La oss si at vi lever i to virkeligheter. En fysisk, biologisk og kjemisk. Det er tingene og kroppens verden. Vi kaller den virkelighet av første grad. Virkelighet av første grad er preget av ufravikelige lover som ikke etterlater tvil, som at vannet fryser ved en bestemt temperatur. Vi har også en abstrakt, språklig og tankemessig verden. Der finner vi relasjoner og det sosiale. Denne kan vi kalle virkelighet av andre grad.  Virkelighet av andre grad er relativ og forhandlingsbar, hvert fall i prinsippet.

Når vi snakker om kjønn kan vi tenke oss at biologisk kjønn tilhører virkelighet av første grad og seksualitet og kjønnsuttrykk tilhører virkelighet av andre grad. Vi kan ikke endre vårt biologiske kjønn (i prinsippet); virkelighet av første grad. Men vi kan flyte fritt i henhold til seksualitet og kjønnsuttrykk; virkelighet av andre grad. Her er det noe som skurrer, for hvor fritt flyter vi egentlig? Seksualitet og kjønnsuttrykk preges av kontroll knyttet til markedskrefter, religion og ideologi. Majoritetskjønn måles opp mot et maskulint eller et feminint ideal hvor heteroseksualitet er sentralt. Hvor «riktig» adferd i henhold til kjønn er relativt klart definert. Den kollektive oppfatningen av «riktig» adferd er så tilstede; den former hvordan vi er i relasjon til hverandre og oss selv, begrenser menneskelige relasjoner til seksuelle relasjoner.

Kjønn er et eget system av tegn og koder. Både dansekunstnere og publikum må forholde seg til at kroppen og dens bevegelser setter i gang et spill med referanser man aldri har fullstendig kontroll over. Hvordan fungerer det når vi prøver å bevisstgjøre oss selv om disse signalene? På hvilke måter kan vi som utøvere navigere synet på kjønn og seksualitet i møte med kropp, gjenstander og fantasi? Uten et spesielt ønske om å tre inn i hverandres kjønn, skape et tredje kjønn eller operere spesifikt med en flat struktur ønsker vi å ta kontroll over normene knyttet til kjønn. Presentere noe som oppleves fritt og ukontrollert av normer. Noe som kan tilhøre virkelighet av første grad og virkelighet av andre grad samtidig. Jeg er en hermafroditt er et forsøk.

I denne versjonen av Jeg er en hermafroditt er Ellen Kristjánsdóttir stedfortreder for Aslak Aune Nygård.