Hvordan har arbeidsprosessen med denne forestillingen vært?
– Marcelo Evelin kom inn i gruppa med både visjoner, arbeidsstrategier og tanker om verden som krevde noe av meg å forholde meg til. Likevel opplevde jeg at viljen til et reelt møte var stor hos alle involverte, noe som gjorde at jeg ble veldig engasjert i prosessen. Det ble gitt tid til å være grundig i forståelse og utprøving både på det fysiske og performative nivået, og visjonen for produktet ble delt fra starten av. Begge disse valgene for prosess verdsetter jeg høyt som utøver. Jeg synes også i spesielt stor grad at Marcelo gir tillit til meg som utøver. Han evner å se og verdsette ressursene som hver enkelt og gruppa besitter, og han har latt disse bli en naturlig del av arbeid sitt, noe jeg mener har utvidet de ideene han kom med. I ettertid tror jeg Marcelo hadde et ønske om å skape noe friksjon i prosessen, og at dette hadde verdi for forestillingen vi har laget siden den behandler en tematikk som ikke er uten problemer. Men når jeg nevner denne friksjonen som positiv så er det fordi det er nokså unikt for meg. Marcelo har vært veldig åpen for å gå i dialog samtidig som han er fullstendig kompromissløs i sitt kunstnerskap og ekstrem i sitt syn på verden. Jeg tror og håper begge disse tingene og møtet oss imellom gjenspeiles i verket.

Likheten verkene imellom er tematikkene, samt at de begge jobber med utøverne som gruppe eller masse. På scenen er vi helt avhengige av å lytte til gruppas tid og musikalitet for at arbeidet skal løfte seg slik det kan. I prosessen med Marcelo tok denne lyttingen og samhandlingen stor plass hele veien, mens muligheten til å jobbe med det sammen i Mias prosess kom mye senere for meg. Gjallarhorn var lenge veldig praktisk å være inne i, med utfordringer som tildekkingen av øyne og ører, tunge kostymer, og evnen til å orientere seg og holde seg selv og de andre trygge i mørket. Kanskje fordi de ytre visuelle elementene er så stor del av produktet tok det lenger tid å finne plass til å virkelig stå i og oppleve verket som utøver. Til motsetning har Marcelos prosess hele tiden fullstendig lent seg på evnen til nettopp å la seg falle inn i, gi seg hen og nesten forsvinne i arbeidet. 

Det har vært en spesiell opplevelse å stå på scenen i Gjallarhorn og å være så avhengig av alle i gruppa, men samtidig ikke vite hvem som er hvem. Forestillingen har et språk som er fysisk krevende, men det mest utfordrende er å hver gang finne den komplekse musikaliteten individene imellom. Både i det rytmiske lydbildet som skapes, og ikke minst i stemmepartiene er det en risiko for at arbeidet faller hvis vi går til minnet av forrige gang. Dette gjør det spennende å opptre, men det kan også være frustrerende fordi vi er blitt følsomme på nyansene og har høye ambisjoner for hva vi ønsker å få til. Samtidig må vi forhandle med oppgaver som er viktige utenifra fordi publikum ser noe helt annet enn oss. Mia har en veldig åpen holdning til innspill og forslag fra utøverne, men har samtidig den styrken at hun er veldig tydelig når hun vet hva hun ønsker seg og ser som viktig for kunstverket. 

Jeg synes også det har vært en kombinasjon av veldig frigjørende og litt konfronterende å i så stor grad være ansiktsløs på scenen. Jeg har jobbet med dette tidliger, men ikke i en så stor gruppe. Det har i større grad enn forventet utfordret meg og gitt meg nye spørsmål og tanker om hva som betyr noe for meg som utøver. Det ønskelige er å si at kunstverket er det viktige. Likevel er det ikke til å komme bort fra at når man gir av seg selv inn i et arbeid man tror på er det tilgjengelig å ønske å bli gjenkjent for det. For meg har dette vært en ubehagelig overraskelse å se i meg selv fordi jeg så langt som mulig ønsker å være fri fra egoet mitt når jeg gir kapasiteten min til et prosjekt. Arbeidet med Gjallarhorn har derfor fått meg til å lure på hva det kan gi eller ta å være anonym som utøver, et spørsmål jeg foreløpig ikke er kommet langt nok med til å si noe tydelig om.

Hvordan har du selv bidratt i prosjektet?
– I The Who of Things tror jeg at vi som gruppe har bidratt med en friksjon som har gitt mulighet for et unikt produkt som ikke kunne blitt skapt et annet sted. Dette fordi jeg vet at Marcelo i andre sammenhenger jobber med utøvere som både kunstnerisk og fysisk besitter helt andre kvaliteter. I Gjallarhorn har jeg bidratt med min skarpe og gjennomtrengende røst, og med en gammel løpskapasitet, i tillegg har jeg under lett press fungert som en slags korleder. Jeg tror at jeg i begge prosjektene har bidratt med å gå all in og stå for arbeidet vi har gjort og som jeg tror på, men også ved å stille spørsmål som forhåpentligvis har påvirket prosjektene.

Hva har vært forskjellen på å jobbe med Mia Habib og Marcelo Evelin?
– Selv om stykkene bearbeider liknende tematikker, var prosessene veldig ulike. Med Marcelo føltes det som at hovedparten av produksjonen gikk med til utforskning, fysiske og mentale opplevelser og ikke minst diskusjoner med tidvis nokså mye følelser og helt privat tilnærming. Mia hadde for meg en mer organisert og planlagt tilnærming til prosessen og materialet. I tillegg er det en stor forskjell i produktene fra utøversiden. Marcelos verk er avhengig av den enkeltes tilstedeværelse og evne til å falle inn i den mentale biten av arbeidet som et av de bærende elementene, mens Gjallarhorn anonymiserer den enkelte nesten helt, og i større grad påvirkes av ytre faktorer som kostyme, lys og mørke. Likhetene er at det er gruppa som helhet som bærer begge stykkene. I The Who of Things jobber vi med å forsvinne inn i gruppas felleshet, å bli the other, å være hverandre og å være sammen. Forståelsen av utøverne som en enhet er felles for begge produksjoner. I Gjallarhorn skjer dette blant annet ved å fysisk fjerne ansikter, mens vi i The Who of Things er veldig eksponerte mens vi jobber på å være og oppleves som en organisasjon.

Når kom ideen med blodet?
– Ideen med både blodet og honningen kom tidlig. Blodet er en direkte link til tematikken og fungerer som et bilde på kannibalisme. Den typen kannibalisme vi har diskutert som inspirasjon handler ikke om å spise andre mennesker som føde, men om å spise den andre med ønske om å tilegne seg dens kunnskap og egenskaper. Både blodet som teatralt virkemiddel og tematikken er elementer jeg tror Marcelo har jobbet med også tidligere. Jeg opplever han som en person og kunstner som lever livet sitt tett opp mot kunstnerskapet, og tror arbeidet vi har gjort sammen føyer seg inn i en lengre linje.

Hvordan oppsto handlingsideen?
Deler av handlingsforløpet var nok forespeilet i begge produksjoner. Med Marcelo utformet handlingen seg på gulvet, og med gjensidig vilje til å bli farget av hverandre, både danser til danser og Marcelo i møte med hver enkelt og med gruppa. Mye av arbeidet også i produktet, går ut på å forhandle personlige interesser og egenskaper i møte med gruppa, arbeidet og de felles strukturelle oppgavene vi har. I begge produksjoner fant vi materialet gjennom ledet improvisasjon, men for Gjallarhorn jobbet vi i større grad med et og et scenario ut ifra spesifikke tematikker som eksempelvis urbrølet, naturkatastrofer, dommedag og jordskjelv, og med utgangspunkt i sterke ytre faktorer i kostyme og lys.

Hva er din styrke som dansekunstner?
– Jeg tar stort ansvar for det jeg er del av, og er interessert i forholdsvis ulike mennesker og innfallsvinkler til scenekunst. Det tror jeg er en styrke spesielt i rollen som utøver i andres arbeider. Jeg har evne til å la meg berøre som publikummer, noe som er viktig for meg for å fortsette å tro på og arbeide med scenekunst selv. Jeg tror jeg har forståelse for nyanser. Jeg synes også at jeg har både god oversikt, og evne til å gi slipp og la kroppen og sinnet arbeide utover det som er kontrollert av hva jeg klarer å forestille meg. De siste tingene er jeg i alle fall veldig interessert i som utøver.

Hva skal du videre etter denne forestillingen?
– Aller først skal jeg videre på turne med We Are Here Together, og ikke minst med en av mine absolutte favorittforestilling som utøver; ME TOO av Helgebostad / Rueslåtten. Jeg skal også samarbeide med Janne-Camilla Lyster rundt en solo med utgangspunkt i et av hennes nyeste manus, et arbeid jeg ser veldig frem til. Og ikke minst skal jeg sammen med alle mine sørlandskollegaer fortsette å arbeide med etableringen av Scenekunst Sør, samt med theisen/pettersen og avviklingen av gjestespill med Mette Edvardsen og Mårten Spångberg i Kristiansand Kunsthall og Kristiansand Folkebibliotek nå i oktober. Også jobber vi jo som alltid mot neste års Ravnedans. Jeg anbefaler alle å følge scenekunstfeltet på Sørlandet fremover!