Hvordan har arbeidsprosessen med denne forestillingen vært?
Prosessen til begge verkene har vært tankevekkende, kanskje ekstra mye for meg ettersom dette er min første produksjon med Carte Blanche. Mia Habib hadde jeg allerede jobbet med før, så det var fint å kunne fortsette samarbeidet med henne i en ny konstellasjon i Bergen. Prøvedagene med Mia var effektive og målbevisste, der hun hadde en konkret plan for hvor arbeidet skulle gå. Vi ble tidlig introdusert til hennes univers og tanker rundt verket, der vi også lagde et rom for refleksjon og ideer fra oss utøvere. Hovedfokuset gjennom prosessen var hvordan vi kunne skape et vibrerende og skiftende rom, et rom som føles ustabilt og på vippepunktet. Etter noen uker når heldekkende kostyme og lys ble lagt til, utviklet dette rommet seg til et mer praktisk-orientert rom for oss utøvere, der målet ble å ikke skade kolleger og finne veien i mørket samtidig som man gjør materialet. Jeg vil si at det utviklet seg et stort skille av oppfatningen av stykket innenfra og sett utenfra, som var en interessant problemstilling å føle på.

Prosessen med Marcelo var mer preget av intuisjon og følelser, hans idéer, tankesett og personlighet gjorde det til en spennende periode. Marcelo er fra Brasil og har en annen kulturell bakgrunn enn oss, og utfordret oss på våre egne tanker og oppfatninger rundt tematikkene vi jobbet med. Vi ble møtt med en affektiv og meningssterk kunstner som setter hele seg selv inn i arbeidet, noe som føltes givende å være en del av.

Det var første gang han jobbet med et repertoarkompani, så det var noen strukturelle ting som utviklet seg til småproblemer i prosessen som f.eks. tidsbruk og pauser osv. Alle disse gnisningene underveis synes jeg ble endel av arbeidet og skapte en levende prosess og gagnet det endelige ”produktet”.

Hva- og hvordan har du selv bidratt med i prosjektet?
I begge verkene er mesteparten av materialet vi jobber med improvisasjon rundt konkrete oppgaver som vi har undersøkt i prosessen. Jeg føler bidraget fra oss dansere har vært å individuelt definere de oppgavene og problemstillinger vi fikk utdelt og prøve å skape en diskurs rundt tankene og refleksjonene som oppstod i arbeidet. Hovedfokuset var å adaptere oppgavene til vår egen kropp, og hvordan de kan eksistere og fungere med vår egen kroppslige logikk. Målet har vært å skape en felles gruppetilstedeværelse, hvor alle bidrar like mye til at gruppetilstedeværelsen oppstår og holdes levende. Den tilstanden blir skapt gjennom en form for underkastelse til arbeidet hvor vi hengir oss til gruppen, og stoler på at vi sammen finner målet.

Hva har vært forskjellen på å jobbe med Mia Habib og Marcelo Evelin?
Den største forskjellen på prosessene var at Mia hadde et ganske klart bilde på de fysiske kvalitetene og bildene hun ville bruke i verket. Det meste av materialet i Gjallarhorn baserer seg på denne samme fysiske oppgaven. Utfordringen for oss ble å finne vår egen tolkning av hennes tanker rundt fysikken.

I løpet av prosessen oppdaget vi at materialet i Gjallarhorn er mer ”praktisk” enn i Marcelo sitt verk. Stykket handler mye om det visuelle med de sorte paljettene i lyset og bevegelsene som blir skapt gjennom møte mellom de elementene.

I prosessen med Marcelo var det mer rom for forhandling på hva utrykket kunne bli. Han hadde ganske klare tanker tematisk, og gjennom samtaler og improvisasjon utviklet det seg en form for samlet enighet om hva arbeidet skulle bli.

Når kom ideen med blodet?
Marcelos stykke er influert av tankesett og ritualer til indianere i Brasil. Ideen om å bruke honning og blod var tilstede fra starten av prosessen, inspirert av et rituale hvor indianerne  dekker seg til med honning, blod og fjær. Han refererte også til kannibalisme - en subjektiv kannibalisme, man vil spise den andre for å bli den andre, for å få dens egenskaper og å bevare den i deg selv. Målet om å bli den andre gjennom dette blodet, er noe vi undersøkte og fortsatt jobber kontinuerlig med.

Hvordan oppsto handlingsideen?
Både Mia og Marcelo kom med ganske klare tematiske tanker i starten av prosessen. I ”Gjallarhorn” av Mia jobbet vi utfra referanser fra norrøn mytologi bla. Ragnarok. Hun var opptatt av hvordan skjelvet, urbrølet fra undergrunnen og tanker rundt et stort skift i omgivelsene våres kunne påvirke rommet, der hovedmålet var som sagt å skape et vibrerende rom. I ”The who of things” ville  Marcelo jobbe ut fra en grunntanke en grunntanke om at alle ting er menneskelig. Han snakket mye om tanker som de innfødte i Brasil hadde, som at alt har samme verdi og kan regnes som menneskelig. Han brukte eksempelet om at en stein er like menneskelig som en vanlig person, og man ikke kan sette et verdihierarki på ting i verden. Et hovedfokus var også hvordan kunne vi eksistere og være sammen, jeg tror samletittelen på forestillingen: We are here together, ble brukt som referanse hver eneste prøvedag.

Hva er din styrke som dansekunstner? 
Jeg har en interesse for ulike sceniske utrykk og har en tilpasningsdyktighet samtidig som jeg beholder min egen integritet som utøver. Jeg har en stor og variert fysisk kapasitet som jeg har fått gjennom min skolegang, noe som jeg får utnyttelse av i møtene med mer konseptuelle arbeid. En tilstedeværelse som er levende og konstant er en faktor jeg besitter og som jeg fokuserer på i mitt arbeid som utøver.  

Hva skal du videre etter denne forestillingen? (fremtidige prosjekter, forestillinger, reiser osv)
I høst skal vi videre på turné med forestillingen We are here together , og i oktober starter vi å jobbe med et kort samarbeidsprosjekt med Den Nationale Scene i Bergen. Samtidig har jeg et kontinuerlig prosjekt gående med Louis Schou Hansen, hvor vi utforsker begrepet kjønnsnøytralitet, der vi akkurat har hatt en visning på Entreé i Bergen. Jeg jobber også med De Naive, Julie Moviken og Charlott Utzig. Akkurat nå arbeider vi med en form for samtidsdans-julespill som skal vises på Kulturhuset i Oslo i desember. Rett etter jul skal De Naive også på norgesturné til Trondheim, Bergen, Sandnes og Skien med vår forestilling Bread and Wine.