Det passer jo litt dårlig, å spørre om et oppfølgerintervju til Bak ryggen på Eivind Seljeseth et par dager før en premiere. Men etter å ha snakket med kretsen rundt koreograf Eivind Seljeseth, føltes det riktig og kanskje til og med viktig å stille han noen oppfølgingsspørsmål. 

Seljeseths nyeste verk Any Moment vises på Dansens Hus 4.-7. september. 

Du vet noen mennesker, de har en boble av ro rundt seg? At verden beveger seg rundt dem, ofte i altfor stor fart, mens de er der, akkurat der, i sitt eget tempo og stillhet? Og som sier like mye i pausene mellom det som blir sagt, som de faktiske ordene? Eivind er en sånn type. La oss starte med å spørre ham om det minst viktige først: 

Hva er egentlig greia med deg og alle steinene?
- Det handler om en følelse av tid. Jeg har alltid vært redd for døden, og greier ikke å forsone meg med at vi bare blir borte. Steiner har et annet tidsperspektiv. De er tause vitner for evigheten, uten å være helt statiske. De endrer seg, bare mye saktere enn alt rundt. Det er en trygghet i det, sammen med frykt og fascinasjon.

For å løfte blikket litt. Hva er det som er så fascinerende med rom og arkitektur?
Det er sånn min oppmerksomhet fungerer. Når jeg er på andre forestillinger, ser jeg også opp i taket. Ikke fordi det er kjedelig, men fordi rommet er en del av opplevelsen for meg. Når jeg går på Nasjonalmuseet, kan selve bygget være hovedattraksjonen. Det er også en slags romlig utforskertrang. Når jeg er i skogen eller går i en fremmed by, vil jeg alltid videre og se hva som er rundt neste hjørnet. Det er et potensial der, nettopp fordi jeg ikke vet hva som kommer.

Du ble ikke arkitekt eller rockemusiker. Hvorfor ble det akkurat dans?
Det skyldes både min mors barneteatergruppe og at søsteren min drev med dans. Jeg ble tatt med danseforestillinger ganske tidlig, og har sett mye uten å drive med det selv. Det var ingen stor overgang fra teater til dans, da jeg alltid har vært opptatt av det kroppslige i teatret. I koreografi og dans kan man også trekke inn mange andre interesser, sånn som rom og arkitektur er for meg. Det appellerte til meg, og gjorde at jeg ble værende. Samtidig er jeg veldig ydmyk når jeg driver med det. Det er så komplekst, og så vanskelig og enkelt på samme tid. 

Du blir beskrevet som et seriøst og drømmende barn, og full av spillopper som mer voksen. Hvordan ser du på deg selv?
Jeg følte meg nok mer leken og fri som liten, og føler at ting har blitt mer alvorlig som voksen. Sånn er det sikkert for mange. Det er kanskje også en klassisk fordom når man jobber med scenekunst. At man er ekstrovert som leker på scenen hele dagen. Det fine med å være på scenen er at man kan være noe man ikke er til vanlig. Jeg liker godt når jeg klarer å unnslippe min egen selvbevissthet på scenen, og være litt friere. Da føler at jeg gjør noe bra.

Så et spørsmål som samtlige har stilt. Hvorfor danser du ikke mer selv?
Det er sikkert veldig rart å si når man jobber som danseutøver og koreograf, men jeg er egentlig ikke så glad i å danse. I alle fall alene, og øve og prøve for meg selv. Jeg har aldri drevet med dans fordi jeg synes det er gøy. Det kommer mer av at jeg ønsker å lage ting, og bruker kroppen til det. Men jeg savner utøverarbeid, så hvis noen vil ha meg med, må de bare ringe. 

Det er én person som har fulgt deg gjennom livet de siste 15 årene. Kan du ikke si noe hyggelig om samboer Ingrid? (Haakstad, danseutøver som har jobbet med alle Eivinds produksjoner siden studietiden)
Det er vanskelig å se for seg livet uten Ingrid. Hun er utrolig resilient, i mangel på et bedre norsk ord. Jeg pleier å tenke på stillaser av bambus, som man bruker i Asia, som beveger seg med vinden. Hun er litt sånn. Lar seg bevege av omstendighetene, men finner alltid tilbake til et stabilt sted. Følsom og sårbar, men utrolig sterk i det også, uten å bli hard. Så er hun en fantastisk danser. Jeg husker godt første gangen jeg så henne danse. Hun hadde en nydelig solo, med en utrolig skarphet. Jeg ble dratt inn i bevegelsene og formen, og hennes tilstedeværelse. Det var utrolig presist, med overskudd av noe annet mystisk. 

Og vi har plass til en siste hilsen, kanskje til kontornabo og samarbeidspartner Orfee? (Schuijt, danseutøver og koreograf)
Orfee er den kuleste jeg vet om. Vi møtes ganske ofte. Jeg vet at jeg forstyrrer henne hele tiden, for jeg vil alltid vise henne hva jeg holder på med. Hun er også mye friere og modigere enn meg i de tingene hun gjør i egne prosjekter, og jeg blir utrolig inspirert av å jobbe med henne. Både hun og teamet jeg har rundt meg gir en trygghet i å være det utrygge og usikre. Jeg tør å komme med teite forslag og vet at vi alltid lander på beina sammen.