Vi møter en av norsk dans' førstedamer hjemme i et lite hvitt hus ved havet på Tjøme. Hit flyttet hun for snart ti år siden etter et travelt liv gjennom mange år i kunstbegivenhetenes sentrum, fra frilanstilværelsen i New York til arbeidet som kunstnerisk leder for Carte Blanche. Fortsatt pendler hun til Bergen for å undervise lærerhøgskolestudenter i dans som instrument for liv og læring.  Men det er omgitt av det åpne kystlandskapet, i godt selskap med skogkattene Chasing og Brande, at den tidligere danseren unnfanger sitt koreografiske arbeid i skjæringspunktet mellom blikk for skjønnhet og et sterkt sosialt engasjement.

– Kanskje har jeg feiget ut ved å flytte fra byen, men det er veldig tilfredsstillende å bo slik jeg gjør. Det gir en plassering som en del av en større sammenheng, og hvile for hodet. Det er vanvittig mye skjønnhet her.

Musikalsk sansning
Etter en karriere innenfor både klassisk ballett og samtidsdans i Norge, Canada og USA, har koreografen siden 2002 produsert fjorten performative verk i regi av karen foss Quiet Works. I et tidløst poetisk landskap, og med stor estetisk og danseteknisk presisjon, formidler forestillingene hennes en kritisk uro knyttet til opplevelsen av samtiden. Også høstens urpremiere, «vakt», bærer bud om en latent krise, som dansen forsøksvis kan overskride.

– Dansen er for meg mest av alt en måte å utfolde seg på musikalsk, gjennom kroppen. Jeg er opptatt av dans som en kunstnerisk form for sansning og persepsjon, og jeg ønsker at «vakt» skal utfordre publikums lydhørhet til sansning, bortenfor teoriene og ordene. I forestillingen forsøker vi å ta noe av naturens umiddelbarhet inn i scenerommet, som når trærne vokser umerkelig eller det som skjer rett før en storm, når alt er på vent. Vi kan relatere det til møtet med andre mennesker som en lyttende åpning. Egentlig er det å lytte en eldgammel, kall det gjerne sjamanistisk, praksis. Det var en måte å overleve på, som når man jakter og alle sansene må være skjerpet. Slik er det fortsatt, mener jeg. Vi har strukket dagens materialisme altfor langt, og må basere oss på en helt annen årvåkenhet for å klare oss.

Tap av fellesskap
Boken «Why Nations Fail: The Origins of Power, Prosperity, and Poverty» av økonomene Daron Acemoglu og James A. Robinson, ligger oppslått på kjøkkenbordet hvor Karen Foss serverer jasmin-te og knekkebrød med hjemmelaget eggesalat. Koreografen har sine tydelige meningers mot, og sier om seg selv at hun prater som en «Foss» og sannsynligvis kommer til å gå inn i politikken etterhvert. Inntil videre er samfunnsengasjementet en rasende drivkraft i det kunstneriske arbeidet.

–  Mitt raseri over jaget etter det materielle som til syvende og sist går utover fellesskapet og naturen rundt oss, ligger nok som en undertone i forestillingen. Vi har alle et ansvar for fellesskapet, men vi besvarer ikke disse spørsmålene i samfunnet vårt i dag. Jeg tror ikke at kunst kan redde verden, men at den kan peke på andre måter å løse ting på og få oss til å kjenne bedre etter. Jeg ønsker jo også å formidle håp og å gi publikum et rom for utpust.

Ikke minst er det for koreografen håp i dansen som kroppslig skjebnefellesskap fordi vi alle først og fremst befinner oss nettopp i kroppen.

– I «vakt» arbeider vi med at forestillingen skal lage et slags fysisk avtrykk hos publikum. Gjennom dans blir erfaringer og emosjoner internalisert i kropp og sjel, og man er umiddelbart på sporet av essensiell livskraft. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor lite barn og unge får lære om seg selv som dansende, musikalske mennesker i dag fordi kunstfagene har altfor liten plass i skolen. Derfor utvikler de ofte stengte kropper, og liten erfaring med ikke-verbal kommunikasjon.

Som kompaniets navn tilsier, har Karen Foss også utpreget tro på den virksomme stillhetens muligheter.

– For meg representerer stillheten et musikalsk rom for refleksjon og uforstyrret sansning, og et årvåkent område av muligheter for gode mellommenneskelige løsninger. Stillheten er også et forsøk på å demme opp for den tsunamien av informasjon som vi er forventet å delta i til enhver tid i dag. De fleste av oss trenger tomrom for å kunne orientere oss overhodet. Jeg ser hvordan studentene mine er suverene på Facebook-kulturen, men de aner ikke hva de skal gjøre når de må gå over gulvet uten musikk eller lyd. Etter noen uker er de tilstede i kroppene sine på en helt annen måte, og bedre i stand til å konsentrere seg.

Skjør skjønnhet
For Karen Foss åpner stillheten også opp et rom for usikkerheten som er en sentral del av hennes vesen og metode, og som potensielt kan sette publikum ut av vanetenkningen.

– Jeg liker at det inntreffer noe famlende og usikkert slik at forestillingen åpner seg for publikum, og jeg er veldig skeptisk til eget arbeid dersom det blir for skråsikkert. Men for mange kan usikkerhet også skape ubehag. Andre sier at det er så deilig å være i rommene jeg skaper. Det er krevende å balansere denne intensjonen i forestillingen, det må ikke bli konstruert og påtatt. Jeg vet at vi hele tiden vipper på kanten her, og jeg er like redd hver gang det skal lages en forestilling.

Skjørheten hun er på jakt etter er også knyttet til dragningen mot et skjønnhetsbegrep som ikke først og fremst er idealiserende, men snarere krakelerende.

– Den generelle avskaffelsen av skjønnhet i samtidskunsten kan godt tas opp til diskusjon igjen. For meg er skjønnhet en utstråling som inneholder sårbarhet og dette menneskelige som gjør at man nesten mister pusten. Det handler om noe som er i ferd med å gå i oppløsning, og er et så treffende uttrykk for den menneskelige tilstanden. Jeg spør ofte meg selv om det egentlig er noe poeng å lage dans for dansens egen skyld, og tenker at jeg kanskje heller burde gjort noe mer dokumentarisk. Men jeg har kommet frem til at dansen har en estetisk dimensjon som vi ikke slipper unna, og at higen etter skjønnhet er en av de meningsbærende aktivitetene som folk flest involverer seg i, i en brutal verden. Dermed har estetikken også en etisk overbygning. Har den ikke det? Jo, jeg tror det!

Dansen som rituale
Koreografen bryter ut i et lettelsens smil nå. For henne medfører det privilegiet det er å motta offentlige midler et vesentlig samfunnsansvar. Det innebærer også et behov for å utsette seg for høy kunstnerisk risiko. For eksempel er et hel-hvitt scenerom for de fleste scenekunstnere en anstrengende topografi å jobbe i gjennom en serie produksjoner. Men i «vakt» fortsetter hun å gjøre akkurat det. For «Foss the boss,» som flere av hennes medvirkende kaller henne, representerer den hvite ørkenen et nødvendig uttrykk for modernitetens eksistensielle ødeland, men også et nomadisk fristed. –  I de fleste spirituelle tradisjoner er en slags ørkenvandring som tilbaketrekning til stillhet og kontemplasjon en viktig øvelse. Med fare for å virke pretensiøs dreier det seg om en tilstedeværelse som også har med åndsnærvær å gjøre. Ånd som fenomen interesserer meg, og jeg har veldig sansen for forestillingen om at det finnes et guddommelig prinsipp. Også om det skulle vise seg at det egentlig ikke eksisterer, så er ideen veldig god. Jeg går nok egentlig og lytter etter elementer av dette når vi arbeider frem forestillingen, slik taoister organiserer billedflaten med en plass som ikke males for å åpne opp for det guddommelig uforutsigbare. Det lar seg jo ikke jakte på eller kontrollere. Men det må være rom for at det kan inntreffe.