Helén: Hei, Helén heter jeg, hva heter du?
Alva: Alva.
H: Så nå skal du intervjue meg og har forberedt masse skumle spørsmål?
A: Hehe nei, det er ikke skummelt da. Det blir bare gøy.
H: Få høre da.
A: Okei, hva er favorittmiddagen din?
H: Sushi må jeg nesten si. Det elsker jeg. Men jeg liker jo sånn pizza og pasta-ting også, da.
A: Men hvis du fikk dra til hvilket land du ville, hvor ville det vært?
H: Oi... Japan!
A: Fordi de spiser sushi?
H: Ja du, det har jeg ikke tenkt på. Kanskje det er derfor? Men det er også fordi jeg liker japanske tegnefilmer. Og spesielt en som heter Miyazaki. Han lager noen fantastiske tegnefilmer, og det finnes et eget tegnefilmmuseum i Tokyo som jeg gjerne vil besøke. Og så må jeg nesten si New York. Det er min favorittby på jord! Jeg har egentlig lyst til å bo der.

A: Hvorfor ble du egentlig skuespiller?
H: Jeg ble skuespiller fordi jeg hadde veldig lyst til det, og så søkte jeg på noe som heter Teaterhøyskolen. Så gikk jeg på den skolen, og når man har gått der i tre år, så kan man si at man er skuespiller. Man kan si man er det uten å ha gått der også altså, men jeg gikk i hver fall der.
A: For du har jo gått på sånn ballettgreier også?
H: Ja! Først hadde jeg jo tenkt til å bli danser, så da gikk jeg på Statens Balletthøgskole. Det syns jeg var kjempegøy, men så merka jeg etter hvert at jeg syns det var så gøy å snakke også. Når man er danser er det ikke sikkert man får lov til å snakke så mye. Er det ikke en skole hvor man får lov til å snakke litt, tenkte jeg? Og det var det, nemlig teaterskolen! Så da prøvde jeg meg der..
A: Så lurt! Men hva tenker du før du går på scenen?
H: Før jeg går på scenen må jeg tisse. Det er en regel. Selv om jeg ikke må tisse, så tenker jeg at jeg må tisse. For å konsentrere meg varmer jeg opp kroppen min, så tenker jeg at nå skal jeg gå inn på scenen og prøve å ikke tenke så mye, prøve å lytte til hva de andre sier, være til stede... det høres kanskje litt rart ut, men jeg prøver å konsentrere meg om å være her-og-nå

A: Hvordan er det å spille karakteren din i Damen på stranden?
H: Det er morsomt at man både må tenke skuespill og dans. Man må tenke på hvordan man bruker kroppen, og så har man skuespillerdelen at man sier noe eller skal spille noe. Dans og teater likner veldig på hverandre på mange måter.
A: Så du liker det, da?
H: Ja, jeg liker det skikkelig, skikkelig godt. Det er morsomt, og så liker jeg det også fordi det er vanskelig. Jeg syns det faktisk kan være vanskelig og jeg må ofte tenke meg nøye om. Men vet du hva? Jeg syns det er ganske gøy når jeg ikke får det til også, jeg. Mens jeg øver vel og merke. Fram til premiere liker jeg godt at det er vanskelig. Men jeg vil jo gjerne at det skal være bra til premieren, da.
A: Hva er det du liker med å spille denne rollen?
H: Det jeg liker først og fremst er at vi er to stykker på scenen. Det skal være et barn og jeg skal spille en voksen dame. Jeg liker det å være litt firkanta og ikke så barnslig som jeg normalt er. Sånn tror jeg rollen skal være. Men kanskje blir det ikke kantete og firkanta i det hele tatt! Kanskje det blir litt annerledes enn hva jeg hadde tenkt. Men det er i hvert fall tenkt at jeg skal være en voksen dame. Hvordan er en voksen dame? Er hun kjedelig, er hun sånn som ikke leker, er hun en sånn som ikke tuller? Jeg må liksom tenke på hva det betyr å være voksen og alvorlig. Er hun streng kanskje? Kanskje får jeg lov til å være sånn som jeg ikke er til vanlig?
A: Hva slags dans var det du danset?
H: Jeg danset alle mulige forskjellige typer dans. I denne forestillingen her…. Tja, hva heter sånn dans, da? Det er kanskje sånn dans man danser når man har blitt 52 år? Men før danset jeg mye jazzdans og moderne og litt klassisk. Nå er det vel en blanding av alt hva kroppen min husker.
A: Hvorfor ville du danse akkurat de type danser da? H: Da jeg var ung skulle jeg jo bli danser tenkte jeg, så da trente jeg alt mulig for å bli sterk nok. Men det var nok jazzdans og moderne jeg var flinkest til. Og det gjorde jeg fordi jeg bare elsket å danse. Syns faktisk det er mye morsommere enn jeg husker at det var. 

A: Hva heter karakteren din?
H: Hun har ikke fått noe navn ennå!
A: Hva syns du hun skal hete da?
H: Jeg syns hun skal hete noe på H..? Hva syns du hun skal hete?
A: Ikke Helén, vel?
H: Hehe neeei, da blir det jo liksom meg, da. Men hva slags navn kan passe til en dame på en strand da? Som er litt streng?
A: Kanskje noe med Fru? Fru… Fru… Fru Berg?
H: Ja, Fru Berg er fint! Det høres strengt ut! Det kan jeg foreslå for koreograf Inger Cecilie. Det er ikke jeg som bestemmer det, men jeg kan si at jeg og en journalist jeg har snakket med, likte Fru Berg veldig godt, hvordan stiller hun seg til det?
A: Nå tror jeg kanskje ikke jeg lurer på noe mer? Eller jo! Hva er favorittsjokoladen din?
H: Åh herregud jeg elsker sjokolade! Er det bare lov å si én?
A: Nei, si to!
H: Gamle, gode Melkesjokolade fra Freia kommer man liksom ikke utenom. Den er fantastisk. Men om jeg får lov til å nevne en til, og det fikk jeg, så vil jeg nevne... Troika!
A: Troika?
H: Ja, den syns jeg nemlig er så gøy, for den har forskjellige lag: gelé, marsipan og sånn. Men liker du sjokolade?
A: Jeg liker Daim. Og Melkesjokolade tilsatt Daim og lakrisbiter...
H: FINNES DET? Oi det har jeg ikke prøvd. Det må jeg nesten kjøpe etterpå.