Hvis danserne har like kostymer, vil som oftest koreografien framheve forskjellen, ved at de kvinnelige og mannlige danserne får ulike roller. Jeg har spurt flere koreografer om hvorfor det er sånn, og svaret er alltid det samme: Det er en fysisk forskjell mellom kjønnene som gjør at det er lettere for menn å gjøre løft med kvinner enn motsatt. Men trenger det å være så avgjørende? I danseforestillinger hvor ensemblet bare består av kvinner, der løfter de hverandre også?
Fredag ble jeg positivt overasket da jeg var i Operaen og så forestillingen Different Shores med Kylián (Jiří Kylián, tsjekkisk samtidskoreograf red.anm). Den tredje koreografien den kvelden, var en ca. 20 min lang koreografi med en kvinnelig danser og mens resten var mannlige dansere. Hele forestillingen satt jeg og ventet på når soloen hennes skulle komme, eller når det punktet skulle komme når hun skulle bli løftet høyt i senter av de mannlige danserne. Det skjedde ikke. Alle danserne, og de var mange, danset alle helt likt. Det ble aldri utøvd noen forskjell. Så da tenkte jeg tilslutt det manglet en mannlig danser som hun måtte ta rollen til og danse istedenfor den dagen. Det trodde også hun jeg så forestillinga sammen med, som på lik måte som meg, har mye erfaring med å jobbe med dans, da jeg spurte henne etterpå. Det viste seg at det ikke var tilfelle, at alt var nøye planlagt, og dermed en koreografi som var langt fra det jeg har blitt vant til å se.
Som lysmester på KHIO ser jeg mange forestillinger med de nye ballettstudentene. Og i mine øyne burde vel kunsthøyskolen nettopp være det stedet hvor nyskapende koreografier og dansemetoder klekkes ut? Likevel opplever jeg til stadighet at de fleste duoer eller historier om 2-4 mennesker blir spilt ut i de klassiske mann-kvinne rollene. Og maktkampene som blir utspilt på dansemattene, er ekstremt tradisjonelle. Svaret jeg har fått på hvorfor det er sånn på Khio, er «fordi studentene må lære hvordan det vil bli når de kommer ut i den virkelige verden, og skal danse for andre store koreografer». Skal ikke Statens balletthøyskole og andre utdanningsinstitusjoner være de fremtredende og nyskapende stedene, et senter for utvikling og utforskning, og som utdanner nye dansekunstnere med nye ideer? Skal ikke institusjonene være med på å skape forandringer også innenfor hvordan vi tradisjonelt ser på kjønnsuttrykk på scenen?
Kjønnsroller og kjønnsuttrykk blir i økende grad diskutert i forhold til teater. Det begynner sakte så sakte å bli en større bevissthet rundt dette spørsmålet. Hvor er denne diskusjonen i dansemiljøet? Påvirkningskraften til kunst er enorm, og jeg lurer på hvor bevisste det norske dansemiljøet er om hva slags kjønnsnormer som blir uttrykt, gjenspeilet eller utforsket på norske scener? Bare se på vårt naboland Sverige, hvor genus* er noe som blir problematisert og diskutert innenfor de fleste områder, og spesielt i det utøvende scenekunstneriske miljøet, så hvorfor er det så annerledes i Norge? Jeg mener det er på tide å skape en debatt i dansemiljøet så vel som på institusjonene om hvordan vi forholder oss til de tradisjonelle kjønnsuttrykkene vi gjenskaper på de norske scenene.
*Genus = sosialt kjønn, på engelsk; gender, på norsk mest referert til som ”kjønnsroller”
Lysdesigner og lysmester på KhiO, Kaja Glenne Lund
Innlegget ble først publisert på www.framtidsdans.no i 2013.