Med CROWD fortsetter du å dypdykke i hvordan vi forholder oss til verden, samt forholdet mellom kunst og det hellige som jo har gått som en rød tråd i forestillingene dine helt fra begynnelsen. Det er imidlertid ikke første gang du behandler dette tema med så mange utøvere på scenen?
Fram til forestillingen The Pyre (2013) har stykkene mine, uavhengig av antall utøvere, stort sett handlet om mer private sfærer og intime forhold gjennom personer som er isolerte. Nå, etter The Ventriloquists Convention (2015), er det andre gang jeg jobber med grupper hvis sosiale aktivitet og samspill spiller en sentral rolle. Gruppen i CROWD er veldig ulik fra forrige forestilling. Det er en gruppe som har kommet sammen i ønsket om å oppnå en følelsen av total eufori. De har også en felles interesse for en bestemt musikalsk sjanger, nemlig techno. Konteksten for forestillingen, eller rammene om du vil, er derfor satt til en fest. Iscenesettelsen av gruppen fungerer fint inn i spørsmålet om intimitet og forholdet mellom individuelle og kollektive følelser.

Jeg har alltid vært interessert i spørsmål reiset av sosiologer, antropologer og filosofer, om forholdet mellom det kunstneriske og det religiøse og spesielt rundt spørsmål om tanker og følelser som er upassende i offentligheten - enten det handler om erotikk, død eller vold for eksempel. Dette er tema som angår oss alle, men som også kan være forstyrrende å forholde seg til, kanskje til og med sette samfunnet i fare, avhengig av hvordan det oppleves og erfares.

I CROWD er det sider ved følelser, og andre intense uttrykk som utvikler seg gjennom begjær og de komplekse lengslene etter kjærlighet. Alle som er med på denne festen og blir del av dette fellesskapet er forberedt på oppleve spesielt intense følelser, og nå en tilstand hvor sansene forsterkes. Gruppen blir dratt inn i en forestilling der strukturer og visse oppførsler fremkaller forskjellige ritualer. Og midt i denne følelsesmessige berg- og dalbanen, kan publikum også gå inn i en fysisk og følelsesmessig tilstand med stykket.

Hvilken plass har musikken i denne forestillingen?
Peter Rehberg, som har stor kunnskap om elektronisk musikk, har kommet med en rekke musikkspor. På grunnlag av dette satte jeg sammen et utvalg for CROWD. Deretter gjorde Peter et grundig arbeid for den endelige mixen som brukes i forestillingen.

Jeg synes det er interessant at utvalget av musikk har en genuin historisk relevans, siden den består av plater som er viktige for den elektroniske dansemusikkens historie blant annet for Detroi- scenen, med Jeff Mills og andre fra Underground Resistance samt Manuel Göttsching for å nevne noen. Målet var å skape en blanding som dekker hele bredden av uttrykk som har vært viktig de siste 40 årene.

Foruten disse sporene, er det også et originalt stykke komponert av KTL (Stephen O'Malley og Peter Rehberg) og ett av Peter Rehberg alene.

Og hvilken funksjon har Dennis Coopers tekst? Du har selv snakket om en "subtekst" ...
Språk er ikke utelukkende det vi kan høre. I forestillingen Jerk (2008) snakker skuespilleren gjennom hele forestillingen mens I Appologize (2004) med samme skuespiller oppstår mange av de samme følelsene, selv om skuespilleren ikke har en eneste replikk fra start til slutt. Dennis Cooper og jeg har vært lidenskapelig opptatt av å finne opp nye relasjoner i forhold til til tekst, til språk, tale og fortellinger - rett og slett nye måter å skrive for scenen på.

Subteksten til CROWD er en tekst som ikke er hørbar, men likevel delvis forståelig. Som en gjeng utgjør de seksten danserne også individuelle personer hvis psyke, fantasi, følelser og historier i hvert enkelt tilfelle er svært forskjellige. Når du observere en fest, er det et stort antall "historier" som utfolder seg rett foran øynene dine. I CROWD er det historier og portretter av personer Dennis har utviklet basert på arbeid utført med skuespillerne som raffinerer og påvirker utviklingen av stykket. Det innebærer en blanding av fortellinger, som om du har seksten forskjellige musikkspor og du justerer deres respektive volumnivåer, og dermed en komposisjon som gir publikum en nøkkelrolle i måten de vil se og oppleve stykket på.

Disse forskjellige nivåene - drøm vs virkelighet, ekte vs fantasi - som gir en følelse av forvrengning av tid er et annet kjennetegn ved arbeidet ditt.
Publikum har et veldig stort potensiale. En av de sentrale komponentene ved forestillingen skjer ved hjelp av stiliserte bevegelser. Det er ikke en etterligning av omarbeidede bevegelser, men en veldig intim tolkning guidet av følelsene og intensjonene som kan motivere utøvere, deres oppmerksomhet og hvordan de forholder seg til det som skjer rundt dem.

Dette skaper et svært rikt utvalg av rytmiske og musikalske vibrasjoner, noe som resulterer i noe som minner om en hallusinatorisk eller hypnotisk følelse, men som likevel gir mening. Faktisk, dette musikalske og koreografiske arbeidet i seg selv gjør det mulig å lage et fortellende arbeid. Spillet av rytmer fremprovoserer en sterk følelse av tidsforvrengning. Disse forvrengninger er samtidig veldig dynamiske, samtidig som de strekker seg, noe som gjør det mulig å observere personer og situasjoner fra nærbilde, og å dissekere deres handlinger i detalj. Ulike tempo er overlappet, gjennom de samme bevegelser, men også i forhold til musikk og belysning, hvis forhold til tid varierer nesten hele tiden.