Boken Gjennom koreografi - Ingun Bjørnsgaard Prosjekt (Solum Bokvennen, 2021) presenterer en av landets ledende kompanier siden 1990-tallet. I et redigert utdrag fra boken i samtale med redaktør Torunn Liven, forteller Ingun Bjørnsgaard om sitt arbeid og intuitive metode som koreograf.

Det moderne menneskets skjørhet i en urolig tidsalder er sentralt i forestillingene til Ingun Bjørnsgaard Prosjekt. Med scenerommet som mytologisk terreng råder ambivalensen i de mellommenneskelige relasjonene, gjennom koreografiske spenningsfelt hvor feminine og maskuline kvaliteter opptrer som bevegelige identiteter hos begge kjønn. Selvmotsigelser og misforståelser tar ofte overhånd i forsøkene på å nå frem til hverandre, med irrasjonaliteten og de menneskelige nattsidene som bakteppe. For det uutgrunnelige menneskets ønske om å bli forstått blir sjelden forløst i Bjørnsgaards koreografiske univers, på samme måte som evnen til å kunne overskride sosial forfengelighet og dyp usikkerhet svikter. 

Ingun Bjørnsgaard sier det slik:
– Det er motsigelsene og det flertydige som interesserer meg som koreograf: Karakterene ønsker å bli sett på den sanne, riktige måten, de vil synes og ønsker å vise den andre sitt indre. Men de kommer seg ikke helt dit de vil, og får ikke realisert ambisjonene sine. Det å prøve så godt man kan, men å allikevel ikke lykkes slik man hadde sett det for seg, de mange skuffelsene det innebærer å være menneske og feilbarligheten i relasjonen til omverdenen – det er gjenkjennbart for de fleste. I den sårbarheten kan et interessant kunstnerisk materiale med mange lag oppstå. Å uttrykke noe som berører disse temaene oppleves som viktig for meg som koreograf.

Relasjonelle energier

Spørsmål om kjønn har alltid vært sentralt i Ingun Bjørnsgaard Prosjekts relasjonelle teater, hvor det foregår en subtil, skapende tvekamp mellom primale instinkter vs. form, symmetri og struktur. Scenerommet utgjør i seg selv en dionysisk arena for kaoskreftene som utspiller seg, med en grunnleggende aksept for driftene som dypest sett driver karakterene.

– Kjærlighetsmotivet er en drivkraft i det koreografiske arbeidet for meg. Erotisk tiltrekning mellom mennesker og den fysiske aktiviteten den avstedkommer, er et grunnleggende tema. Det er i relasjonene vi blir til som mennesker, og kjærlighetsforhold er noe av det mest komplekse i livet. Der spiller mange uuttalte følelser og mønstre seg ut, de man ikke helt vet at man har, noe som gir den koreografiske duetten et enormt potensial som danserisk konstellasjon. Her utgjør spillet mellom et konglomerat av kvinnelige og maskuline energier, på tvers av kjønn, en tvetydig sannhet, som også omfatter den gjenkjennelige klossetheten og sårbarheten som oppstår i møtene på scenen.

Visuell dramaturgi

Hos Bjørnsgaard er det blikket som koreograferer tilværelsen, og forestillingen blir til som et  sanselig resultat av øyets abstraksjoner, gjennom kroppen.

– Helt siden jeg oppdaget dansen, har jeg hatt veldig tydelige visuelle bilder av hvordan den kan foregå. Når prøveprosessen nærmer seg premiere, er jeg en koreograf som verdsetter å være på utsiden. Men i utviklingen av forestillingene, er jeg er alltid med på å skape bevegelser fra innsiden gjennom min egen kropp. Sammen med danserne utformer jeg bevegelsesstrukturer og koreografiske detaljer i første del av en ny produksjon, og kjenner på retningen for forestillingen. Når jeg arbeider videre med dansernes improvisasjoner, observerer jeg fra utsiden hva som beveger meg. Det er alltid en tosidighet der.

Felles intuisjon

Mange sterke medskapende danserne har over lengre perioder vært med og utvikle forestillingene og uttrykket i Ingun Bjørnsgaard Kompani, i nært samspill med koreografen.

– Arbeidet med dyktige dansere er en enorm inspirasjon for meg som koreograf, og den responsen jeg får fra dem er i seg selv en sterk drivkraft. Derfor er det også en tidkrevende prosess å komme frem til kunstneriske konstellasjoner som er riktige for produksjonene. Danserne er sentrale i utviklingen av arbeidet, og jeg har stor ydmykhet for den enkelte utøver tilknyttet prosjektene. Møtet mellom de som er med blir en viktig del av hvilke muligheter som utvikler seg gjennom prøveprosessen. Det bidrar også til en dynamikk som oppstår på gulvet og i diskusjonene. I begynnelsen av arbeidet improviseres ulike deler av koreografien frem utifra forskjellige situasjoner med alle de involverte. Jeg leder prosessen på en måte som gjør det nødvendig at jeg har alle kanalene åpne og at det er stor tillit mellom meg og danserne, slik at de kan skape materiale og kunstneriske muligheter. Vi utforsker de områdene som er aktuelle for prosjektet gjennom oppgaver, referanser og litteratur som skal gi noe til arbeidet, men oftest ikke skal deles med publikum. Jeg har stor respekt for tilstedeværelsen, initiativene og improvisasjonene som blir gitt inn i prosjektet. Jeg opplever at jeg søker etter en slags felles intuisjon med danserne i løpet av prosessen.  I den siste fasen av prøvetiden blir de åpne mulighetene mer begrenset. Forestillingen er i ferd med å ta form og komposisjonen skal artikuleres og formes gjennom min signatur.

Intuitiv risiko

Intuisjonen er avgjørende som metode i koreografens arbeid fra idestadiet til arbeidet med å videreutvikle improvisatorisk materiale og komposisjonen av forestillingen. Det innebærer også en skapende usikkerhet som er konstruktiv så lenge den er nettopp nølende:

– Mitt kunstnerskap baserer seg på en uforbeholden tillit til min egen intuisjon, og til en lyttende sensitivitet som jeg opplever som sentral for min metode. Men det har tatt lang tid å lære seg å stole på en slik tilnærming og å tåle usikkerheten det innebærer, i en offentlighet hvor det i begynnelsen ikke fantes forventninger til arbeidet mitt, men tvert imot mye motstand. For meg går intuisjonen rett ut i bevegelse som idé, ikke gjennom språket – jeg kan forme det fysisk uten å forklare hvorfor jeg vil at det skal være slik. Min intuisjon og underbevissthet blir jo også formet av den kunnskapen jeg er tiltrukket av og tar til meg. Arbeidet med en forestilling består lenge kun av et planlagt scenografisk rom, løsrevne høydepunkter av møter mellom utøvere, samt ulike deler med koreografiske bevegelsesstrukturer. Sammenhengen mellom de ulike retningene og lagene i forestillingen som jeg alltid arbeider med parallelt, gir seg ikke selv. 

Selv om det er en forhåndsbestemt retning i prosessen, kan det derfor lenge virke kaotisk og usammenhengende. En indre film forteller meg etter hvert hvordan de ulike delene hører sammen, og hvorfor. Når ting faller på plass, ser jeg alltid at den intuitive informasjonen som kroppen kommer med, er tydeligere og raskere enn den rent intellektuelle. Men underveis oppleves usikkerheten alltid som høyst reell. Og hvis den ikke er risikabel, så går heller ikke prosessen dypt nok. Usikkerheten åpner opp for noe som er helt nødvendig og konstruktivt. Jeg kan se på det som et arbeid i seg selv dette med å streve med å tydeliggjøre hva verket egentlig skal dreie seg om. Hvis konseptet hadde vært tydeligere, ville jeg kanskje ikke vært besatt nok til å skape verket. Vanskelighetene med å finne klarhet har for meg sammenheng med å være sterkt engasjert og at noe med høy relevans skal graves fram. Derfor er det også slik at ideene jeg jobber med ikke fremstår åpenbart interessante før de er kommet ganske langt i en kunstnerisk prosess. En slik mer språkløs tilnærming blir en slags motsats til hva som gjerne forventes av kunstnere i dag, men det er slik jeg har arbeidet helt siden jeg startet som koreograf.

Ukoordinert form

Heller ikke i den koreografiske utforskningen av den fine linjen mellom menneskelig skjønnhet og ruin er usikkerheten et uttrykk for svakhet hos Ingun Bjørnsgaard. Snarere blir det skjøre og imperfekte et eget formspråk som en slags distrahert ekspresjonisme, eller «ukoordinert form», som koreografen selv betegner det.

– Jeg ser etter det jeg synes er fint på en måte som er uforklarlig og uklart – noe som gir en nyskapende tvetydighet som jeg blir entusiastisk av å kunne forfølge. Jeg er nok ute etter en slags klønethet. Klossetheten er jo en konstruksjon, en form som uttrykker noe man ikke helt skal få til. Det dreier seg om gjenkjennelige bevegelser som på en eller annen måte formes, men som bare tilsynelatende er i balanse og harmoni. Det handler om å lage en ny koordinering gjennom en diskoordinasjon som går på tvers av det logiske, i en sammensetning av motsatser. Det gjenspeiler seg også gjennom spenninger i det fysiske rommet. Resultatet er en slags uordnet harmoni og usymmetrisk eksistens der en bevegelse blir avbrutt av starten på en annen, og utformer seg videre på et ulogisk vis slik at dansen blir dynamisk. Det koreografiske arbeidet har en parallell til komposisjon av musikk, og det å forstå oppbygningen av musikkverk har vært viktig for meg i formgivning av mine verk. I arbeidet med dans og musikk følger bevegelse og koreografi som en komposisjon som går parallelt med musikkens komposisjon og dramaturgi. Dette skal ikke være illustrerende, men to lag med uttrykk som utdyper hverandre og skaper et fokus som åpner forestillingen overfor publikum.

Skjønnhetserfaring

Gjennom den intertekstuelle sammenvevingen av ulike historiske tider uttrykt gjennom musikk, bevegelse, visuell kunst og litterære forelegg, undersøker Bjørnsgaard et kunstnerisk skjønnhetsbegrep i relasjon til det å være menneske i dag. I mellomrommene som oppstår og den usymmetriske harmoniens evne til å mislykkes, oppstår det sublime, som et melankolsk ja til tilværelsen, tross alt.

– Jeg har  vært opptatt av hva som ligger i definisjonen av skjønnhet, og det betagende i de klønete situasjonene. Men kompleksiteten i skjønnhetsbegrepet og forbindelsen til det historiske materialet må settes på prøve i måten vi tar det inn i vår tid på. Både musikalske, visuelle og danseriske elementer som har et tilbakeskuende perspektiv skaper en fordypelse i forhold til det som foregår i vår tid, og gir rom for tilskueren til å dikte seg selv inn i verket. 

Jeg jobber kontrapunktisk i forhold til musikken og dens egenart og tidsepoke. Musikken kan i seg selv være den drivkraften som åpner opp for et nytt koreografisk landskap. Jeg forholder meg til musikken som verk, der musikken også skal eksistere i sitt uttrykk. Musikk til mine verk skal ideelt sett skape et nytt rom for dans som visuelt uttrykk. Det oppstår også et rom for melankoli i disse mellomrommene.

Jeg vil arbeide med noe man blir rørt av og overrasket over, som et opphøyet smertepunkt i tilværelsen. Når disse øyeblikkene oppstår under prøvene, kan de bli til omdreiningspunkter i det videre arbeidet med forestillingen, sier Ingun Bjørnsgaard. 


Alle foto med unntak av protrettet er promobilder til forestillingen Gjenstand og fortvilelse, premiere på  Dansens HUs 21. november 2025.