Rett over hodet på Eivind Seljeseth, der han pleier å sitte på stolen sin i kontorkroken i Oslo sentrum, henger det en stein. 

Flyr den? Holder den på å falle i hodet på ham? Eller er det vekten av teatret og drømmene som tynger, mens han sitter der og hater og svetter og skriver søknader? 

Hva er greia med den forsiktige sørlendingen med de store ambisjonene? Som varsomt trår frem, med en kjempeagenda, helt inn og opp på hovedscenen på Dansens Hus og premiere på stykket Any Moment 04. september. 

Hvert øyeblikk skal du få svar på akkurat det. Fra folka rundt Eivind, de som kjenner han best. Men først, et omriss av et menneske. 

På utsiden
- Hadde du møtt på Eivind på gata, ville du sett at han har Norges retteste rygg. Rett som en planke, fra nakken og ned, svarer Irene Theisen kontant. Bekjente siden videregående, gode venner og kollegaer i dansefeltet som voksne. 

Verken høy eller lav. Nett og elegant i måten han fører kroppen på. 

- En stilig type. Som går med caps og ullgenser, et lite rødt tørkle i halsen, og pene skinnhansker om vinteren. 

En mann som neppe skiller seg ut på Løkka i Oslo, men som folk legger merke til i Kristiansand, der han er fra, tror Martin Myrvold, lysdesigner og nær kollega gjennom flere produksjoner de siste årene. 

- Han er veldig undrende og nysgjerrig. Går og ser på ting rundt seg og tar alt inn. Akkurat det ser du med én gang. 

På innsiden

I den passe lange ballettkroppen, som aldri har danset eller rommet ballett, bor det altså noen som vil vite hvordan verden henger sammen. 

Som er over snittet interessert i byrom og arkitektur. Og hvordan lys, klang og objekter, som stein, innvirker på det ene mennesket, eller et helt publikum, som blir en del av akkurat dette rommet for en stakket stund. 

 - Eivind er den personen jeg liker best å jobbe med. Han investerer så mye i det, vil være med på alt det tekniske og vite hvordan ting er skrudd sammen, forteller Martin og fortsetter:

- På en av de tidligere produksjonene, lærte han seg å styre lys selv, siden de ikke hadde råd til å ha egne folk til det. Det syntes han var gøy. Nå er jeg og han litt ferdigsnakka når det kommer til lys. Vi får det bare til å funke, sammen.

I kroppen
- Jeg husker første gangen jeg så Eivind danse. Det var en avgangsforestilling, en musikal, tror jeg, som jeg ikke husker noe fra. Men jeg kan fremdeles se for meg hvor han stod i rommet. Med en ball eller sølvkule han danset med, sier Irene. 

I det rare hierarkiet på videregående, skilte Eivind og kompisgjengen seg ut. Midt i Quartfestivalens storhetstid i 2004, ble det lokale Vågsbygda VGS-bandet Biffrönk headhuntet til å spille på Odden. 

- De var en kul og en litt sånn uoppnåelig guttegjeng. Samtidig var de veldig greie og romslige. Man kunne bli invitert på fest, selv om man gikk i 1. klasse og de var eldre. 

- Jeg var 16-17 år, gikk på danselinja og sto midt i de tekniske drømmene om å få til høyere kicks og sånne ting. Å se Eivind danse ga meg helt ny informasjon om hva dans kunne være. At man kan danse fra et helt annet sted enn teknisk presisjon.

To tiår senere er det lune og lure, det poetiske og dypt menneskelige, fremdeles et kjennetegn ved hans arbeid. 

- Etter å ha sett hans forestillinger kjenner jeg det i kroppen. Det er noe veldig menneskelig som siver gjennom. Som gjør at jeg kjenner det igjen i mine egne følelser og opplevelser. 

I rommet
- Det hadde ikke overrasket meg hvis Eivind hadde blitt arkitekt, som faren. De bygde tross alt et eget inngangsparti, nesten bare så jeg skulle ha et sted å vente, forteller barndomskompisen Morten Langeland. 

- Vi tok følge til skolen i ti år. Jeg ble kastet ut hjemmefra tidlig om morgenen, så jeg gikk bort til Eivind og ringte på. Foreldrene hans vekte ham, og jeg sto og ventet mens han spiste frokost og gjorde seg klar. 

Snill, sindig og drømmende. Med et arbeidsbord som kunne heises ned fra taket, og fluebindesett og flygende drager som hobby. 

- Han var en observatør og en puppet master allerede den gang, med alle disse strengene og trådene. Så likte han sær musikk. Vi hørte på Oasis, mens han valgte Blur. Nå vet vi jo at det var han som gjorde det riktige valget. Han digget også Jamiroquai, sikkert på grunn av dansingen i musikkvideoene. Hvilke 14-åringer hører egentlig på voksenfunk?

Én av de mest formative opplevelsene fra disse årene, for begge to, ifølge Morten, ble teateret som samlet et titalls barn fra nabolaget, ledet av Eivinds mor. 

- Én av de første forestillingene vi lagde handlet om Elvis Presley som skulle reise tilbake i tid, men havnet på danskebåten. Vi var 10-12 år, og det beste vi visste var å snike oss inn på scenen, bak rekvisittene under forestillingen. Da var vi med og samtidig ikke med. Å ligge bak danskebåt-loungen og se på de andre, var mye mer magisk enn å stå på scenen selv.

I hjertet
- Eivind er glad i amatørfasen, å lære seg noe han ikke kan, forteller hun som sannsynligvis kjenner han aller best. 

Ingrid Haakstad er danser, kollega og livspartner, og har vært det helt siden de to møttes under opptaksprøven på Kunsthøgskolen for 15 år siden. 

- Jeg hadde sett ham danse før og ble fanget av måten han beveget seg på. Han hadde en humoristisk timing på en veldig subtil måte, og danset med hele kroppen. Uvørent, men elegant. Jeg ble glad av å se på det. 

Hun har vært med på alle Eivinds prosjekter siden den gang, som danser.

- Vi prøvde ganske tidlig å lage noe sammen, men det funket dårlig. Vi har ganske lik energi, og i sånne prosjekter ble det litt lavt, så vi dro hverandre ned. Nå er alt sånt veldig avklart. Vi er ikke to koreografer eller kjærester på jobb. 

Å jobbe med det samme, sammen, i en bransje uten faste arbeidsstider eller faste jobber, kan for noen av oss andre virke som et vel skummelt prosjekt.   

- Med barn er det jo noe upraktisk hvis begge to må være borte på kvelden. Vi må også tåle å ikke ha for store ambisjoner på hva vi kan få til privat, rent økonomisk. Samtidig er det helt fantastisk at vi begge kan holde på det her.  

- Eivind har gått noen tøffe runder med seg selv. Som koreograf sitter man mye alene, må komme på nye prosjekter og søke støtte. Det kan gå hardt utover selvfølelsen, men det har han lært seg å stå i. For det å komme inn på scenerommet og jobbe med en forestilling, det er det beste stedet han kan være. 

På scenen
- Å dele kontor med noen gjør at man blir kjent med en litt annen måte. Man kan se hvordan hjernen deres fungerer, forklarer Orfee Schuijt, som deler atelier med Eivind og har danset i hans siste tre forestillinger. 

På rundt 25 kvadrat, skal de to finne ut av kunstverden og livet, ofte sammen og litt hver for seg. 

- Kontoret vårt endrer seg mye. Eivinds prosjekter har en tendens til å ta over. Det er steiner i ulike størrelser, og systemer med teip og fargekoder som dukker opp overalt. Han er vanligvis veldig detaljorientert og liker å ha orden og kontroll. Samtidig er pultene våre helt ulike. Min er en slags zen-hage, mens hans side kan være veldig rotete. 

Mer kaotisk, og kanskje litt drømmende. 

- Og akkurat det ser jeg også i hans arbeid. Det er alltid veldig presist og gjennomtenkt, men har også en liten bit av kaoset. Noe som er vanskelig eller kanskje litt uferdig. Noe esoterisk. Disse motsetningene skaper en spenning i arbeidet, og er noe jeg bruker når jeg lager materialet som danser i hans verk. 

 - Håndverk. Skikkelig solid håndverk, er det jeg tenker på når jeg tenker på Eivinds arbeid. Selv om han vil gjøre mye selv, er han også veldig flink til å finne folk som hjelper han, og han stoler på oss. 

Å be om hjelp og ha et lite, fast team rundt seg, en slags teaterfamilie, gjør de intense ukene før en premiere mer levelig. I etterkant kommer det gjerne en nedtur. 

- Vi har en liten sofa på kontoret, der du ofte finner én av oss når ting går litt trått. Når du ikke lenger har teamet rundt deg, og må restarte og finne på nye prosjekter. Da er det fint å ha hverandre. Man føler seg mindre alene, i den rare jobben vi har som kunstnere. 

I trygghet
Selv om Eivinds siste forestillinger har hatt et nokså ulikt format, er det en rød tråd som binder det hele sammen. 

- Det handler om så grunnleggende ting som å være et individ i et samfunn. Å være sammen, eller være alene når man er rundt andre, kommenterer Orfee. 

- For meg handler det også om menneskemøter. Akkurat som man er på trikken og møter et annet menneske der. Et lite øyeblikk gjør man noe synkront, så forsvinner man ut av livene til hverandre igjen, sier lysmannen Martin.

Nå har også du så vidt møtt Eivind, eller én versjon av ham. For det finnes selvfølgelig mange andre, som kommer frem i trygge rom, med folk han kjenner godt.

- Hans favorittavkobling er å sovne til Tour de France, og våkne til det igjen. Eller se på YouTube-videoer om ting han har lyst til å lære seg. Eller om maurkolonier for å skjønne hvordan samfunnet deres fungerer, forteller samboer Ingrid. 

- Få med at han er skikkelig god på å gi kritikk!, sier Irene, og legger til:

- Og på fest! Jeg har mange minner fra sofaen hjemme hos Eivind, i forskjellige leiligheter han har bodd, der han underholder med show. Spiller instrumenter han kan mer eller mindre godt, og synger med det gehøret han har. Bjuder skikkelig på. Kanskje ikke så pent å høre på, men alltid veldig morsomt. 

Også er det disse steinene. Som dukker opp i alle samtalene om han. I forestillingene, hjemme og på kontoret.

Stein, som alltid er tilstede, en del av rommet, og ute av tiden. Så neste gang du ser deg rundt, i et byrom eller ute i skogen, får du kanskje øye på en stein selv. 

Da kan du tenke på en fyr som Eivind. Som velger å ha tiden, vekten av verden og noe som er i ferd med å skje, fallende, flyvende rett over hodet.